Fossen forklarer OMA-avgang

Mer nøytralt OMA

Sammenslutningen Oslo Metropolitan Arena ble stiftet i 2012 av utbyggere og arkitektkontorer med støtte fra kommunen. OMA skulle være fasilitator for eiendomsbransjens deltagelse på konferansen MIPIM i Cannes, men er i dag arrangør av sin egen konferanse – Oslo Urban Week, de har 125 medlemmer og organiserer rundt 150 personer gjennom fem ressursgrupper og 13 områdeforum. 

Målet til OMA er å være en «ledende arena og det viktigste nettverket for helhetlig og bærekraftig byutvikling».

For Fossen har London-baserte New London Architecture (NLA), en uavhengig medlemsorganisasjon for arkitekter, planleggere, politikere og utviklere vært et forbilde. Fossens gradvise erkjennelse er imidlertid at OMA aldri vil bli som NLA. 

– NLA holder både utviklere og det offentlige på like lang avstand. Dette gjør de for å bli oppfattet som en nøytral arena begge kan bruke. Hos OMA er utviklerne i kjernen, og da blir det vanskelig å tilby seg å være broen mellom det private og det offentlige.

Vil ikke på kontoret

Den andre push-faktoren handler om at OMA også står foran en omorganisering, hvor de blant annet skal oppbemannes og skaffe seg egne kontorer. Økonomien er god. Men for Erling Fossen er ikke fast kontorplass og strømlinjeforming drømmen. 

– OMA trenger en profesjonalisering etter sammenhengende vekst i elleve år. På én måte er OMA en veldig lean mirakelorganisasjon. Jeg har brukt hele Oslo som min arbeidsplass, og fyker fra det ene til det andre stedet i byen hvor det er energi. Tanken på å sitte på et fast kontor, gir meg assosiasjoner til å ha på fotlenke. Jeg har kontraktfestet at jeg kan ha kafékontor. Jeg var definitivt den riktige personen for å ta OMA gjennom gründerfasen, men nå er det kanskje noen andre som kan gjøre en vel så god jobb? 

Schnell vekket Fossen 

Men det finnes også ting utenfor OMA som har gjort at Fossen nå trekker seg. Vårens mye omtalte debatt med Alf Jørgen Schnell, samfunnsgeograf og forfatter av boka «På sporet av den tapte fremtid», fikk Fossen til å tenke seg om hvilke rolle han hadde tatt og fått i byutviklingsdebatten. 

– Schnell-debatten gjorde noe med meg. En annen Fossen er mulig. Jeg forsto at jeg hadde hatt et annet liv en gang. Da jeg kom inn i offentligheten på 1990-tallet var det med miljøet rundt studentradioen Radio Nova som blant annet startet det maktkritiske partiet Altruistene, vi ga ut tidsskriftet f.eks. og jeg skrev fem pamfletter og bøker i den perioden. Siden Schnell hadde vært så generøs å lese boka mi «Ecstacity» (Pax forlag, 1997), leste jeg den også på nytt i vår. Min tanke var da «Yes! Her er det mye å bygge videre på.» Jeg var ung og ustrukturert, men boken er selve grunnprosjektet mitt og bør få sin oppfølger. Jeg tok kontakt med min forlegger Marianne Bjørndal i Pax før sommeren, og hun var interessert. Et nytt kapittel er dermed åpnet.

– Betyr dette også at Schnell vant Schnell-duellen? 

– Hehe, i spillet «Den alternative planprosessen» som Mad nylig publiserte, er et av spørsmålene om hvem som vant Schnell-debatten. Der får du poeng kun hvis du trykker på alternativet at begge tapte. Men jeg lærte av debatten at mitt verdensbilde, som tar utgangspunkt i den økonomiske globaliseringen som har preget byene våre siden 1970-tallet, fremdeles er like gyldig. Det er den grensesprengende kraften vi må ta utgangspunkt i og forstå, hvor kapital, mennesker og ideer flyter fritt og utfordrer nasjonalstaten. Ikke før denne verdenssituasjonen er endret – hvor vi eventuelt stenges inne bak nasjonalstatens murer igjen – vil mitt urbanistprosjekt være avleggs. 

