Bergensrestaurant høster internasjonal heder

Et fantastisk rom

På telefon fra Stockholm får vi også tak i arkitekt Eero Koivisto, partner i Claesson Koivisto Rune. Han fikk første gang se Frescohallen for rundt ti år siden. Svenskene er nærmest som husarkitekter å regne for De Bergenske og var i Bergen i forbindelse med et annet hotellprosjekt. På en rundtur i byen lokket direktør Kjetil Smørås Koivisto opp steintrappen til børsbygningen. Det var på kvelden og rommet var opplyst av bygglamper på grunn av forrige ombygging. 

– Min umiddelbare reaksjon var at det var et fantastisk rom, men at ombyggingen som skjedde den gangen, med «foodcourt» og seks ulike åpne kjøkken, var elendig. Jeg tror jeg brukte uttrykket at det kjentes ut som noen hadde «begått vold mot rommet». Jeg forsto allerede da at dette kunne gjøres mye bedre, sier Koivisto til Arkitektur, som legger vekt på at han hele tiden uttaler seg på vegne av den kollektive innsatsen til hele arkitektkontoret.

En harmonisk boks

Gleden var derfor stor da Smørås og De Bergenske tok over rommet før pandemien – og ville ha Claesson Koivisto Rune med på laget. Koivisto omtaler prosjektet i det fredete rommet som vanskelig, men samtidig en unik mulighet. 

– Rommet og freskene er vakkert i seg selv, men også proposisjonene er vakre. Jeg vil kalle det «en veldig harmonisk boks». Med søylene deles samtidig rommet inn i gode, mindre rom. 

– Hvilke grep tilførte dere rommet? 

– Siden rommet er fredet, var det begrenset hva vi kunne gjøre. Vi bygde mange modeller og fikk gjennom dem tanker om hva vi skulle gjøre. Byggherre ville ha mesanin ved vinduet, men vi fikk dem bort fra den tanken. Lyset fra de store vinduene er jo noe av det fantastiske med rommet. Det finnes få restauranter i hele verden med slike vinduer, forklarer han. 

Claesson Koivisto Rune ble etablert i 1995 og er 12 ansatte. De er først og fremst et arkitektkontor som tegner bygninger, men i etableringsfasen var det dårlige tider for nybygg i Sverige. Dermed tok de på seg alt av oppdrag – og ble interiøreksperter på veien. 

– Det var krisetider og rundt 40 prosent av arkitektene var uten jobb. Vi satt hjemme hos hverandre og sa «ja» til alt. Ville en kompis ha tegnet en ny bar, så gjorde vi det. Jeg tror derfor vi gjorde hundre interiørjobber mellom det første og det andre huset vi tegnet. Det var ikke gøy den gang, men det gjorde at vi ble dyktige på interiørbiten av arkitekturen. Noe vi tjener på i dag. 

Restaurert, ikke kansellert 

Tilbake ved bordene i Frescohallen forklarer konseptsjef Yngve Hansen oss at freskene til Revold regnes som en «nasjonalskatt» i norsk kunsthistorie. De ble bestilt i 1915 av bergenske handelsmenn som ville utsmykke børsveggene. Revold var elev av franske Henri Matisse (1869-1954) og vant konkurransen mot fire andre bidrag. 

– Revold skrøt på seg at han var en dedikert freskemaler, men hadde aldri malt en freske. Han måtte derfor på studietur til Italia før han begynte på oppdraget, forteller Hansen.

Freskene sto ferdig i 1923 med tittelen «Varebytte» og viser tørrfiskens reise fra havet i Nord-Norge til handel i Bergen og videre til eksport ut i verden. De er malt på tre av fire vegger, mens den fjerde veggen har store vinduer ut mot Vågsallmenningen. 

– De siste bilde viser den østlige verden og hvor krydderet kommer fra. Det hadde blitt kansellert i dag, men vi har likevel valgt å restaurere det. 

Veggmaleriene har lenge vært dårlig behandlet. De seks restauranter med hvert sitt åpne kjøkken satte spor. Nå er freskene derfor vasket og fisket for sår. I restaureringen oppdaget de også den opprinnelige takmalingen, i dag er den identisk med slik den var som ny i 1923. 

– Fargeforskjellen før og etter vasking var enorm. Nå er de også belyst for første gang og jeg tror Revold hadde blitt stolt over dagens lyssetting, som ble utført av Oslo-selskapet Zenisk, også de har vunnet pris (Norsk lyspris 2022 journ.anm.) for arbeidet, sier Hansen.

Speil i baren der

Det er nettopp freskene som står i sentrum for de videre grepene Claesson Koivisto Rune etterhvert bestemte seg for. Midt i rommet plasserte de baren eierne egentlig ville ha langs vinduet. På toppen av baren er det speil i vinkler som perfekt reflekterer bruddstykker av freskene. Speilinstallasjonen er inspirert av en kunstopplevelse Koivisto hadde i Milano – hvor en installasjon av amerikanske Phillip K. Smith III i en bakgård speilet himmelen over byen. 

