Folk / Portrett
Audun Engh har talt arkitektene midt imot i over 20 år. Men han tror ikke vi er onde, bare at vi er medlemmer av en sekt. Og at Rem Koolhaas vil bryte ut om ikke lenge.
Tekst av Martin Braathen
Foto: Ingvil Skeie Ljones
Jeg husker jeg gikk i første klasse på arkitektskolen, og det gikk rykter. En medstudent, et år eller to over oss, skulle visstnok ha reist på studietur til Cuba, i regi av Byens Fornyelse. Eller hadde han bare lekt med tanken? Det spilte ingen rolle. Han var merket. Han hadde, vitende eller uvitende, leflet med forbudt tankegods. Vi visste ikke lenger om han var en av oss. Han var smittet av «New Urbanism».
Jeg lærte raskt at det betydde en forkjærlighet for symmetri og gated communities, anakronistiske liv i filmsettkopier av pittoreske småbyer – og dypt reaksjonære politiske holdninger. For vår del kunne medstudenten like gjerne ha gått på møter i Vigrid eller torturert kjæledyr. Det hang noe litt brunt og vanskelig over ham i flere år. Slik var mitt første indirekte møte med tankegodset til Stiftelsen Byens Fornyelse og dens leder Audun Engh.
Saneringsprotestene
Mitt første møte ansikt til ansikt med Engh skjer mange år senere til en sen lunsj i Hegdehaugsveien 34, i en ikke-modernistisk mursteinsgård som jeg håper skal virke avvæpnende. Engh har lenge vært en utrettelig stemme i den norske arkitekturdebatten, spesielt siden midten av 1990-tallet. Som veteran fra det radikale anarkistmagasinet Gateavisa, har han hatt et livslangt prosjekt mot dogmatiske autoriteter – og der hører arkitekturen hjemme, ifølge ham selv.
– Vi står overfor en ideologi og et regime som er helt uakseptabelt utfra demokratiske prinsipper, sier han.
Om arkitekturen, altså.
– Modernismens gjennombrudd på 1930-tallet sammenfalt med utviklingen av fascismen og kommunismen. Alle tre hadde til felles at de vendte fortiden ryggen, trodde på revolusjon, og hadde ledere som mente de hadde en rett til å påføre andre mennesker sine meninger, enten de ønsket det eller ikke. Fordi man stod for en objektiv sannhet.
Engh legger lite imellom når han omtaler arkitektene. Men en gang i tiden stod han rygg mot rygg med dem, i de store slagene mot saneringa i Oslo.
– Da jeg studerte jus, var jeg veldig aktiv i både Gateavisa og i Jussbuss, der de radikale, alternative jusstudentene holdt til. Der var jeg i boliggruppa. Blant oppgavene vi jobbet med, var å hindre riving av Oslos gamle arbeiderbydeler, som Rodeløkka og Grünerløkka, på midten av 1970-tallet. Det var protester og okkupasjoner.
Kommunen snudde, og Engh fikk jobb der.
– Flere av oss som hadde kjempet mot Oslo kommune, ble engasjert til å hjelpe kommunen med byfornyelse. Jeg jobbet tett med mange unge arkitekter som var opptatt av bevaring og restaurering. Og medvirkning.
– Så her ble din idé om folkets røst i arkitekturen vekket til live?
– Ja, beboermedvirkning ble et viktig stikkord. Og jeg fikk en sterk interesse for byhistorie og arkitektur, også for nybygging. Hvordan skal man bygge nytt? Jeg så ingen grunn til at det som ble bygget nytt, skulle ha dårligere kvaliteter enn de gamle arbeiderbydelene. De skulle ha fotgjengervennlighet, sjarm, spennende tilbud, liv på torg og gatehjørner.
Arkitekturens avvisning
Problemet var bare at arkitektene så ut til å nekte å la seg inspirere av de gamle strøkene.
– Hvis noen ønsker å bygge tradisjonelt, så kommer en kaskade av angrep om at dette «er ikke av vår tid», det er tilbakeskuende, pastisjer, kopier, Kardemomme by og så videre, sier han.