OMA: En rapport fra fronten

– I forbindelse med avgangen påpeker du likevel at det var «fortærende ergerlig» at ditt urbanistprosjekt ble «ensbetydende med den nyliberale byen og redusert til eiendomsutviklernes manifest». Hva legger du i det? 

– Ja, det skal Schnell ha for. Han klarte å redusere mitt politiske prosjekt til å handle om den nyliberale byen der byutviklingen er styrt av private og grådige utviklere, som om det var forutbestemt på 1990-tallet at jeg skulle bli daglig leder i OMA femten år senere. Slik var de jo ikke. Samtidig var det flere som også var tydelige på at min urbanisme var avlegs. Den hadde vært sentral i de siste 30-års byutvikling, men var nå passé. Men jeg er ikke klar for å bli kassert på historiens skraphaug enda. For oss radikalere på 1990-tallet var postmodernismen den dominerende retningen, og den ga oss et mye mer lekent forhold til de både tekstproduksjon, verden og ulike økonomiske teorier. Potensialet her er ikke forløst.   

– Du har med andre ord vært på en reise? 

– Ja, det har absolutt vært en reise og jeg vet ikke hvem jeg blir etter OMA heller. Jeg er inspirerte av Antonio Gramsci (italiensk politiker og filosof, 1891-1937 journ. anm.) som snakket om «den organiske intellektuelle», altså den som ikke ble styrt av de evige sannheter, men som fulgte produksjonskreftene og rapporterte fra den økonomiske fronten. Å jobbe i OMA har vært nettopp det. Eiendom er den største norske næringen på fastlandet og den største bransjen i Oslo. Som urbanist ville det vært håpløst å ikke prøve å forstå denne bransjen. Derfor kan mine siste 11 år forstås som en feltstudie fra den økonomiske frontlinjen.   

Vil dele kunnskapen

Men hva skjer med Erling Fossen videre? Bokprosjektet medfører en reise til byer han skrev om i «Ecstacity», men som han da ikke besøkte. Dette er byer som Vancouver i Canada, Seattle i USA og Auckland i New Zealand. Disse vil han besøke våren 2024. 

Fossen er i dialog med styret i OMA om videre engasjement. I tillegg fristes han av å dele litt av sin kunnskap med andre aktører i bransjen, som han mener kanskje trenger hans innsikt fra OMA-verdenen. 

– Det er overraskende hvor lite planmyndighetene i Oslo hensyntar økonomien. På Skøyen krever de at eksisterende næringsbygg skal få en miks av boliger og næring, selv om det rent økonomisk er helt urealistisk. De eksisterende byggene gir en god kontantstrøm, og hvorfor skal de rive dem for å bygge boliger på toppen av byggene? Av de tre partene i byutviklingen, utbyggere, politikere og planmyndighet, er det de to sistnevnte som står svakest. Både i politikken og i Plan- og bygningsetaten (PBE) er det stor utskiftning, mens utviklerne kan kjøpe seg den beste ekspertisen. Kanskje jeg skal høre med PBE-direktøren om hun trenger en rådgiver og sørge for den økonomiske realismen i planene deres? Eller kanskje jeg skal inn i det politiske systemet selv om jeg dessverre nok ikke blir byrådsleder. Alt er åpent.    

Vil inn på urbanistliste

Tilslutt har Fossen et enda mer hårete mål. Det amerikanske nettstedet Planetizen hadde i sommer en kåring av de hundre mest innflytelsesrike urbanister i verden - både nålevende og døde. Med glimt i øyet sikter Fossen mot den listen. 

– Da jeg leste listen tenkte jeg umiddelbart: «På den listen skal jeg!». Jane Jacobs og Jahn Gehl er på de første plassene, men det er flere på listen som aldri har gitt ut en bok. Så nå skal jeg komme meg ut i verden og komme meg på den listen, avslutter Fossen.