– Kanskje jeg hadde Milano-opplevelsen i bakhodet da vi forsto at opplevelsen av freskene kunne bli forsterket ved bruk av speil over baren. Selv om man sitter midt i rommet blir de nærværende ved hjelp av de vinklede speilene, sier Koivisto. 

I tillegg måtte de jobbe hardt med akustikken i rommet. Det løste de blant annet med å bruke akustiske plater og draperinger opp til der freskene begynner. Å plassere sofaer, med lyddempende trekk, langs de samme veggene hjalp også. 

– Fra brysthøyde og ned til gulvet er dermed rommet akustisk dempet. Det gjør at man kan føre en behagelig samtale med den som sitter ved andre siden av bordet. Noe som var helt umulig i den forrige restauranten. 

Skrekkblandet fryd

Å skape noe nytt i et så gammelt rom var en oppgave preget av skrekkblandet fryd, forteller Koivisto. De var nervøse gjennom hele prosessen. 

– Ønsket fra klienten var at historien skulle bevares, men at det samtidig skulle være moderne. Jeg liker slike prosjekter hvor vi tar noe klassisk og legger til noen dråper modernitet. 

I tilfelle Frescohallen har moderne elementer kommet inn i blant annet utviklingen av en helt ny stolserie og et teppedesign – begge med prikkemønster. 

– Vi kikket på mønstre som mennesket har laget til alle tider. Et av de eldste er prikkene. Siden dette er en gammel børs hvor de holdt på med penger og mynter er runde, tenkte vi det var fint å lage prikker i stolene og på teppene.

Eldgamle Beatles-prikker

Fargene på stoler og teppet er hentet fra freskenes farger. Teppemønsteret er i tillegg inspirert av Beatles-filmen «Yellow Submarine» og sluttscenen «The Sea of Holes». Etter teppet lagde de stolene inspirert av de samme prikkene. Stoldesignet er også basert formen til de gamle wienerstolene fra 1800-tallet. 

– Vi er veldig glade i en stol som heter 811. De er lette, sterke og var en ekstrem innovasjon i sin samtid for 150 år siden. Eier påpekte at slike stoler ofte gikk i stykker og var dyre å produsere i Norge. Derfor måtte vi lage dem i et nytt materiale. Den stolen vi tilslutt fikk tegnet har blitt en internasjonal suksess og heter 822. Stolen hadde ikke kommet til uten teppet og inspirasjonen fra børsbygget. For meg er det et bevis på at arkitektur og form er to sider av samme sak. 

– Hva betyr prisen og oppmerksomheten for dere? 

– Jeg skulle ønske det betydde mer jobb, men det gjør det nok dessverre ikke. Det betyr mest en anerkjennelse at man gjør noe interessant. For De Bergenske er det også gledelig å få en pris, men jeg vet likevel ikke om det kommer flere mennesker i restauranten deres. Kanskje handler det mest om en anerkjennelse blant andre arkitekter og hotelleiere. 

– Hvorfor tror du deres innsats for rommet har blitt så verdsatt med priser og nominasjoner? 

– Fordi vi har prøvd å sette pris på rommet vi har jobbet med. Vi har tilført ting til rommet, men alt vi har tilført står i lavere rang enn selve rommet. Målet var å vise Bergen dette rommet. Om du kommer inn i Frescohallen klokken sju en junikveld, skal du tenke: «Wao for et rom!» – og samtidig ikke helt vite hvilken tidsperiode det er renovert. Nesten alle gode arkitekter jeg ser opp til skaper den følelsen.

Hall for en ny tid

Ved bordet i Frescohallen setter også direktør i De Bergenske, Kjetil Smørås, seg tilslutt ned på de prikkete stolene ved bordet. Han forklarer hvorfor han synes prisen for arbeidet er viktig. 

– Vi er veldig opptatt av estetikk, arkitektur, design og historie. Målet er å legge listen så høyt at vi bidrar til at Bergen holder et høyt internasjonalt nivå. Når vi da får internasjonal anerkjennelse av den typen, føler jeg vi har lykkes med å nå våre mål med å utvide mangfoldet i Bergen. 

– Hvorfor er arkitektur så viktig for dere? 

– Fordi det er en kunstart som påvirker oss mer enn man skulle tro. God arkitektur og arkitekter sikrer at det vi omgir oss med er vakkert og interessant. Derfor søker vi ofte samarbeid med folk som leverer høy kvalitet. Det er også en glede å jobbe med eldre bygg som vi gjør relevante. Denne hallen er ikke et museum, men er blitt tatt med inn i vår tid. 

Også Yngve Hansen forklarer hvorfor prisene henger høyt for dem. 

– Når man bruker så mye tid og penger på et sånt rom så er det noen stemmer som varmer ekstra. Når de som er ekstremt opptatt av arkitektur, estetikk og ivaretakelse av historien omfavner det vi har gjort, betyr det ekstra mye.