Han skjønte at veien til det gode byliv, det ikke-modernistiske byliv, måtte gå utenom arkitektstanden. Veien gikk gjennom en rekke forskjellige organisasjoner og konstellasjoner av medsammensvorne, fra Stiftelsen Byens Fornyelse til INTBAU, organisasjonen han i dag er sekretær for i Norge.
I 1997 var Audun Engh hentet inn av «private sponsorer» for å tilrettelegge utstillingen «Byens rom» på Rådhuset i Oslo. Utstillingen, som blant annet viste tradisjonalistiske tendenser i byplanlegginga verden over, utløste en voldsom og uforsonlig debatt i Dagbladet. Slaget stod mellom de som skulle kalle seg nettopp «tradisjonalister», blant annet kunsthistoriker Arnstein Arneberg, sivilarkitekt Piotr Choynowski og Engh, og «modernister», representert ved blant andre Christian Norberg-Schulz, Kjell Lund og Jan Carlsen.
– Norberg-Schulz skrev at det var intet i denne utstillingen som hadde interesse. Han stod for en fundamentalistisk avvisning av en hel trend.
Flere kom på banen, og mens «tradisjonalistene» langet ut om arkitektenes ideologiske sneversyn, var heller ikke modernistene nådige: «Heimat-stil», «Hitlers stormaktsfantasier», «fascisme», «dilettantisme», var noen av merkelappene.
– Enda verre ble det når vi arrangerte et debattmøte hvor det kom flere hundre arkitekter og Léon Krier var invitert som talsmann for tradisjonalistene. Da jeg hørte arkitektenes angrep på Krier, ble jeg satt 25 år tilbake i tid, til studentersamfunnet på søttitallet. Det var som å høre AKPs avvisning og fordømmelse av andres meninger, en klokkertro på at det man selv stod for, var det rette for menneskeheten.
Arkitektenes idéverden
Engh mener at arkitektene rett og slett er hjernevasket av modernismen, en ideologi som skaper barrierer mellom nåtid og fortid, mellom arkitektstand og lekfolk.
– Modernismen anses som en vellykket revolusjon, hvor alt som eksisterte tidligere er blitt irrelevant og kun kan bevares som kulturminner. Bauhausskolen til Gropius fjernet all undervisning i historie, for at studentene skulle være vaksinert mot å se den ikke-modernistiske arkitekturen som annet enn fortid. Mange tradisjonelle ideer er nå tabu, som ornamentikk eller symmetri. Det er fullt av uskrevne regler. Selv om det selvfølgelig finnes friheter også, legger han pliktskyldig til.
– Nå snakker du om 1920- og 1930-tallet. Hvordan ser det ut i dag?
– Dette gjentar seg når noen i dag vil oppføre nybygg i tradisjonell stil, som for eksempel tilbygget til Hotell Union Øye. Da mobiliserer arkitektene ideen om tidsånden, at en epoke skal domineres av én ide. Én tid, én stil.
Engh mener det er absurd å skulle avfeie det kan kaller «tradisjonell» arkitektur i dag.
– Det er samme retorikk som å be om et Norge for nordmenn, et udemokratisk angrep på ideen om mangfold og valgfrihet. Vi spiser italiensk og vietnamesisk mat. Vi spiller dataspill der vi kan være hvem vi vil. Vi kan velge vår egen identitet og egne impulser. Dette er lov på alle områder. Unntatt i arkitekturen og kunsten.
– Er denne modernismedominansen virkelig så total og undertrykkende?
– Heldigvis har vi i hvert fall ferdighusindustrien som viderefører den tradisjonelle byggingen …
– Mener du virkelig det? Eller prøver du bare å være polemisk?
– Nei, de forsøker jo virkelig å jobbe med lokal byggeskikk og gi folk noe de selv ønsker. Men kvaliteten er dessverre ofte dårlig. Og grunnen til det er blant annet at arkitektene ikke vil jobbe med den tradisjonelle byggeskikken. Fordi det er forbudt på arkitektskolene og i miljøet.
Sekt
Engh vender stadig tilbake til arkitektskolene. Han mener det er her selve grunnlaget for det han kaller kultdannelsen i arkitekturen blir lagt.
