– Jeg liker ting som ikke bråker så mye

Overraskende nok

Arkitekten, som også står bak fjellhytta Flye1389 i samme område, forteller om ulikt faglig spillerom i de to turistvegprosjektene, overraskende nok.

– Flye1389 var jo egentlig et langt mer radikalt byggeprosjekt å få til, men med serviceanlegget på Gjende har det vært juridiske utfordringer underveis, som har spist en del av pengebevilgningen til prosjektet.

Det har påvirket resultatet, og på tross av forsinket åpning vil ikke utearealene stå helt ferdig når servicebygget åpner 19. juni. Hjeltnes innrømmer at det er skuffende.

– Det er rett og slett ingen som har lyst til å åpne lommeboka for å gjøre det ferdig – eller kontoen er det kanskje riktigere å si. Huset har blitt stort sett som det skal. Men utomhus-områdene finnes på en måte ikke, sier han.

Utsikt i passe porsjoner

Samtidig har det vært vesentlig for arkitektens tilnærming til oppgaven å avpasse seg til krav fra entreprenør. Det første forslaget til fjellhytte hadde radikal konstruksjon med bæring og klimaskall i samme element, men det var det ingen som gikk med på å bygge.

Å heller undersøke hva de kan få til med konvensjonell konstruksjon er blitt et gjennomgående tema for alle Valdres-prosjektene, også det nye servicebygget.

– Den konstruktive ordenen med høye dragere lager en bevegelse når du går, de liksom klipper opp landskapet på en nesten filmatisk måte. Du ser noe nytt hver gang du beveger deg.

– Man skal vite at man er i et hus?

– Det var viktig at når du kom inn så var ikke alt blåst ut, men at det faktisk er en sekvens i å se en utsikt. Hvis ikke blir det som en slags tapet, forklarer Hjeltnes.

Rikere på innsiden enn utsiden

Arkitekten forteller at de har sett forsiden av bygget som en forlengelse av dagliglivet, «med motorsykler, busser og kuer og alt mulig». På baksiden begynner nasjonalparken.

– Baksiden har ingen utganger. Skal du dit så må du gå rundt. Taket bøyer seg ned mot bakken og det er på en måte avvisende på den siden.

Utformingen har praktiske hensyn, forklarer Hjeltnes. Det er store takutheng over inngangsdelen som gir mulighet til å søke ly når det er dårlig vær. Ellers er målet at husene skal være rikere på innsiden enn på utsiden.

Blir man overrasket over det som dukker opp når man kommer inn, så er det fint, forklarer han.

– Jeg hater ordet signalbygg, sier Knut Hjeltnes med et smil om munnen.

– Jeg liker ting som ikke bråker så mye.

Bygger ikke ned natur

Men bråk har det blitt, især med Carl-Viggo Hølmebakks prosjekt ved Vøringsfossen, men også med turistvegprosjektene generelt. «Vøringsfossen er et nasjonalikon vi skal være veldig forsiktige med å forkludre,» mente SVs Arne Nævra til Nrk i 2018. «Nasjonale turistveger gir oss et falskt bilde av naturen,» skrev Ingerid Almaas i Harvest samme år.

– Litt av den debatten overrasker meg, fordi de aller fleste turistvegprosjektene – alle de vi har jobbet med – er prosjekter der man rydder opp i en situasjon som finnes. Det at prosjektene rydder i et eksisterende problem er litt underkommunisert, sier Hjeltnes.

Dagens hytteutbygging er han derimot kritisk til, og Hjeltnes anerkjenner at diskusjonen om naturnedbygging er med på å spisse byggeprosjektene – skjerpe hvor sensitive de er i måten de forholder seg til landskapet.

– Med prosjektet i Gjende så har ikke natur blitt nedbygget. Vi har i stedet flyttet natur fra et sted til et annet. Så det er et slags nullsumspill, sier han.