En ny estetisk kanon

– Sprenger grensene

Utstillingen består av ti ulike prosjekter og er laget i et unikt samarbeid mellom arkitekter, kunstere og produsenter. Den Basel-baserte arkitekten Chrissie Muhr er kurator for utstillingen og møter Arkitektur sammen med Sidsel Gelting Hodge, arkitekt og fagkonsulent i Arkitektforeningen i Danmark, som sammen med Dreyers fond står bak prosjektet. 

– Arkitekter og kunstnere har tverrfaglig jobbet sammen for å sprenge grensene for hva potensiale til ulik materialbruk kan være, sier Muhr. 

Arbeidet har også vært tenkt, ikke som bygging av «mockups»-modeller for bruk av materialer, men mer for å vise konkret materialitet. For å forklare forskjellen viser Muhr til den kjente estisk-amerikanske arkitekten Louis Kahn (1901-1974).

– Vi har tenkt litt som Kahns berømte sitat: «What do you want, brick?». Dette er fragmenter av materialer, men fragmenter som spør «hva kan vi bli?». Vi har ikke en ferdig løsning, produkt eller en bestemt bruk, men vi viser potensialet og visjonene. Vi tilpasser Kahn-sitatet til vår samtidige situasjon og spør: «What do you want, Earth?»

Tynnere stampet jord

Som eksempel på at grensene skubbes bruker kuratoren utstillingsprosjektet til ReVærk-arkitektene Simeon Østerlund Bamford og Mathias Ørum Nørgård og kunster Kasper Kjeldgaard. De tre har jobbet med stampet jord, hvor man gjerne forestiller seg ganske tykke dimensjoner og tunge sluttproduktet. 

Her utfordret imidlertid kunstneren de to arkitektene på at tykkelsen måtte reduseres til grensen av det som er mulig, og fikk til slutt et helt annet objekt. Dette er plassert som en slags konkav inngang til utstillingen og består av to tynne, buede paneler, med en nærmest bølgeblikk-aktig estetikk. 

– Mange tror disse panelene må være forsterket på en eller annen måte, men det er de ikke. Nøkkelen til å få dem så tynne er bruken av røtter fra agaveplanten, som er blandet i jordmassene før produksjonen. Med stampet jord er det vanligvis 14 centimeter tykkelse før man stamper igjen, her starter de igjen fra ni centimeter. Det er stor forskjell på tetthet og styrke og åpner også for mulig pre-fabrikkering, forklarer Muhr.

En ny estetisk kanon

Utstillingen flytter grenser rent teknisk, men også estetisk. Da må også arkitekter være klare for å miste litt av kontrollen. 

– Dette er nye overflater, nye former og en ny estetikk. Plutselig kan en bygning av leire se helt annerledes ut, enn det vi er vant med. I dag er vi vant med en materialkanon, som bygger på ikke-bærekraftige verdier. I den klassiske moderne materialkanonen har vi materialer som glass, stål og betong, med sine klare uttrykk og som arkitekter prøver å kontrollere, sier Muhr. 

Fremtidens materialer har dermed ikke en like kontrollerbar estetikk, som det arkitekter har vært vant til fra før.

– Det er ikke lenger slik at arkitektens design, vilje og beslutning nødvendigvis avgjør estetikken. Vi må heller lytte til de fortellingen materialene har og verdiene som ligger til grunn for bruken av dem, sier Muhr og trekker frem prosjektet som handler om murstein laget med gjenvunnet silikon. Hun fortsetter:

– Mursteinene er på grunn av silikonet lettere enn klassiske murstein. Estetisk ser det nærmest ut som lavastein og med mer knekte kanter, får man helt annen type estetikk. Dette er én av mange former for hvordan en dialogisk og bærekraftig estetikk kan se ut.

– Men er du imot alle former for estetisk kontroll?

– Nei, men jeg tror kontroll kan forstås på flere måter og ta flere retninger. Det som er sterkt tilstede i denne utstillingen er at designbeslutninger går i dialog med materialene. Det handler ikke om å gi opp kontroll, men mer en annen forståelse av kontroll som kanskje er mer beslektet med begrepet «omsorg».

Plastens sosiale materialitet

At bioregionale materialer kan være tre, jord og strå, er kanskje intuitivt for de fleste. Men hva med silikon og plast? Jo, alt materiale som er til overs i en region må regnes som regionale ressurser.

På CC-utstillingen er det snakk om silikon laget av kapp fra pulverisert støv i lokal mikrochip-industri og plast av høy kvalitet fra operasjonsmasker fra danske sykehus. 

– Vi må forstå at materialer som plast og silikon er bioregionale materialer som vi har overflod av, både her og i resten av verden, sier Muhr. 

I utstillingen henger derfor omsmeltet medisinsk utstyr som plaststrimler fra taket, i et prosjekt av arkitekt Vicki Thake, fotograf Torben Eskerod og tekstilkunster Grethe Wittrock. Strimlene er i ulike transparente versjoner – og det er fritt frem for besøkende å tenke hva de kan brukes til.

– I dag blir over 1000 slik masker kastet daglig bare på Rikshospitalet. Dette skjer på grunn av hygienestandarder, men denne plasten har både høy estetisk verdi og potensiale som bygningsmateriale, sier hun. 

Ny generasjon arkitektur

Tilbake på krakken av ålegress har utstillingen rundt meg gitt minst ti historier om hvordan fremtidens materialbruk kan bli seende ut. Én av dem om ålegress. Ålegresset driver i land daglig på danske strender og ble historisk brukt som tak i Danmark. Ålegress er i dag mange steder truet av klimaendring og annen menneskelig påvirkning, men det er samtidig fint å vite at, innhøstet riktig, for eksempel plukket som drivved på stranden, kan det bli stilige, behagelige møbler og arkitektur. 

Selv om det for utstillerne er viktig å si at de egentlig ikke skal vise frem produktet «ålegress-krakk», men heller i stort fremme ideen om at vi kan og bør være omgitt av flere slike lokale materialer i hverdagen, så gir nettopp denne puffen en inngang til en slags avslutning. 

– På min kontorstol hjemme sitter jeg på kunstig plastskum fra Kina. Hvorfor det, når det kunne like gjerne vært regional ull eller ålegress? Jeg er redd for at vi «på vei til neste IKEA-tur» har glemt hvilke materialer som egentlig er blitt delt ut til oss, sier Hodge. 

Som representant for Arkitektforeningen i Danmark, mener Hodge utstillingen kan være en indikasjon på en fremvoksende generasjon arkitekter og kunstnere. Hun viser til at et av temaene på verdenskongressen var at for mange av dagens arkitekter vet for lite om materialene de bruker.

– Vi stoler bare på det selgerne forteller oss. Som disiplin er vi derfor kanskje fjernere fra materialene vi bruker enn noen gang. Men på denne utstillingen og blant unge danske arkitekter finnes vokser det nå frem en annen måte å tenke på. Fra å tenke arkitektur som noe svært formalistisk, de svarte linjene på hvitt papir, inkluderer de nå kunnskapen om materialene og hvordan de utvinnes. Det gjør meg veldig optimistisk.