– Den amerikanske matematikeren Nikos Salingaros har skrevet et essay («Twentieth
Century Architecture as a Cult», red. anm.) der han snakker om åtte typiske kriterier for kultbevegelser, som gjenfinnes innen scientologien, blant Smiths venner og så videre. De samme finner vi også på arkitektskolene, mener han.
– Og du tar hans analyser for god fisk?
– Ja.
– Gjør det at du, og sånne som Salingaros, rett og slett ser dere som en motstandsbevegelse mot denne sekterismen?
– Ja. Vi er en motstandsbevegelse. Det finnes nesten ingen arkitektskoler i Europa der man lærer klassisk tradisjonell arkitektur og byplanlegging. Det finnes noen som er åpne og underviser i ulike tilnærminger uten fordommer. Men dette er unntakene. Mitt store samfunnsengasjement har vært mot autoriteter. Det er viktig å påpeke at vi ikke kan ha en så stor og viktig samfunnssektor som er styrt av ideologi.
– Hvordan styrer arkitektene denne samfunnssektoren?
– På to måter: Gjennom utdanningen og arkitektkonkurransesystemet. Du ser over hele verden at de samme ususal suspects sitter i juryene og redigerer tidsskriftene. Og se på Arkitektur N: Jeg har ennå ikke sett en eneste bygning som gjengir norsk regional byggeskikk.
– Mange arkitekter vil mene at mye norsk arkitektur har handlet om å bearbeide norsk byggeskikk?
– I tilfelle skjer det ofte på en så abstrakt måte at bare arkitektene selv ser det. Sverre Fehn sa en gang at han måtte knuse klientenes drømmer, fordi mange av dem ønsket noe mer tradisjonelt. Det er et typisk uttrykk for arkitektenes autoritære holdning.
– Men fortell mer om hvordan du mener vi utøver vår makt.
– Arkitektur er en samfunnssektor, ikke en kunstform, som mange arkitekter dessverre er indoktrinert til å tro. Den massive enigheten blant arkitektene om hva som er gyldig arkitektur, er på kollisjonskurs med
befolkningens interesserer. Der er arkitekturen en siste skanse i samfunnet. Skolemedisinen er blitt tvunget til å bli mer inkluderende og anerkjenne alternative behandlingsformer. Teologene er blitt tvunget til å godta at de ikke forvalter den eneste sannhet. Innen jordbruket aksepterer tilhengerne av den industrielle matproduksjonen at de ikke representerer den eneste veien. Alle andre felt er blitt mer inkluderende. Bortsett fra arkitektur og kunst.
Biophilia
– Hvordan kunne arkitekturen bli mer velinformert? Det er jo en stor, vitenskapelig gren og masse forskning som foregår?
– Det finnes en forskningsgren som arkitektene overser, Biophilia. Den handler om det motsatte av smak og behag, hvordan estetiske preferanser er basert på dyptliggende og instinktive behov. Som for eksempel behovet for natur. Mennesket er sannsynligvis programmert for å trives med naturlige byggematerialer. Og det er noe av grunnen til at folk ikke trives i glass og betong. De gamle arbeiderbydelene var alle naturlige.
– Men man bodde da fryktelig tett og under kummerlige forhold der, likevel?
– Å snakke om slum var en del av rivningsretorikken for Grünerløkka, for eksempel. Man ser det tydelig i England, hvor det er større sosiale spenninger enn i Norge. Arbeiderbydelene ga menneskene opplevelse av sted, mening og fellesskap. Høyhusene som erstattet dem, har ført til akselererende sosiale problemer. Arkitekturen har forsterket tendenser til avvikende adferd.
– Dette hørtes litt enkelt ut. «Forskning viser…», liksom?
– Ja, forskning viser at høyhusene har skapt problemer.
– Så arkitekturen former menneskelig oppførsel?
– Ikke former, men forsterker. Den kan virke positivt eller negativt for latente problemer. Jeg mener at mennesket har et instinktivt behov for naturlige materialer, symmetri og harmoni. Det får du i en
klassisk bygård. Der har du en skala og detaljering som gjør det hyggelig å oppholde seg blant dem.
