Arkitekthverdag i krig

Uavhengig skole

Som medgrunnlegger av Kharkiv Arkitektskole, den første private arkitektskolen i Ukraina, så han også her stor optimisme før krigen. Skolen var godt inn i første skoleår etter pandemien, og staben hadde brukt pandemipausen på å kjøpe nytt utstyr og finne bedre og mer moderne måter å bygge opp undervisningen på. Uken etter invasjonen skulle det komme gjester fra Cofluence Institute i Paris for å holde en ukes workshop.

– Vi var så stolte over dette første åpne året etter pandemien, våre nye dyktige forelesere fra ulike fagområder og spente på neste års søkertall. Vi hadde så mange nye ideer og samarbeid som skulle gjennomføres. Nå er det bare vanskelig for alle. Vi har studenter i krigen og resten er spredt overalt. Det er vanskelig å konsentrere seg når jeg tenker på det.

Kharkiv Arkitektskole regnes som en progressiv skole og har en uavhengig måte å undervise arkitektur på, forklarer Drozdov.

– Skolen var et resultat av den ukrainske revolusjonen i 2014 hvor vi forsto behovet for at arkitekturen kunne hjelpe Ukraina i en slags «start-up»-fase. Vi hadde og har en helt annen agenda enn de statlige universitetene, som fremdeles henger litt fast i post-sovjetiske strukturer og måter å tenke arkitektur og utdanning på.

– Så arkitekturen har på en måte vært mer politisk i Ukraina etter 2014?

– Ja, det var ikke en komplett ny agenda, men flere kontorer, byer og prosjekter formidlet en helt ny måte å tenke arkitektur på. Også denne bevegelsen var akkurat kommet skikkelig i gang da krigen kom.

Skole i overlevelsesmodus

Hva kan så det norske arkitektmiljøet gjøre for å hjelpe kolleger i Ukraina? I møte med krigens håpløse brutalitet og dødsalvor kan spørsmålet lyde både naivt og dumdristig. Vi stiller likevel spørsmålet til Drozdov, som tenker mest langsiktig i svaret. For han handler det mest om å redde arkitektskolen han var med å grunnlegge i 2017.

Skolens ukrainske donorer har siden krigen heller kanalisert pengene til militære formål. Dette har gjort Kharkiv-skolen avhengig av utenlandsk støtte.

– Vi kjemper for å overleve som skole. Siden jeg er ansvarlig er det egentlig bare støtte til skolen jeg ønsker å be om, men vi er også på utkikk etter skoler å samarbeide langsiktig med, som kan tilby akademisk støtte til å utvikle de nye kursene vi jobber med, sier Drozdov, som sammen med kollegaer er i gang med nettbaserte kurs tilpasset krigen, med temaer som arkitektur for fred, urban utvikling og sosial boligbygging.

Torsdag denne uken ble det arrangert et webinar for solidaritet med skolen og flere universiteter i Europa og USA har gitt støtte. Samtidig har kunstakademiet i Lviv gitt dem lokaler.

Hjelp som ikke trengs

På lengre sikt er den store frykten til Drozdov at Ukraina vil mangle mennesker når krigen er over. Han påpeker hvordan en halv million ukrainere har forsvunnet til Russland, mens flere millioner har flyktet vestover i Europa.

– Ser vi på tidligere konflikter absorberes drøyt 20 prosent av alle dem som flykter i de nye landene. De får nye roller og karrierer og blir boende. Vi vil mangle både hjerner og hender til å utvikle landet etter krigen, men dette kan også forhindres, sier Drozdov.

Kharkiv Arkitektskole har i forlengelse av denne erkjennelsen postet på sine sider at de ikke ønsker støtte som medfører flytting av mennesker ut av Ukraina. «Vi må også tenke langsiktig i disse vanskelige tidene» skriver de, noe som innebærer at skolen må «utdanne en ung generasjon med arkitekter som blir værende i Ukraina og skal gjenoppbygge byene våre».

– Dette er noe av det viktigste for meg å formidle til institusjoner og arkitekter i utlandet. Vi kjemper i dag i praksis mot en russisk kolonisering av Ukraina. Det foregår en krig om menneskelige ressurser. Allerede har vi mistet mange gode profesjonelle i perioden etter den kalde krigen, men vi har ikke råd til å miste flere talenter i denne krigen.

