Innvevd av Røros

– En briljant løsning

Lørdag formiddag holdt Marina Bauer og Espen Folgerø i Opaform sitt innlegg om blant annet Venezia-utstillingen «Make A Space for My Body». Folgerø understrekte her hvordan torvhusforedraget til Stefánsson inspirerte.

– Det var veldig gøy å få en dybdeforståelse av torvhusene og få presentert problemstillinger, ikke bare rundt hvordan husene kan tas vare på, men også rundt hvordan byggeteknikken kan ha en plass i ny arkitektur. Dette er en nøtt som ikke er knekt ennå, og som det er fint å snakke faglig rundt. Det er også fint med presentasjoner som ikke bare handler om å vise frem noe som er fantastisk og ferdigtenkt, men at det heller handler om utfordringer og det som ikke er ferdig ennå, sier Folgerø i samtale med Arkitektnytt og Stefánsson etterpå.

Opaform er selv opptatt av å ta vare på bygninger, som naust eller løer, som står i fare for å bli ødelagt. Bevaringen skjer da gjennom å tilføre nye funksjoner og elementer. Blant annet har de laget et skriveloft i et naust for den Bergen-bosatte islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson.

– For oss er det ikke like vanskelig siden byggene er laget med kjente teknikker. Det går bra så lenge vi vet når det er bygget, og bruker samme verktøy som man gjorde da. Men vi jobber jo med prosjekter som står i fare for å rase sammen uten vedlikehold. Da er det å legge til nye funksjoner viktig for å lykkes med bevaring, og vi opplever at disse blir forbilder for andre som strever med de samme problemstillingene.

Stefánsson mener Opaforms løsning på bevaringsparadokset egentlig er genialt. Han trekker spesielt frem naustet til Birgisson.

– Jeg har mange ganger stått overfor et hus med kulturhistorisk betydning som er i ferd med å ramle sammen. Eneste løsning er å finne en ny funksjon, men da ødelegges ofte det mest verdifulle gjennom å isolere og ta inn nye tekniske installasjoner. Da forsvinner den typiske råheten og åpenheten i bygningen man egentlig vil bevare. Men det Opaform gjør ved å legge til et element inni huset og bevare resten, er en briljant løsning på et gammelt problem, sier Stefánsson.

Stjernearkitektene avslørt

«It is absurd to claim that our actions belong solely to ourselves.» Ikke alt handlet om torv og naust på Røros. Sitatet over sto i blått og hvitt over inngangen til den japanske paviljongen under fjorårets Venezia-biennale, men avsluttet også innlegget til de to japanske arkitektene Ryoko Iwase og Kozo Kadowaki på Rørosseminarets siste dag.

Sitatets insistering på at menneskenes, og – i denne sammenhengen – arkitektenes, handlinger aldri må sees i et tomrom, ga en slags gjenklang gjennom hele seminaret. Tydeligst var det på videolink fra Lviv lørdag, hvor den ukrainske byplanleggeren Oleksandr Anisimov, intervjuet i forrige Arkitektnytt, kryssklippet ødelagte bygninger fra Russlands kriger i blant annet Ukraina, Abkhasia og Sør-Ossetia med skinnende nye russiske byggeprosjekter fra internasjonale «starchitechts».

Med det understreket Anisimov at samtidig som stjernearkitektene utsmykket Vladimir Putins Moskva, bombet Putin-regimet andre lands bebyggelse.

– Dette var som et knyttneveslag i magen for oss arkitekter og en påminnelse om at arkitektur alltid er politisk, sa en tydelig beveget medarrangør Hans Skotte, professor emeritus ved NTNU, etter ukrainerens innlegg.

Da Arkitektnytt ber han utdype, viser han til at arkitektene arbeider i «det offentlige rom», noe som per definisjon er politisk.

– Det er ikke en fri, upolitisk tumleplass for arkitekter, som jo var Iwase og Kadowakes melding. Anisimovs kryssklipping viser med all tydelighet den politiske dimensjonen i stjernearkitektenes forskjønnelse av Moskva, og at arkitektur overhodet ikke «solely belongs to ourselves», sier Skotte til Arkitektnytt etter seminaret.

Skotte viser til den nederlandske arkitekten Aldo van Eycks sitat «Architecture is a subversive act».

– Å etterleve det utsagnet kan riktignok være vanskeligere i dag enn da van Eyck sa det for godt over femti år siden. Men utsagnet er like sant for det – og fortsatt verdt å stå opp for, sier Skotte, før han igjen drar frem et arkitektsitat, denne gangen av amerikaneren Philip Johnson.

– Johnson sa at: «Architects are pretty much high-class whores. We can turn down projects the way they can turn down some clients, but we've both got to say yes to someone if we want to stay in business.» Det passer så utrolig bra til stjernearkitektene av i dag. Ja til arkitektstanden, egentlig.