– Og biologien gir svar på hvorfor?
– Ja, faktisk. Mennesket har både instinkter og intellekt. Man kan bruke arkitektene som eksempel. Mange av dem som tegner betongblokker på jobb, bor i klassiske gårder, for eksempel på Frogner. Det kan man forklare med at jobben har økonomiske suksesskriterier, og man må skape noe som er trendy ut fra hva smakspolitiet mener. Men dette er ofte ikke personlig, det er styrt av intellekt og antatte normer. Når arkitektene er hjemme, derimot, er også de mennesker av kjøtt og blod. Da er de styrt av darwinistiske følelser og begjær, av hva som er vakkert og tilfredsstillende.
– Så arkitektene er ikke i bunn og grunn onde?
– Arkitektene er som andre mennesker, folk som du oppfatter som hyggelige og normale, snille mot katten, og så videre. Men på jobben kan de gjøre de frykteligste ting, fordi det er forventet. Det er to verdener.
Audun Engh, Oslo, 2015.
Foto: Ingvil Skeie LjonesEstetikk og politikk
– Du mener at du tar folkets parti. Sitter du nærmere det folk flest synes er vakkert, enn arkitektene?
– Mange tror automatisk at jeg bare uttrykker mine egne meninger eller private preferanser. Men det gjør jeg ikke. Jeg er jurist, opplært til å samle fakta og konkludere på saklig måte. Hvis du ikke tar inn alle aspekter, saklig og solid fundert, så taper du saken i retten. I femten år har jeg fulgt systematisk med på meningsmålinger og debatter om arkitektur og stedsutvikling verden rundt. Det er veldig foruroligende at dette kan fortsette.
– Hva for «dette» snakker du om nå?
– En samfunnssektor som er dominert av ideologi og en estetikk utviklet i fagmiljøer med kultpregede elementer.
– Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår om du først og fremst har et politisk eller estetisk prosjekt?
– Det er politisk. Det handler om å demokratisere, om brukerstyring. Ikke bare i hyttebyggingen, men også i store prosjekter. At arkitekter må være fordomsfrie og utforske de tradisjonelle formspråkene.
– Hva med utbyggerne, da?
– Utbyggersiden er også en kjempenøtt. De er slappe og sløve som ikke satser på kvalitet og stedstilpasning, men istedet kjører standardiserte løsninger. Arkitekten og utbyggerne krangler ofte om ting – stort sett budsjettene. Men de har ofte sammenfallende interesser, for eksempel i ønsket om kontrast. Arkitektene ønsker kontrast i stil, mens utbyggerne ønsker kontrast i skala for å tjene mer. Resultatet er altfor store bygninger som er altfor avvikende.
Prince Charles er tilbake
Ting flyter, og verden er ikke som den var. Nylig har Prince Charles, som startet opprøret mellom tradisjonalister og modernister med sin famøse RIBA-tale i 1984, der han manet til krig mot modernismen, blitt invitert tilbake i folden. Han publiserte nylig en lang artikkel om sine ti punkter for byutvikling i Architectural Review. I New York Times har debatten mellom tradisjonalister og modernister blusset opp igjen. Er det gamle sår som åpnes, eller går vi mot en enighet?
– Jeg vil først si at man ikke skal undervurdere Prince Charles' betydning på dette området. Hans uredde engasjement for å sette i gang prosjekter og knytte folk sammen har vært uhyre viktig for at det finnes en alternativ bevegelse av arkitekter og byplanleggere som viderefører den europeiske byen.
– Du har møtt Charles personlig?
– Ja, jeg er styremedlem i INTBAU, og Charles er vår beskytter. Det er viktig å forstå angående Prince Charles at han er opptatt av den britiske befolkningens ve og vel. Han er ikke nyrik og arrogant, han er den milde og faderlige aristokraten som tar ansvar for sine undersåtter. Han er en meget opplyst og ganske radikal person, informert om økologi, alternativt jordbruk og homeopati. I bunn og grunn er han en økologisk orientert sosialdemokrat. I sin omsorg for befolkningen, og mot fagelitene.
