Kulturarv som konkurransefortrinn

Kan kulturminner være en ressurs for bærekraftige byer, er tema for årest Bylivkonferanse. – Noen opplever fredning og vern som en hemsko for utvikling, mens andre ser det som en mulighet, sier Bård Sødal Grasbekk i Bylivsenteret.

Nordenborggården i Levanger sentrum, som ble fredet av Riksantikvaren i 2018.

Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Hvordan kan kulturarv og -miljø bidra i stedsutvikling? Spørsmålet stilles under årets Bylivkonferanse i slutten av oktober, som i år foregår i Levanger i Trøndelag, hvis trehusbebyggelse ble fredet av Riksantikvaren i 2018.

– Levanger har en nasjonal skatt, et fredet kulturmiljø som vi skal ta vare på og samtidig utvikle videre. Vi må forvalte kulturarven sammen med både innbyggere, kommune, næringsliv og andre aktører i byen, og i tråd med FNs bærekraftsmål, sier Tove Nordgaard, byantikvar i Levanger,.

Byantikvaren er sammen med blant andre Bylivsenteret til Arkitektforbundet (NAL) arrangør av årets Bylivkonferanse.

– Likevel sliter vi med mange av de samme utfordringene som andre små og mellomstore byer, trafikk, utbyggingspress og et sentrum som tømmes for liv. Vi har gjennom flere år arbeidet systematisk for å synligjøre hvordan det fredede kulturmiljøet kan tas i bruk som ressurs for en attraktiv og bærekraftig utvikling, fortsetter Nordgaard.

Håkon Den Godes gate i Levanger sentrum.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Identitetsskapende

Hvert år har Bylivkonferansen nytt tema, som kobler seg til kommunenes arbeid med stedsutvikling og planlegging. Sentralt for årets konferanse er altså fredningen av Levanger sentrum.

– Det er spennende å se på hvordan denne fredningen har påvirket hvordan man tenker om å ta i bruk kulturarven som en ressurs. Noen opplever fredning og vern som en hemsko for utvikling, mens andre ser det som en mulighet, sier Bård Sødal Grasbekk, leder for Bylivsenteret i Arkitektforbundet.

– Vi i Bylivsenteret jobber med bærekraftig stedsutvikling, og da er vi opptatt av både økologisk, sosial, kulturell og økonomisk bærekraft. Vi ser jo at det å ta i bruk bebyggelsen vi allerede har er noe av det mest bærekraftige vi gjør. Både fra et ressursperspektiv, men også fordi folk har en tilknytning til eksisterende bebyggelse, og stedene vi har levd med over tid. Det er snakk om identitetsskapende elementer og rammen for folks liv, sier Grasbekk.

– At vi sliter med lite liv i sentrum er ikke fredningens skyld, det er en samfunnsutvikling man ser i små og mellomstore byer rundt i Norge, Norden og Europa generelt. Så vi må heller tenke at vi har et konkurransefortrinn, sier byantikvar i Levanger, Tove Nordgaard.
Foto: Privat

Særpreget byggeskikk

Det handler om å utnytte mangfoldet som finnes i alle de forskjellige byggeskikkene omkring i landet, påpeker Grasbekk.

– I Norge er det mange steder som har et tydelig særpreg i byggeskikk. Det er en rikdom i kulturarven som det er verdifullt å forvalte videre. Vi må unngå at alle steder blir like og at alt blir standardisert og masseprodusert, sier han.

Kulturarv og kulturminner henger sammen med sirkulær økonomi, mener han.

– Vi ser et økende fokus på gjenbruk av hus og materialer, og da er det viktig å understreke at det handler om mer enn bare gjenbruk av ressurser og å økonomisere med ressursene. Det handler også om å bevare meningsinnholdet som ligger i bebyggelsen og i stedene våre.

Bakgårdsfestival

Men hvordan gjør man det fredede kulturmiljøet til en ressurs for utvikling i praksis?

– Vi bruker mye tid på å formidle verdien av den historiske byen, bygge kunnskap og involvere våre innbyggere. I tillegg prøver vi sammen men våre innbyggere å teste ut ulike muligheter gjennom eksperimenter for å synliggjøre hvordan byens bakgårder, byrom og lokaler kan tas i bruk til opplevelses- og kulturscener, sier Nordgaard.

Bakgårdsfestivalen i Trehusbyen Levanger er et resultat av dette arbeidet. I de siste årene har det blitt gjennomført flere gode istandsettingsprosjekter der formidling av prosess og resultat har bidratt til positiv smitteeffekt, mener Nordgaard.

Til konferansen kommer representanter fra både Aspelin Ramm, Mad arkitekter, Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen, samt flere offentlige instanser: Trøndelag fylkeskommune, Eigersund kommune og Kristiansand kommune.

Kirkegata i Levanger.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

– I Norge er det mange steder som har et tydelig særpreg i byggeskikk. Det er en rikdom i kulturarven som det er verdifullt å forvalte videre. Vi må unngå at alle steder blir like og at alt blir standardisert og masseprodusert, sier Bård Sødal Grasbekk i NALs Bylivsenter.
Foto: Tom Atle Bordevik

Først motvilje mot fredning

Da Levanger ble midlertidig fredet i 2008 var det først sterke reaksjoner. Frykten var at byen skulle bli et museum der det ikke kom til å skje noe.

– Men Riksantikvaren var flinke til å arrangere folkemøter for å vise innbyggerne hvilken verdifull skatt vi sitter på, sier Nordgaard.

Da det endelige fredningsvedtaket kom i 2018 var befolkningen ganske positiv, mener hun.

– At vi sliter med lite liv i sentrum er ikke fredningens skyld, det er en samfunnsutvikling man ser i små og mellomstore byer rundt i Norge, Norden og Europa generelt. Så vi må heller tenke at vi har et konkurransefortrinn.

Ifølge Riksantikvaren har altså Levanger et trehusmiljø av nasjonal verdi. Trehusene i Levanger ble bygget i den korte perioden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904. Murtvangsloven ble innført etter bybrannen i Ålesund i 1904 og forbød oppføring av trehus innenfor bygrensen i alle byer i Norge.

– Levanger er en interessant by, med kulturlandskap helt inntil det kompakte bysentrumet. Det er også interessant å se på arealforvaltningen, hvordan man ivaretar hensyn til matjord og friluftsverdier, påpeker Grasbekk i NAL.

Konferansen arrangeres av Bylivsenteret i samarbeid med Distriktssenteret, Trøndelag fylkeskommune og Levanger kommune. Klima- og miljødepartementet og Riksantikvaren bidrar også i programarbeidet.

Årets Bylivkonferanse finner sted den 24.-25. oktober. Les mer om konferansen her.