Kurs og arrangement
Publisert 08. april 22
Av: Annicken Vargel

Tilgjengeliggjøring av fortiden

I nye bygg skal det være lett å finne fram og orientere seg for alle brukergrupper, men hva gjør man med tilgjengelighet i eldre bygg? Inge Hareide, arkitekt og partner i KIMA, arbeider med oppgradering og transformasjon av bevaringsverdige hus.

Publisert 08.04.2022
Av: Annicken Vargel
Tollboden Foto Nils Petter Dale/KIMA arkitektur
Tollboden Foto Nils Petter Dale/KIMA arkitektur

Kurset Adkomstløsninger og veifinning, som arrangeres 4. mai, tar for seg universell utforming og hvordan arkitekten kan arbeide systematisk for å skape gode universelt utformede løsninger med trygg og intuitiv fremkommelighet – både i nye og eldre bygg.
– En utfordring med den type bygg vi jobber med, er at det er prominente bygninger som gjerne skulle vise makt. Et gammelt bankbygg er gjerne konstruert med en stor og monumental trapp, og når du kom der med hatten i hånda så skulle du ha gått av deg krava på vei opp, sier Inge Hareide.
- Mange bankbygg er laget som en festning som skal passe på pengene dine. Arkitekturen hadde et maktuttrykk, men samtidig også fantastisk flotte rom som flere burde ta del i. Det er en avveining å ta vare på det flotte og vakre som er der, men også tilføre noe nytt.

KIMA har sitt utspring hos Sverre Fehn arkitekter, hvor de blant annet jobbet med Arkitekturmuseet – som også opprinnelig var en bank. Sverre Fehn hadde på denne tiden begynt å bli dårlig til beins og han var opptatt av tilgjengelighet. Han ville ha en rampe – som ble hovedelementet på Domkirkeodden, for eksempel. Men på den tiden var det veldig kontroversielt for riksantikvaren, som mente det måtte være bra nok for funksjonshemmede å komme inn på baksiden, forteller Hareide.
Senere skulle Hareide selv arrangere konfirmasjon i museets lokaler, og da en av gjestene var multihandikappet fikk han erfaring med hvordan det var å skulle bruke bakveien.
– Det var en nyttig erfaring, å selv oppleve hvordan det ikke var en god løsning. Det var andre tider, og at ting nå er endret skyldes jo først og fremst endringer i lovverket. Nå er det noe alle må tenke på.

KIMA har etter hvert blitt som spesialister å regne, på oppgradering av bevaringsverdige hus. Har de jobbet seg fram til en metode?
– Man kan kanskje si at ethvert bygg krever sin egen løsning. Med Tollboden laget vi et nytt element for å supplere det gamle. Det var to fredede bygninger som det i prinsippet ikke var lov til å gjøre noe med, men vi måtte skape en bedre tilgjengelighet, og det løste vi ved å lage et mellombygg som tar vare på det praktiske – mens det opprinnelige ble bevart. De gamle inngangene blir mer som historiske dokument. Det er klart at det er en del ting som er vanskelig å forsere og løse, men en del er også arroganse. Der tro jeg tidligere generasjoner kunne være mer ignorante. Men jeg var heldig som fikk jobbe med folk som hadde en forståelse for dette, og da er det enklere å tenke at en hindring kan være utgangspunkt for noe som kan bli fint. Men det er ikke bare enkelt, så en skal være ydmyk også, med gamle bygg er det lett å møte utfordringer som vi i ettertid ser at vi kunne ha løst bedre. Det er ikke slik at vi sitter med fasiten, sier han.

Måten arkitektkontoret nå jobber på, er å ha respekt for det gamle, se på det som en ressurs – og tenke på hva de kan tilføre for å løse oppgaven.
– Vi tenker at det er en mulighet for å lage noe fint, ikke bare en glassdør som gjør så lite som mulig ut av seg. Som Peer Gynt sier; Når utgangspunktet er som galest, blir svaret orginalest. Og det er et privilegium å få jobbe med disse rommene som man i dag ikke tar seg råd til å bygge.

 

 

Telegrafbygget Foto Nils Petter Dale/KIMA arkitektur
Telegrafbygget Foto Nils Petter Dale/KIMA arkitektur
Telegrafbygget Foto Bjørnar Solberg/KIMA arkitektur
Telegrafbygget Foto Bjørnar Solberg/KIMA arkitektur