– Du har snakket mye om arkitekturen som kult, men er det ærlig talt ikke noe kultisk over den bevegelsen deres? En organisasjon som mener de gjennomskuer «elitene», tror på homeopati og har en engelsk prins som overhode?
– Amerikanske republikanere uttrykte etter 22. juli at AUF virket veldig kultisk. INTBAU er politisk variert, jeg har truffet alt fra anarkister og hippier til konservative. Man kan ikke si at alle som engasjerer seg i grupper, automatisk er kultiske. Man må se på konkret hva de mener. Har de vitenskapelig belegg for hva de hevder? Har de toleranse for uenighet? Hvordan reagerer de på kritikk? Er det toppstyrt med mystiske maktstrukturer og familiebånd?
– Har du forståelse for at noen kan mene at det høres konspirasjonsteoretisk ut, det bildet av den altomfattende arkitekturmakta?
– Man må spørre om det ligger en reell konspirasjon i bunn. Det finnes jo flere typer konspirasjonsteorier, fra ideen om den jødiske makten til Bilderberg-gruppen. Noen vil sikkert hevde at Piketty kommer med konspirasjonsteorier. Når noen kommer med en systemteori, så kan man alltids beskylde det for å være en konspirasjonsteori. Men det må være lov å komme med systemkritikk og skarp påpekning av uakseptable maktstrukturer uten å bli stemplet som paranoid eller konspiratorisk.
Koolhaas og Porsgrunn
Engh har de siste årene vært svært aktiv i sin rolle som talsperson for Komiteen for Gjenoppføring av Østre Porsgrunn Kirke, en sak som har vakt mye debatt. Det ble nylig vedtatt at foreningen har tapt sin sak, og at det vil bli utlyst konkurranse om ny kirke. Dette beviser igjen hvordan arkitektkonkurransen brukes som maktmiddel, ifølge Engh.
– Dette burde vært et klart unntakstilfelle fra NALs standardønske om konkurranser. Skal man ikke godta ett eneste unntak fra regelen? Dette var den første norske arkitekttegnede kirken. Den var fullstendig oppmålt. Alle kunsthistorikere er enige i at dette er en av landets aller viktigste trekirker. Et stort flertall i folket ønsket gjenopprettelse av kirken. Da mener jeg det er prinsipprytteri av NAL å fortelle menigheten at de ikke bør rekonstruere.
Og han legger til:
– Det beste med postmodernismen i arkitekturen var at den handlet om å fjerne tabuer. Søyler, kupler, ornamenter og annet som var undertrykket og forbudt, ble igjen tillatt. Jeg tror arkitektene hadde hatt godt av en ny runde med dette.Regningen kommer på bordet, og vi er klare til å reise oss. Jeg forsøker meg med en forsonende gest.
– Jeg tenker at veldig mye av det du har sagt, er helt likt med arkitektenes modernisme-opprør på sent 1960- og utover på 1970-tallet. Man ville ha tett-lav, bort med minimalisme, tilbake til saltak og middelalderstrukturer for boligområder. Dette er generasjonen av arkitektlærere jeg ble trenet av, og jeg synes jeg hører ekko av dem i veldig mye av det du forteller. Burde det ikke kunne bli noen forsoning her?
– Rem Koolhaas var jo egentlig journalist, og han skriver veldig bra om hvordan modernismen er forfeilet, en fiasko med katastrofale resultater. Men samtidig fortsetter han å tegne bygninger som er en del av den samme katastrofen. Han tror ikke på modernismen, men fortsetter den likevel, sier Engh.
På vei ut døren kommer det likevel et lite lys i tunnelen.
– Men for et par år siden ba Koolhaas om et intervju med Christopher Alexander, den økologiske guruen i vårt miljø. De snakket visst sammen i flere timer. Koolhaas er en ultrasmart og fullstendig illusjonsløs person, og etter hans radbrekking av modernismen har han valgt nihilismen. Men jeg tror det bare er et tidsspørsmål før han lanserer ideer i retning Alexander, eller mot klassisk byplanlegging. Vi får se.
