Egentlig burde vi slutte å bygge hytter, mener arkitektene. Likevel tegner de nye ferdighytter

– Forbundet med skam

Men som Aasarød er inne på – burde vi ikke egentlig slutte å bygge hytter, for naturens skyld? Det er i hvert fall åpenbart at vi må begynne å drømme om noe helt annet, mener han.

– På ett eller annet tidspunkt sluttet nordmenn å drømme om hytter, og begynte å fylle fjellet med fritidshus i stedet. Det må det bli en slutt på. Jeg tror imidlertid at kommende generasjoner med hytte-eiere ikke dagdrømmer om «dobbelgarasje og 250m2 hytte på snaufjellet». Jeg tror nettopp denne typologien kommer til å være sterkt forbundet med skam. 

Den opprinnelige norske hyttedrømmen er egentlig bærekraftig, mener Aasarød. 

– Det handler jo egentlig om nærhet til naturen, en harmoni og sameksistens som i bunn og grunn er bærekraftig. Så er spørsmålet, skal vi bare la naturen være i fred, eller skal vi prøve å finne et svar på en god symbiose mellom mennesket, naturen og arkitekturen. Vi tror det går an.

Viktigst: mindre hytter

For det første må vi vurdere andre eierskapsformer, og vi må ned i størrelse, mener Aasarød. Derfor har de kalt konseptet sitt for stue, eller stogo, som det heter i Valdres.

– Begrepet hytte er blitt så utvanna, og kan bety hva som helst med rutete vinduer eller brun beis. Men i ordet stue ligger det noe lite.

Med sitt konkurranseforslag ville Vardehaugen utfordre ideer om bærekraft.

– Arkitekter har gjerne noen illusjoner om at bare man har solceller på taket og bygger med massivtre, så er det miljøvennlig. I denne prosessen har vi lært at det ikke nødvendigvis er sånn det henger sammen.

Det hjelper veldig lite om hytta er marginalt bedre isolert og kommer litt heldigere ut over en 80 års periode. Klimautfordringen er nå, og det viktige er utslipp når du bygger hytta. Derfor hadde vi fokus på hvor skoen trykket i byggeprosessen.

– Det viktigste man kan gjøre for å få ned utslippene, er å få ned fotavtrykket, påpeker Aasarød.

Vant uten konstruksjon

Han peker på et diagram som viser at i en gjennomsnitlig ny norsk hytte står fundamentering og utvendig kledning for hele 88 prosent av utslippene i materialbruk.

– Betong er et fantastisk materiale, men man må bruke det riktig, og ikke for mye. 

Noe å bemerke seg ved Vardehaugens konkurranseforslag er imidlertid at de ikke har tatt stilling til hva slags konstruksjon hytta skal ha. 

– Vi har kommet fram til at det har marginalt å si for utslipp om du velger massivtre eller bindingsverk. Det har selvfølgelig mye å si for hvordan hytta er bygget, men det er ikke nødvendigvis utslagsgivende for klimautslippene i det store bildet. Vi ville ikke satse alt på ett kort, men heller lage noe robust som gjør at man kan gå i dialog med entreprenør og finne ut hva som passer best og hvilken produksjonslinje som samlet sett, gir minst transport, utslipp og best resultat.

LJB: Synlig konstruksjon

I motsetning til Vardehaugen, har LJB i sitt forslag fokusert på et konstruksjonssystem som er synlig og tøyelig, og kan bygges ut i mange retninger.

– Blant norske typehytter er det fortsatt Ålhytta som er selve grunnfjellet. På samme måte som den har vi tenkt at en synlig konstruksjon har mange muligheter, og kan lages i ulike typer og størrelser, sier Lars J. Berge i LJB.

De har laget en takstol til et halvannen etasjes bygg – en kneveggstakstol, en romslig hems som ikke lager tellende bruksareal, hvor man kan legge til sideskip på den ene eller begge sider.

Tettere tun

Et hovedpoeng er at hytta skal kunne trappes i terreng. Berge er selv også landskapsarkitekt, og opptatt av å gjøre så lite terrenginngrep som mulig.

– Man blir ganske oppgitt når man kjører forbi sånne felt med flatmarkshytter.

– Vi gikk inn i dette med en viss dose både æresfrykt og faglig tvil. Vi burde jo egentlig bygge mindre, og færre hytter. Kanskje burde vi egentlig rive litt og, og slippe naturen mer til. Men gitt at det fortsatt skal bygges nytt, så kan vi i hvert fall gjøre det på en bedre måte.

– Oppgaven var en mer bærekraftig typehytte. Hvordan har dere tolket bærekraftsutfordringen?

– Mindre hytter og tettere tun er nøkkelen. Ved bygging vil det også hjelpe å ha en riggplass med kran i stedet for lastebilplass rundt alle hyttene, sier Berge, og fortsetter:

– Når man jobber med privatkunder får man nesten kjeft av kunden hvis man ikke utnytter bruksareal i reguleringsplanen til det fulle. Vi fikk påpakning fra juryen om at vi hadde tegnet for store hytter med for mye betong i fundamentene. Betong har jo et veldig stygt fotavtrykk. Hvis man kan få til å sette hyttene på punkter, og bolte fast der det er fjell, så vil det hjelpe. Og å få hyttene ned til godt under 100 kvadratmeter. Det er en begynnelse, men systemet vårt fungerer fint fra 36 kvadrat, sier Berge.

Lavvo-sirkel

Hyttekonkurransen er ikke det eneste konseptet der Vardehaugen jobber med nye alternativer til det å eie hytte. Koiesirkelen er en enkel massivtrekonstruksjon som er en blanding av hytte og lavvo, med soveplasser og en bålplass i midten, der tanken er at man skal kunne leie seg inn i forbindelse med for eksempel jakt. 

– Det interessante vi har kommet fram til både i dette og konkurranseprosjektet er at veldig mye av dette har DNT gjort i alle år. De har funnet ut at folk gjerne vil dele, men de vil samtidig også ha et eget rom. Man trenger ikke nødvendigvis å eie, men man vil kunne være for seg selv. 

Koiesirkelen består av et enkelt byggesett i massivtre på punktfundamenter. Én sirkel gir 17 sengeplasser, noe som i overnattingsdøgn med fullt belegg tilsvarer et hyttefelt med 50 hytter. 

Da de la ut illustrasjoner av koiesirkelen i sosiale medier fikk de respons fra eiendomsutviklere som umiddelbart var interessert.

– Man aner nok et skifte i folks preferanser også, at det blir viktigere at ting er mindre og enklere. Det er noe på gang, og vi tenker at vi som arkitekter bør prøve å være i forkant av det. 

Skryt fra Arkitekturopprøret

Konkurranseforslaget til Vardehaugen er plassert på påler, der man gjør en grunnstøp under bakken, med et stålstag som kles med prefabrikerte og kunstnerisk utformede betongstabber, inspirert av gamle stabbur, og utformet av kunstnere eller håndverkere.

– Det er en ide om at bygget kles med en slags bunad, som kan ha lokale variasjoner. 

Noen i juryen syns det var problematisk at de leflet med slik nasjonalromantikk, og ornamentikken fikk også skryt av Arkitekturopprøret i sosiale medier. 

– Det ler vi bare av. Vi syns det er gøy med ornamentikken, og tenker det ikke er noen motsetning til det moderne. Sånn respons er ofte en ekstrem forenkling av forholdet mellom nytt og gammelt.