Meninger / Debatt
Arkitekturpolitikk – noe nytt?
Av Ole Wiig
Kan ni inte tala?
NALs Fritt Ord-støttede arrangement «Hvorfor snakker ikke arkitekter» ga rom for ettertanke, skriver Harald N. Røstvik.
Av Harald N. Røstvik
NALs Fritt Ord-støttede arrangement «Hvorfor snakker ikke arkitekter» ga rom for ettertanke, skriver Harald N. Røstvik.
Av Harald N. Røstvik
Foto: Universitetet i Stavanger
Norske arkitekters landsforbund (NAL) hadde engasjert Hilde Sandvik AS som møteleder. Hun er i alle kanaler for tiden, hun er forutsigbar, generell, forsiktig – en allrounder som ikke borer. Panelet bestod av Oslo-folk, og i salen var det mest Oslo-arkitekter som lyttet. Passivt, uten å uttrykke seg.
Tematikken er eldgammel, repeterende – endringer uteblir. Arkitekter vil helst ikke snakke og skrive. Mange forsvarer seg med at de er opplært til å jobbe visuelt, teknisk og ikke til å skrive og debattere. Men er det hele bildet?
Hvordan kan vi snu dette slik at arkitekter bidrar til å opplyse og informere folk? Snakkemaskiner som Hilde Sandvik kan ikke løse dette. Vi må selv gå hverandre tettere på klingen, debattere kollegaer imellom, i full åpenhet.
Den britiske komponisten John Taverner uttrykte at å skape noe nytt ikke kan skje før man etablerer et klima av «total åpenhet, fullstendig transparens og sårbarhet».
Eksemplets makt
Å ta opp konkrete saker og konfrontere aktørene direkte, lufte ut, er en mulig metode. NAL er jo ikke historieløs. Det er nok av eksempler. Her er fire av dem:
1
Hvorfor forholdt NAL-arrangementets sponsor, Fritt Ord og Snøhetta seg tause etter at de i 2016 hadde investert 30 millioner i Snøhetta AS (20% av aksjene), vel vitende at Snøhetta tjente milliarder på oppdrag for Saudi Aramco i udemokratiske Saudi Arabia? De forble også tause i fem år etter at journalisten Khashoggi i 2018 ble myrdet i Saudi Arabias ambassade i Istanbul. Mange medieaktører, som Hilde Sandvik, får stadig støtte av Fritt Ord eller blir engasjert i Fritt Ord støttede arrangement – uten at vi hører kritikk av Fritt Ords dobbeltmoral. Hvorfor? Redsel for konsekvensene, for inntektene i sine AS?
2
I 2007 arrangerte NAL et seminar i Litteraturhuset i Oslo. I panelet satt NRK-journalist Birger Kolsrud Jåsund, programleder i Nyhetsmorgen. Han uttrykte at «det er umulig å få arkitekter i tale. Det er nesten bare Harald Røstvik som svarer», sa han. Han nevnte konkrete navn i store Oslo-firma som han kontaktet i saker. Svaret var alltid «ingen kommentar».
3
I 2005 inviterte NAL, Oslo S Utvikling og Enova til internasjonal arkitektkonkurranse: «Europas mest energieffektive næringsbygg» på en tomt i Barcode, Bjørvika. Deltakerne måtte levere løsninger under 80 kWt/m2 per år. Benchmark var da 250 kWt/m2 per år. Vinneren var et glasshus, som av Sintef ble kontrollsimulert til 200 kWt/m2. Det ble bråk, fordi andre bidrag ble Sintef-simulert til mellom 50 og 20 kWt/m2.
NAL måtte arrangere er seminar hvor partene kunne lufte meninger. Flere av deltakerne var kritiske, media fattet litt interesse, derfor fikk noen av de mest kritiske telefon fra sjefen sin og bedt om å tie, fordi de store utbyggerne som var involvert ikke likte kritikk. Frykten for å miste fremtidige oppdrag var styrende. Mange ble truet til taushet. Er situasjonen, 20 år senere, uendret?
4
Som professor har jeg undervist titusenvis av studenter i mange land og jeg har alltid vært nøye med å oppmuntre dem til å dele kunnskap i samfunnsdebatten og ikke bli lydige lakeier. Det praktiserer de fleste, inntil det blir snakk om at det å uttrykke seg har en pris, da havner de fleste inn i folden og blir tause.
Et forslag
Kanskje finnes det en parallell i akademia. Professorer har en fem-delt jobb:
Undervise, administrere kurs, forske, publisere vitenskapelig og formidle. Formidle betyr å skrive for folk flest, dele kunnskap skriftlig og muntlig. Mange formidler ikke, de forsker heller ikke, til tross for at det er del av jobbeskrivelsen som opptil 40% av arbeidstiden skal brukes til. På mange universitet er det et fåtall som jevnlig formidler – bare 10-15 prosent av vitenskapelig ansatte?
Nå når økonomien på universitetene er svakere vurderes det å, hvert femte år, sjekke om ansatte forsker og formidler nok. De som ikke «leverer», må undervise mer.
Kan man bruke en lignende logikk i NAL? Man må forplikte seg til å formidle, delta i samfunnsdebatten, og dette håndheves ved at aktiviteten listes opp, dokumenteres, hvert X antall år for at man fortsatt skal kunne kalle seg MNALer.
Ville slik pisk virke eller er det illusorisk? Er vi låst til å oppfordre til formidling, men godta at de fleste ikke vil eller tør bidra?
