Revet bankbygg gjenoppstår i roman 

Bygget av Islands beste 

Bogadóttir ble nylig nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin roman «Jarðsetning» om bygget og kampen for bevaring. Boken er foreløpig kun utgitt på islandsk, men det jobbes for oversettelser til dansk og engelsk.

Arkitekten foreleser også på kurset «Senmodernismens betongarkitektur» i regi av Norske arkitekters landsforbund (NAL)  den 11. april.  

– Det var interessant for meg å oppdage hvor mislikt bygningen egentlig var. Det var heller ikke et av mine favorittbygg på Island, men absolutt et bygg med store kvaliteter og en del av vår historie. Det var derfor naturlig at jeg ble veldig opptatt av det da det skulle rives, forteller hun.

– Hvorfor ble den så viktig? 

– Det er et spørsmål jeg har utforsket siden. Det handler nok om epoken bygget ble oppført i, at den er bygget av Islands beste håndverkere og med de beste islandske materialene. Det var så mye kjærlighet og omsorg som ble lagt inn –  en omsorg, kjærlighet og drøm en vakker fremtid, som jeg ville utforske. Vi var nok også mange som tenkte at den skulle bli stående inn i evigheten, men slik gikk det altså ikke. 

Sang i byggets «begravelse» 

For, som den norske Y-blokka, ble også Iðnaðarbankis revet. I dag er det et hotell på tomten. Bogadóttirs arbeid og aksjoner for bygget har også blitt til en film som deler tittel med den biografiske romanen, «Jarðsetning».

Tittelen betyr noe sånt som «jordfestelse» på norsk, og er et ord knyttet til islandske begravelsesritualer, som betyr å «ta noe tilbake til jorden» – både bokstavelig og som en metafor. 

– Boken er et forsøk på å beskrive sammenhengene mellom våre bygde omgivelser og erfaringen det er å være et levende vesen i denne verden. Jeg beskriver historien til bygningen og arkitekturen, men bruker også mitt eget liv og erfaring med å leve i den samme verden.  

Å behandle rivingen av bankbygningen litt som et menneskes død, var en viktig del av prosjektet til den islandske arkitekten. Blant annet sang de for bygningen, forklarer hun.  

– På Island, og sikkert i Norge også, synges det før selve begravelsen. Sammen med en gjeng kunstnere arrangerte vi en lyd- og lysperformance før den ble revet. Vi fikk den til å lyse i byen en siste gang, som en lanterne i byen. Som kultur er vi veldig opptatt av å feire alle nye bygninger, men mitt poeng var å gjøre noe seremonielt også ved slutten av bygningens liv. 

Arkitektur møter litteratur 

I begrunnelsen fra Nordisk råd, beskriver juryen «Jarðsetning» som en roman som «utfordrer samfunnets ideologi og vurderinger, styrt av markeds- og finanskrefter, der fråtsing og sløseri på jordas bekostning har fått lov til å fortsette uforstyrret i altfor lang tid». Selv ble hun overrasket over nominasjonen.  

– Det er veldig inspirerende at Nordisk råd ser verdien av denne sammenblandingen av praksiser – altså litteratur og arkitektur. Det har vært en interessant mulighet for meg, å skrive for et større publikum og ta arkitekturen inn i et annet kulturfelt. 

– Hvordan ble ideen om en roman til?  

– Jeg hadde mye materiale fra filmen jeg holdt på med om bygningen. Det var pandemi og jeg reiste på et skriveopphold for å gjøre ferdig filmen. Der traff jeg forfatteren Guðrún Eva Mínervudóttir. Hun mente at jeg også hadde en bok i hendene – og det hadde jeg jo. Jeg hadde egentlig en plan om å skrive en fagartikkel om bygget, men fant ut at roman var den riktige sjangeren.

Fletter inn seg selv 

Hun gjorde da seg selv til bokens protagonist og målet ble å ta leseren med på en reise inn i historien til bankbygningen, men også inn sin egen historie om oppvekst i en liten fiskerlandsby i Østfjordene, tenårene i Reykjavík og utdanning i Frankrike, Danmark og USA. 

– Bygningen er eldre enn meg, men på et vis vokste vi opp i samme kultur – den fremtidsoptimistiske etterkrigstiden med fremveksten av ny industri, økonomisk vekst og velferdsstaten. Boken beskriver denne perioden, men viser også at denne perioden er slutt, noe også landets økonomiske krise i 2008 og rivingen av banken, til fordel for et hotell, også symboliserer. Hotellet har ironisk nok navnet «Saga» og jeg mener jo vi nå har slettet en del av landets «saga» ved å rive det opprinnelige bygget.

Den «sagaen» tar imidlertid boken videre. Her viser hun også tilbake til den kjærligheten hun mener ble gitt til bankbygget da det ble bygget. En kjærlighet den moderne byggebransjen mangler i dag.  

– Det er så mange krav om inntjening og effektivitet at vi glemmer å gi byggene den grundigheten og kjærligheten de fortjener. Boken handler på mange måter om å finne tilbake til denne omsorgen – og da ikke bare omsorgen for nybygg, men også for aldrende bygg og dem som trues med å bli revet.  

I boken følger hun materialene som blir igjen etter den gamle bygningen. Masse havner på store fyllinger utenfor Reykjavik, mens kun en minidel ble gjenvunnet. Som arkitekt har hun hatt stor glede av å dykke ned i dette materialet.  

– Som arkitekter mener jeg historien om Iðnaðarbankis-bygget viser at vi må involvere oss mer i hva som foregår med våre bygde omgivelser. Vi må våge å ta plass, si fra og bli en del av historien selv.