Innvevd i livet

Men også i mindre dramatiske hjørner av seminaret lå påminnelsen fra sitatet og lurte under overflaten. Arkitekt Alexander Furunes så flere viktige sammenfall under seminaret.

– Se hvordan Kima arkitekter nekter å gjøre intervensjoner før de har forstått bygget og hvilke historier om liv som har vært der, før de kan forstå hva som kan være der i fremtiden, sier Alexander Furunes, som også mener prosjektet han selv jobber med sammen med japanske Iwase og Kadowaki, er relevant.

I prosjektet Takamizawa House har de demontert og flyttet et bolighus fra Tokyo til Venezia-biennalen 2021, hvor de blant annet laget nye designelementer av husets bygningsdeler. Dette huset skal denne våren brukes i et sosialt prosjekt på Sletteløkka i Oslo.

– Iwase og Kadowaki har utforsket livet som ble levd i Takamizawa-huset, tatt det fra hverandre, prøvd å forstå det. De sender bygget videre og vever det inn i det nye livet. Jeg synes derfor denne helgen har handlet om at vi hele tiden må kjempe for å forstå arkitekturen som en innvevd i livet – og for å skape ny arkitektur må vi forstå denne innvevingen.

– Spill spillet på mandag

Den gamle kobberbyen Røros er med sin arkitektur, historiske verneverdige slagghauger fra gruvedriften og ville naturomgivelser absolutt innvevd i livet. Etter en helg på Rørosseminaret har deltakerne også virkelig vevd sine prosjekter, ideer og spørsmål inn i hverandre.

Ingerid Helsing Almaas, seniorrådgiver hos Doga, har lenge hatt fast oppgave med å samle trådene søndag ettermiddag. Hun la vekt på hva deltakerne kan gjøre annerledes når de kommer på jobb mandag morgen. Hun påpekte at kunstnerne står friere til å stille spørsmålet «Hva hvis verden så slik ut?» enn det arkitektene gjør. For arkitekturen må også gjøre andre ting: Arkitektur skal gi husly, skape skygge, beskytte menneskene og organisere livet.

– Men før vi bygger, mens vi tenker og snakker, har arkitektene også den muligheten, til å stille spørsmålet: «Hva om verden var annerledes?»

Hun brukte teorier om lek for å forklare hvorfor arkitektene ofte velger å stoppe før disse spørsmålene stilles, eller unngår helt å stille dem.

– Vi kjenner spillereglene så godt, vi er omgitt av og aksepterer reglene som vi har satt for leken i byggebransjen. Vi og alle i bransjen tror at disse reglene er virkelige, men de er jo ikke det. Den verdenen vi lager, er et resultat av reglene vi har funnet på, sa Almaas og viste til hvordan systemteori påpeker at systemer egentlig ikke eksisterer, men blir til når vi beskriver dem, og vi står derfor fritt til å finne dem opp på nytt.

– Som Pritzker-prisvinner og Rørosseminar-venn Francis Keré sa i sin videohilsen på seminarets første dag: «Architecture should push people to dream.» Det starter med spørsmålet «Hva om?». Så hva gjør vi derfor anner ledes på mandag? Jo, spill spillet, forstå spillet, og trå inn og ut av det, lag nye regler. Ha det gøy! Ikke bare hverdagslig gøy, men heller en ekte, dyp og radikal form for gøy – som forandrer ting.

Fornøyd seminarsjef

Like før deltakere, gjester og arrangører busses tilbake til hverdagen, får vi også seminargeneral Ingrid Grændsen i tale igjen. Hun er svært fornøyd med helgen og må ikke tenke seg lenge om for å fortelle hva hun har lært.

– Det er som alltid en påminnelse om det store handlingsrom vi egentlig har i jobben vår: Hjörleifur Stefánsson peker på den verktøykassen historiske materialer og innfallsvinkler gir oss. Belgiske Maarten Gielen fra Rotor, som har etablert et eget ombrukssystem, viser hvor premissgivende vi kan være som arkitekter. Alle våre gjester har vist potensialet for å utvide rammene våre og hele tiden sprenge en eller annen form for grense. I tillegg har alle et særlig bevisst forhold til de fysiske sporene vi etterlater oss, og betydningen av lokal kunnskap om materialer og metoder.

– Var dette bevisst kuratert?

– Nei, kurateringen handler mest om å samle litt forskjellige og fine folk som har ulike innfallsvinkler. At det likevel henger sammen, slik det gjorde i år, er derfor tilfeldig. Men sammenhengene oppstår nesten automatisk ved å bare være her sammen. I fellesskap trekker vi nye koblinger mellom ideer, prosjekter og mennesker. Det er det som gjør Rørosseminaret så utrolig inspirerende.