– Han hadde et bankende arkitekthjerte

Tveegget engasjement

Torp kom fra det hans venn og kollega Are Telje kaller et arkitektdynesti: Bestefaren Hjalmar Torp var byplansjef i Oslo, faren Ernst og onkelen Leif Torp drev kontoret Torp & Torp, mens broren Niels driver fortsatt sitt eget kontor. 

– Fredriks sterkeste side var at han hadde en enorm omsorg for alle rundt seg, både familien og de som jobbet med ham. Men det var også tveegget, for noen ganger kom han drassende med noen rare prosjekter, han hadde for eksempel truffet noen som skulle bygge hus oppe mellom høyspentmastene på Grorud, det var jo klin umulig å få lov til å bygge noe. Men han ga seg ikke på flatmark, sier Telje, og fortsetter:

– Ingen prosjekter er for små, og ingen for store, var hans mantra. Han hadde et bankende arkitekthjerte, og hjalp der det skulle hjelpes. Men noen ganger dog et mareritt med de venstrehåndsprosjektene, ler Telje.

Kongens fortjenestemedalje

Torstein Lømo, Jan Arnfinn Mork og Kay Erik Rosted overtok Telje Torp Aasen Arkitektkontor da alle de opprinnelige partnerne var ute av selskapet i 2007. Da byttet kontoret navn til LMR arkitektur – en forutsetning fra Torp og Telje.

– Den generasjonen identifiserer seg veldig med navnet og kontoret. Nå for tiden heter jo kontorene hva som helst. Men når noen andre lagde arkitekturen så ville ikke de ha navnet sitt på det, sier Rosted.

– Jeg og Fredrik snakket om det, tenk om de lager noe dritt da, og så skal det stå Telje-Torp-Aasen på det? Ikke faen, ler Telje. 

Lømo, Mork og Rosted begynte alle tre hos Telje-Torp-Aasen på midten av 80-tallet. Da Knut Aasen døde brått i 1996, inviterte Torp og Telje dem inn til å bli partnere, og på sikt overta firmaet.

Da kontoret var 40 år i 2005 ble Torp og Telje tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. Da takket Telje for seg, mens Torp fortsatte i to år til. Da satt han i et hjørne og drev mer med sine ting, forteller Lømo.

– Han var jo en Torp, og de har gjerne holdt på å jobbe som arkitekter til de er over 90. Broren Niels er 83 og holder fortsatt på, mens både onkelen og faren jobbet også til de var over 80.

Brant for Nasjonalgalleriet

Etter at han til slutt pensjonerte seg, ble Torp sterkt engasjert i spørsmålet om flytting av Nasjonalmuseet og Nasjonalgalleriets fremtid. Han ble en ivrig debattant, og kona Rina sin kollega ble hans sekretær som sendte inn brev til Aftenpostens spalter. Det var hans bestemte mening at Nasjonalgalleriet skulle bestå, og fortsatt huse malekunsten.

Her var også det eneste tilløpet til uenighet mellom Torp og Telje. Sistnevnte mente det var riktig å flytte museet til vestbanetomta, da denne ble ledig.

– Vi skrev begge brev til Trond Giske som var kulturminister den gang, og argumenterte for hvert vårt syn. Dagens Næringsliv prøvde å gjøre dette til en konflikt mellom meg og Fredrik, men det var det ikke. Vi snakket ut om det, og hadde forskjellige meninger, men det var ikke noe problem, sier Telje.

– Fikk ting til å skje

– Han var en følsom kar, men også en patriark, som forventet blod, slit og tårer. Men han ville gjerne forstå oss som jobbet for ham, og var opptatt av at vi skulle forstå hvordan han tenkte, forteller Mork.

– Han gikk alltid rundt og satte gule lapper på tegningene. Han hadde en tanke om at alle skulle få lov til å prøve seg og være med på hele prosessen i prosjektene, ikke bare sitte og tegne skjemaer av himlinger, sier Lømo.

– Fredrik var ikke den som satt stille og tegnet detaljer. Han var mer opptatt av å analysere i tidlig fase, og snakke med folk og få ting til å skje. Et typisk eksempel var Kristian Augusts gate 7B, som fikk Sundts premie. Der jobbet han videre for å få hele kvartalet til en samlet enhet, sånt som man gjør mye av nå, men han var tidlig ut, sier Lømo.

Vedlikehold fra første stund

Torp var spesielt opptatt av vedlikehold. Et av mantraene hans var: forfallet starter fra dag 1.

– Han var opptatt av å passe på nybygget han var særlig fornøyd med. I Kristian Augusts gate gikk han gjerne og feide og plukket søppel, sånn at det skulle se ordentlig ut, forteller Rosted.

Selv om Telje-Torp-Aasens mest kjente arbeider er utpreget moderne – Politihuset i Oslo, Universitetsbiblioteket på Blindern, borettslaget Casinetto – var særlig Torp også opptatt av eldre arkitektur. Han var driveren i mange av kontorets mindre prosjekter med sterkere tilknytning til arkitekturhistorien. I samarbeid med Riksantikvaren var han ansvarlig for rehabilitering og tilbygg på flere fredede gamle gårdsanlegg.

«Vi er leveringsdyktige i alle stilarter», sa Torp da muligheten dukket opp for å tegne tilbygg til sveitserhuset Olavsgaard til nytt hotell på Losby gods ved Skjetten.

– Da var det noen på kontoret som sluttet, men for Torp var det å tegne noe i dialog med sveitserstil ikke noe problem. Han kjente arkitekturhistorien svært godt, sier Lømo.

– Han så inspirasjon i de rareste prosjekter. Det var ikke alle som var enig med ham alltid, men han var opptatt av det som fungerte for folk og i byen. Ingen prosjekter er for små og ingen for store, mente han, forteller Lømo.

De store linjene og de nære tingene

Et annet prosjekt der Torps evne til å få ting til å skje gjorde at prosjektet vokste, var på Helsfyr i Oslo. Der vant kontoret først en konkurranse om utvikling av Fyrstikkfabrikken til et senter, men etter hvert ble det både kollektivinngang over motorveien, ny kollektivterminal på Helsfyr og støyskjerming mot veien.

Adkomstsonen til flyplassen på Gardermoen var et annet prosjekt der Torp spilte en sentral rolle.

– Det ble laget en gruppe med flere fagområder, ingeniører og så videre, der arkitekten jo ikke egentlig hadde noen veldig viktig rolle. Men Fredrik tok den rollen, og gikk hardt inn og diskuterte med alle mulige faggrupper. Han var opptatt av de store linjene, men også de små, nære tingene, sier Lømo.

– Som arkitekter føler vi jo at vi har bedre oversikt i prosjekter enn de fleste andre fag. Dette trodde Fredrik veldig på, at vi er de riktige til å styre store prosjekter, og ha en nøkkelrolle, sier Mork.

Jobbet i kulissene

Han var opptatt av å bygge teamfølelse, både på kontoret og med byggherrer. Han var typen som gjerne ble venn med byggherrene underveis i prosessen.

– Men han var også en ganske eksklusiv mann, og det var nok noen som følte seg ekskludert også, sier Lømo.

– Noe av det vi har lært av Fredrik er å gå dypt inn i prosjektene, og ikke ta et nei for et nei. Man må forstå byggherren dypere enn det programmet tilsier, for å få til den absolutt beste løsningen, og aldri gi seg, men jobbe i kulissene for at det skal bli best mulig, avslutter Mork.