Manifest Ukraina

Hvordan krigen i Ukraina har utviklet seg innen dette leses, er umulig å vite. Men da Arkitektnytt i slutten av mars snakket med Oleksandr Anisimov, byplanlegger i den vestukrainske storbyen Lviv, beskrev han situasjonen i byen som en blanding av normal og ekstraordinær.

– De fleste butikker er åpne og folk er ute i gaten, men samtidig er nasjonalgarden og politiet her med våpen. Det er også flere mennesker enn vanlig, siden mange har flyktet hit fra resten av landet. Personlig er jeg kommet i en post-kritisk fase hvor det er vanskeligere å vite hvordan man kan involvere seg, sammenlignet med den mest akutte fasen ved krigsutbruddet, forteller planleggeren som til vanlig jobber med urban mobilitet i Lviv.

Deltar på Røros

Anisimov er aktuell i Norge fordi han deltok som digital foredragsholder under Rørosseminaret, som ble arrangert fra 29. april til 1. mai. Valget av Anisimov, som selv omtaler seg som en urbanist med statsvitenskapelig bakgrunn, handlet om at seminaret alltid ønsker å løfte frem sosialt relevante problemstillinger.

– Hvis du ser på arkitektur som et sosialt imperativ, så er det helt selvsagt at vi kobler oss på det som alle tenker på for tiden – nemlig krigen i Ukraina. Da er det naturlig at vi inviterer en med Anisimovs kunnskap og perspektiver, sier arrangør Hans Skotte, professor emeritus ved Institutt for arkitektur og planlegging ved NTNU.

Tenker på Aleppo

Anisimovs hverdagsliv under krigen har endret seg på flere vis. Nå bor han blant annet med tre andre, både venner og familie, som har flyktet fra resten av landet.

– I begynnelsen var det mange som lurte på om det var vits å gå på jobb, men nå har dette stabilisert seg. Det lokale budsjettet har minsket og lønnen vår deretter. Flere har også mistet jobben, men jeg har klart meg foreløpig, sier han.

– Hvordan er situasjonen generelt for ukrainske arkitekter og planleggere?

– Jeg vil anta at rundt 70 prosent har mistet jobben. Resten jobber med internasjonale prosjekter, eller ved en tilfeldighet har prosjekter som fremdeles har fremdrift. Andre er sikkert også engasjert i nødtiltak eller haste-reparasjoner av bombete bygninger.

– Hvordan er det å se byene i ditt eget land bli ødelagt på denne måten?

– Det er skummelt og smertefullt, men jeg hadde den samme følelsen da Aleppo i Syria ble bombet av russiske fly i 2013. Emosjonelt er jeg kanskje mer knyttet til Ukraina, men det føles likt. I Syria var det Assad som drepte sitt eget folk, her er det et naboland som dreper oss.

Manifest for gjenoppbygging

Urbanisten har fått oppmerksomhet fordi han allerede noen uker ut i krigen postet et lengre manifest om gjenoppbyggingen av Ukraina med tittelen «Post-war urbanism. 10 points for a new urban policy of the reconstruction of Ukrainian cities». Her tar han blant annet opp behovet for mer sosial boligbygging og mindre monoton, miljøødeleggende og bilbasert urban utbygging. Han tar også til orde for ombruk, gjenbruk og krav om klimavennlige løsninger. Det er dette essayet han skal snakke om på Røros.

– Essayet har fått mye oppmerksomhet, men jeg har liten tro på rask endring. Akkurat nå ser det ut til at ting heller går i motsatt retning. Det største problemet er at mange av dem som kan jobbe med og få til endringene jeg beskriver, flykter fra landet. Det vil bli vanskelig å få dem tilbake igjen, siden infrastruktur og økonomiske ressurser er utarmet.

På Røros vil den ukrainske urbanisten også snakke om behovet for å tenke nytt om Europas oppfatning av Øst-Europa generelt, og land i det gamle Sovjetunionen spesielt. Vi trenger en avkolonisering av måten vi etter den kalde krigen har oppfattet denne delen av Europa på, mener han.

– Sovjetunionen var aldri en enhetlig sammenslutning. Forskere og andre profesjonelle aktører er og har vært blinde for Russlands makt og intensjoner i Sovjet-tiden. De har vært blinde for lokale forskjeller i de ulike republikkene og regionene, og mangfoldet av historier og kulturer har siden aldri virkelig blitt studert uten å referere til Moskva