Aktuelt / Arkitektur
Vil nyskrive arkitekturhistorien
Historiefortellerne har vektlagt menn, mens kvinners bidrag har blitt skjult, mener Nasjonalmuseet. – Også kontorene kan bli bedre til å kreditere kvinner, sier kurator Birgitte Sauge, som inviterer til fagseminar fredag.
Mens mange menn, og deres familier, kaster arkivene sine etter insitusjonene, finnes det ofte bare fragmenter etter kvinnelige arkitekters arbeider. Her Maja Melandsø ved tegnebordet, 1960.
Foto: Nasjonalmuseet/Maja Melandsøs arkiv«Historien er ikke noe rent meritokrati», argumenterer den feministiske arkitekturforskeren Despina Stratigatos. Snarere er den skrevet med en agenda.
Slik setter Nasjonalmuseet scenen for sitt fagseminar om nyskriving av arkitekturhistorien førstkommende fredag.
Seminaret arrangeres i forbindelse med utstillingen Stamina som åpnet i mai, og som forteller historiene til en håndfull norske kvinnelige arkitekturpionerer. Arkitekturs anmelder Ida Messel mente utstillingen føyde seg inn i rekken av «sviskete liberalfeministiske troper, som viser frem kvinner som inspirerende skikkelser snarere enn aktører som navigerer i ofte fiendtlige systemer».
Så hvorfor har ikke kvinner en tydeligere plass i arkitekturhistorien, spør vi Birgitte Sauge, seniorkurator for arkitektur ved Nasjonalmuseet.
– Det skyldes tradisjon og konvensjoner – hvordan historien har vært skrevet til nå, med et mannlig ståsted. Vi ser ofte det er store forskjeller i hva som finnes av arkivmateriale etter kvinner og menn, sier hun.
– Har med selvtillit å gjøre
Etter tre av de fire historiske arkitektene i Stamina-utstillingen finnes det kun fragmenter, forteller kuratoren.
– Menn tar i større grad vare på arkivene sine, noe som har med større selvtillit å gjøre. Men det viser også samfunnets vurderinger og verdisyn, på hva som har verdi og ikke har verdi, sier Sauge.
Nå er imidlertid dette i endring, og interessende økende, mener Nasjonalmuseet.
– Vi tror det er interesse blant et fagpublikum for å dykke dypere ned i denne tematikken. Dessuten pågår det veldig mye spennende forskning både ved museene og ved universiteter og arkitektskoler, og nå får vi anledningen til å vise fram og dele litt av det som foregår på feltet, med særlig fokus på det som relevant for oss her til lands, forteller Sauge.
Lager leksikon over arkitekturkvinner
På programmet fredag er det både internasjonale og norske bidragsytere. Sauge trekker fram Lori A. Brown og Karen Burns, som sammen er redaktører for en ny verdensomspennende ensyklopedi for kvinner i arkitekturhistorien i perioden 1960–2020, Bloomsbury Global Encyclopedia of Women in Architecture.
– Den er lansert digitalt og skal utgis i fysisk eksemplar inn mot jul, og inneholder ti norske bidrag. De kommer for å snakke overordnet om konseptet for hele leksikonet. Det er et fascinerende prosjekt som skal fange opp flere typer deltakere i arkitektonisk praksis, ikke bare de kvinnelige arkitektene som har drevet egen praksis i perioden, forteller Sauge.
Hovedforedraget holdes av professor Henriette Steiner ved Københavns Universitets Sektion for Landskabsarkitektur, Planlægning og Samfund.
Hun skal vise deltakerne veien til en ny, mer retvisende og mangfoldig arkitekturhistorie.
– Steiner har vært en viktig pådriver i Skandinavia, har publisert mye og har også drevet et nettverk for skriving og forskning om kvinner i landskapsarkitekturens historie. Det er særlig interessant å få trukket inn mer kunnskap om landskapsarkitekturen, sier Sauge.
De norske bidragene er det Bente Aass Solbakken ved Nasjonalmuseet og Berit Rønsen fra Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren som skal stå for.
– Solbakken vil fokusere på perioden rundt 1900. Hun skrev doktorgrad om perioden og vil nå presentere ny forskning. og Rønsens foredrag vil handle om landskapsarkitekt Torborg Zimmer, som var en pioner innen norsk landskapsarkitektur, og som inngikk i Rønsens doktorgrad, forteller seniorkuratoren.
Maja Melandsø: Boligkomplex med Yrkeskvinnenes hybelhus, Kristiansund, 1948. Stemplet Maja Melandsø, arkitekt.
Foto: Nasjonalmuseet/Andreas Harvik– Kvinner selv som løfter perspektivet fram
Seminaret avsluttes med en panelsamtale om å utfordre kanon med kritiske blikk. Her deltar Henriette Steiner, Berit Rønsen, Nina Berre fra Institutt for landskapsarkitektur på NMBU og Pia Haukali, som er praktiserende landskapsarkitekt i Lala Tøyen.
– Det er påfallende at alle bidragsyterne på fagdagen er kvinner?
– Det er flest kvinner som forsker på kvinner i arkitekturhistorien, og vi har invitert aktuelle forskere til å bidra på dette seminaret. Dette er ikke unikt for arkitekturfeltet. Det samme gjelder for andre felt og innenfor kjønnsforskning generelt. Men seminarets tematikk er vid. Det vil også være relevant for unge personer som enten er i utdanning eller nyetablerte. Vi har lagt opp formidlingsprogrammet i forbindelse med Stamina-utstillingen blant annet med et ønske om å nå dem, sier Sauge.
Hun nevner blant annet byvandringer med Kari Brodtkorb og en samtale med det unge kontoret Studio Braak i museet senere denne måneden. Studio Braak er invitert for å snakke om å starte opp ny praksis.
Ingrid Aas: Tegning av møblement for fru Sofie Holter-Sørensen, 1917. Aas var ansatt ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor.
Foto: Nasjonalmuseet/Andreas HarvikKreditering er viktig
Som institusjon ønsker Nasjonalmuseet å supplere den mannlige heroiske arkitektfortellingen, som har preget også museets historie.
– Vi vil få fram flere parallelle historier. Det føyer seg inn i det generelle arbeidet for bedre representativitet i samlingen, både for kunstnere, arkitekter og designere, og for andre kategorier enn kjønn. Vi jobber med dette på flere måter, men også museumsteknisk – vi passer for eksempel på å registrere kvinner med navnerollen «arkitekt» i databasen, slik at de blir selvstendig kreditert og ikke bare fremstår som del av et firma.
Å endre strukturelle barrierer som gir slike utilsiktede resultater, er viktig både for oss som arbeider med forvaltningen og utviklingen av museets samling, og for forskersamfunnet, forklarer Sauge.
– Hvordan kan bransjen bidra til å få fram flere historier?
– Jeg tror kontorene selv kan gjøre en jobb, ved å kreditere alle som jobber på et prosjekt. Det gjør jo historieskrivingen lettere i etterkant. Vi ser at medarbeidere sjeldent signerer tegninger i dagens bransje, og det kan bidra til at mange bidragsytere blir utelatt fra historien, forteller Sauge.
Til slutt vil hun oppfordre alle interesserte til å komme.
– Det er fremdeles ledige plasser, avslutter Sauge.