– Hva kan gjøres for å forhindre denne utviklingen?

– I stedet for å tenke at man fra europeisk side skal inn og bygge opp Ukraina etter krigen, må det heller satses på massiv støtte til utdanning – slik at vi ukrainere selv blir best mulig rustet for gjenoppbyggingen. Hjelp som kommer som ekspertise «dalende ned fra himmelen», som en slags vestlig kolonisering, vil ikke fungere, sier Drozdov.

Heller bilaterale samarbeid

I Lviv sitter også byplanlegger Oleksandr Anisimov, som Arkitektnytt forøvrig har et lengre intervju med i siste papirutgave. Han gjester Rørosseminaret digitalt i slutten av april, og er på samme linje som Drozdov når det gjelder hjelp. Anisimov forstår at det er gode intensjoner bak å tilby skoleplasser eller arbeid i andre land, men frykten er den samme hos ham.

– Det er et naturlig tiltak, men hvis du ser på det i et lengre perspektiv er et slikt migrasjonsmønster ikke bra for Ukraina. Da blir det en flukt av de kreative, språkmektige og utdannete menneskene, som vi trenger til å bygge opp igjen landet.

Det som kunne vært en bedre løsning, mener Anisimov, er om internasjonale kontorer og forskningssentre åpnet opp avdelinger i Ukraina etter krigen.

– Da kunne vi fått disse menneskene til å bli boende, sysselsette dem og samtidig bidra til økonomien og den endringen som trengs. I dagens situasjon ville bilaterale samarbeid, stipender til forskere og andre initiativer i Ukraina vært en hjelpende hånd, sier han.

– Ingen enkel løsning

Anisimov har mange ganger måtte svare på dette spørsmålet etter at Russland invaderte Ukraina og har alltid et nytt svar.

– Jeg ser at mine første tanker ikke er relevant lenger. Det forventes et lett svar og en oppgave som bare kan utføres, men det finnes ikke lenger og svaret er komplisert og krever mye hard jobbing.

I begynnelsen mente han at mange kunne komme dit, enten digitalt eller fysisk, og delta i prosjekter som vil utvikles etter krigen.

– Senere sa jeg at det var viktig å bygge opp institusjonelt samarbeid. Vi har fremdeles universiteter og forskningssentre som er i drift, og de som jobber der har egentlig aldri blitt kontaktet tidligere. For det internasjonale samfunnet, også innen arkitektur, var Ukraina egentlig en hvit flekk på kartet. Før krigen var det nesten ingen som googlet folk fra Ukraina eller ukrainsk arkitektur.

Av forslagene til Anisimov i den runden var at aktører utenfor Ukraina bør finne folk i trygge byer og igangsette institusjonaliserte samarbeid om student- eller forskerutveksling og arrangere internasjonale seminarer.

– Men dette viste seg å være for vanskelig og omfattende å jobbe med for omverdenen. Folk vil ikke opprette langvarige samarbeid som krever for mye. Nå tenker jeg egentlig derfor at det ikke finnes så mye folk kan gjøre i dette øyeblikket. Jeg skulle ønske det finnes et mer optimistisk svar, men jeg tror dessverre ikke det finnes en enkel løsning.

Ukraina etter krigen

Til tross for dystre nyheter fra fronten de siste dagene er Oleg Drozdov optimistisk med tanke på Ukrainas fremtid. Han ser krigen som den endelige slutten på sovjettiden og gjennom ukene med krig har samtidig et nytt samfunn vokst frem.

– Det har skjedd noen betydelige forandringer i landet allerede. Alle ukrainere jobber i ett nettverk, omtrent som én organisme, for det samme målet. Det er fantastisk å kjenne på og minner om skikkelig gamle samfunn hvor alle jobber for hverandre.

Dette betyr at Ukraina vil bli utviklet av et enormt sterkt sivilsamfunn den dagen krigen er over, håper Drozdov. En ny form for medvirkning vil dermed tvinge seg frem som det viktigste i planleggingen av gjenoppbyggingen av landets byer, mener han.

– Krigen har også synliggjort og skapt et enormt europeisk samarbeid. Dette håper jeg vil føre til store investeringer på tvers av nasjoner, på en måte som vi ikke har sett før i Europas historie. Vi lever midt i et unikt historisk øyeblikk.