Begeistringen i gamle tegninger

Med Nasjonalmuseets arkitekturmuseum stengt på grunn av rehabilitering, passet det bra å flytte aktiviteten ut av huset.

– Vi har jo en kjempestor samling med arkitekturtegninger, mange hundre tusen tegninger, som mange ikke kjenner så godt. Dette er en anledning til å åpne arkivene våre og vise fram, sier Joakim Skajaa, ved Nasjonalmuseet.

Ikke sett så nøye på

«De usynlige» har de altså kalt serien, for å rette søkelys på de som er mindre kjent i arkitekturhistorien. Man kan innvende at Wenche og Jens Selmer ikke akkurat er et ukjent navn.

– De har noen veldig kjente hus, men også mange hus som er mindre kjent, som ikke er blitt sett så nøye på, sier Skajaa.

Per og Molle Cappelen er litt i samme stil som Selmer-paret, mener han.

– De er også et par som driver sammen, og har tegnet noen utrolig fine boligbygg, i tillegg mye annet.

Det skjulte og gjennomtenkte

For Moseng Poulsen var ikke Selmer-paret noen referanse under utdanningen på AHO og NTH, og det er ikke arkitekter de selv har sett spesielt til i arbeidet sitt.

Da vi selv ble praktiserende arkitekter ble vi bevist deres virke, og det var med ærefrykt vi ga oss i kast med oppgaven.

– Å gå rundt i magasinene og finne fram originale tegninger og ta forsiktig i dem med hansker, det skapte en veldig høytidelig stemning. Dette er tegninger uten fasader, farger eller illustrasjoner, og som ved første øyekast ser litt tørt ut. Men etter å ha sett mer og mer på dem er vi blitt begeistret, sier Kaja Poulsen.

– Hva er det som begeistrer?

– Det er hvordan tegningene forteller så tydelig og fint til de utførende hvordan ting skal lages, sier Poulsen.

Reflektere over egen praksis

Det er gjerne kunsthistorikere som kommer for å studere Nasjonalmuseets tegninger, påpeker Skajaa.

Målet med serien er å vise fram tegningene også til dagens praktiserende arkitekter – og andre arkitekturinteresserte.

– Vi ville ha noen som praktiserer i dag til å se på tegningene. Kanskje ser de helt andre ting i dette materialet. Vi vil se hva som resonnerer i dem, også som en måte å få dem til å reflektere over egen praksis. – Det er jo morsomt med tegninger, selv om man ikke kjenner hverandre kan man føle en likhet og en sammenheng likevel. Det blir spennende å se hva de får ut av det, sier Skajaa.

Til våren er det planlagt et arrangement der arkitekt Knut Folstad skal snakke om nylig avdøde Bjart Mohr. Kun et år før Mohr døde fikk Nasjonalmuseet samlingen hans i gave. Seks bygninger, deriblant Holmsbu billedgalleri og hans egen bolig i Oslo, er tatt inn i samlingen.

Mer arkitektur på Byens tak

Etter at Byens tak åpnet i vinter, har stedet huset en rekke arrangementer om byutvikling – men noe færre om arkitektur. De usynlige-serien springer blant annet ut av et ønske om å ha mer arkitektur på programmet.

– Det er generelt veldig mye som skjer rundt byutvikling i Oslo, helt opp på strategisk politisk nivå, og helt ned til spesifikke prosjekter. Det høres kanskje litt flosklete ut, men denne serien er kanskje en reaksjon på at ting går litt raskt, det er veldig store ting i bevegelse. Her ønsker vi å gå ned til detaljen, det som er nært og bestandig, og få et tilbakeblikk på en rik arkitekturhistorie. Det man tradisjonelt sett har tenkt på som arkitektur, sier Ingrid Roalsø fra Rodeo, som sammen med Elisa Grindland er med og arrangerer serien.

Det er fort gjort å glemme hva det egentlig er som blir stående igjen etter oss, mener Grindland.

– Kanskje akkurat nå, når man plutselig får lov til å fokusere mer på bærekraft også av oppdragsgivere, er det nyttig å se på disse byggene som har stått i lang tid, og vise fram den bestandigheten de har, uten at det nødvendigvis er brukt ekstremt komplekse materialer eller teknikker. Den enkelheten er noe vi kan lære av i dag, sier Roalsø.

Hverdagsarkitektur

Et fellestrekk mellom Moseng Poulsen og Kvalbein Korsøen er ifølge Skajaa at begge kontorene tegner en slags hverdagsarkitektur.

– Det er ikke de store offentlige byggene, og heller ikke de aller dyreste boligene. Det er relativt rimelige boliger, og arkitektur for ganske vanlige folk. Likevel får de enormt mye kvalitet ut av det. Det har de også til felles med både Selmer og Cappelen. Det er en arkitektur mange kan kjenne seg igjen i.

De to praktiserende kontorene er også valgt ut fordi de fortjener å løftes fram, sier Grindland.

– Moseng Poulsen har nettopp vunnet en pris, men er likevel ganske ukjente. Det er også derfor vi har kalt serien De usynlige, for at også kontorene som presenterer skal synliggjøres, sier Grindland.

25. oktober snakker Moseng Poulsen om Wenche og Jens Selmer på Byens tak i Oslo.