NAL mener
Publisert 20. august 21
Av: Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund

Lærte vi noe av pandemien?

Selv om vi alle har vært berørt av pandemien, er det ikke like åpenbart at det står igjen noen felles erfaringer som lar seg omsette i faktiske endringer. Like fullt kan vi som arkitekter og endringsagenter, ikke unndra oss slike refleksjoner.

Publisert 20.08.2021
Av: Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund
Oscar Wilde Foto: Napoleon Sarony
Oscar Wilde Foto: Napoleon Sarony

A map of the world that does not include Utopia is not worth even glancing at, for it leaves out the one country at which Humanity is always landing. And when Humanity lands there, it looks out, and, seeing a better country, sets sail. Progress is the realisation of Utopias.

Oscar Wilde

Da Covid-19 slo ned som lyn fra klar himmel i mars i 2020, dro Arkitektnytt i gang en liten idé-dugnad. Jeg skrev selv åpningsreplikken som var et minneord over den særegne arkitekten, byplanleggeren, forfatteren og samfunnsdebattanten, Michael Sorkin, som ble et tidlig offer for pandemien. Inspirasjonen lå først og fremst i hans usedvanlige engasjement for byers komplekse økologi – av ting, mennesker og natur, der han pendlet mellom det konkrete og det abstrakte. Hans manifest-liknende oppramsing av Two Hundred Fifty Things an Architect Should Know, er ikke bare en kuriøs liste av pragmatisk kunnskap og nyttige observasjoner, men også underfundige råd og veiledning til sosialt ansvar og økologisk bevissthet. Samtidig dyrket Sorkin utopien som han så som et essensielt verktøy og virkemiddel for arkitekter – utviklet til perfeksjon i hans maleriske urbane visjoner.

Utopien har kanskje ikke lenger så høy status i vårt samfunn, som stadig søker fornufts- og evidensbaserte løsninger, og er langt på vei erstattet av ulike former for scenario-tenkning. Men der scenarioer er humørløse og bygget på tilsynelatende ekte kunnskap og vitenskapelig troverdighet – som en projeksjon eller fremskrivning av dagens virkelighet på fremtiden, er utopiens styrke at den i tillegg er fritt fabulerende og har beholdt humorens og ironiens frigjørende kraft; en idé om verden slik vi ønsker og drømmer den. I det øyeblikket utopien mister humoren, blir den lett en dystopi, slik enkelte scenarioer kan fremstår som. Der scenarioet er formatert etter faste og lukkede premisser som mister gyldighet når noe endrer seg, kan utopien formuleres åpent og visjonært – med idéer og mål som kan være holdbare og gyldige selv om noe forandres.

I en sosiologisk forståelse, fritt etter Richard Sennett, kan det settes et skille mellom et samfunn som er lukket; lineært, balansert, integrert og overbestemt, og det som er åpent; ufullstendig, villfarent, konfliktfylt og ikke-lineært. Mens det lukkede samfunnet utformes og drives ovenfra og ned, som et samfunn som tilhører én makt, tilhører det åpne samfunn folket, og drives nedenfra og opp. Selv om det vil være mange mellomløsninger for hvordan et samfunn er sammensatt og kan drives, er det i en fremtid med store utfordringer og høyere kompleksitet, gode grunner til å tenke nye og dristige tanker om å leve sammen, utfordre gjeldende og kjente strukturer, og stimulere til kreativitet og større mangfold. Det er nettopp dette utopier har handlet om gjennom historien – fra Thomas Mores Utopia (1516) via Francis Bacons New Atlantis (1626) og Aldo Huxleys Island (1962) – eller for den saks skyld Constant Nieuwenhuys’ New Babylon (1959-74); ’dristige tanker om å leve sammen’.

Etter pandemien er det mange som mener at det trengs nye ideer om både å leve sammen og om å arbeide sammen. Allerede i Arkitektnytts idedugnad var det flere som hadde forestillinger om det, og i tillegg er det for mange av oss ganske åpenbart at det også trengs nye tanker om; forbruk, jordbruk, energiproduksjon osv. Kort sagt er det gode grunner til å ha dristige ideer om svært mye som angår vår eksistens.

Så hva er da lærdommen fra pandemien? Utover en stor mengde med konkrete, men begrensede endringer i form av nye produkter og nye rutiner for bedre smittevern, tror jeg det vil komme en politisk bevisstgjøring ut av det hele. Vi har allerede en annen diskusjon om økonomi og økologi enn tidligere, og ulike diskusjoner om vårt levesett foregår med en ny erfaring som bakteppe. Men det som nok er den største lærdommen, er at det går an å gjøre store og raske endringer på kort tid, selv i fredstid. Nå vil det alltid kunne diskuteres om tiltakene har vært proporsjonale eller demokratiske – og mens dette er en berettiget strukturdiskusjon, rokker det ikke ved den realiteten at vi nå har erfart at det er mulig.

Jeg vil derfor, med Michael Sorkin (og Oscar Wilde og mange flere store tenkere), mene at for arkitektene, i denne nye erfaringen, passer utopien bedre enn scenarioet. Det er fordi at, på tross av at fremtiden er høyst uforutsigbar, må vi like fullt tegne visjonene og male utopiene vi kan strekke oss etter. Utopien er i sin ytterste konsekvens en uoppnåelig visjon om et perfekt samfunn – og på tross av at vi neppe vil bli enige om hva alle premisser for et slikt samfunn skal være, er det i alle fall ingen grenser for hvor kreative og ’dristige tanker’ vi da kan tenke om å leve sammen.


Gisle Løkken
president
Norske arkitekters landsforbund