Den skjøre, grønne kulturarven

Stort etterslep

Av de fredede grøntanleggene vi har i Norge i dag, er de fleste hager og parker. De er fra forskjellige tidsepoker, varierer i størrelse og har ulik karakter og funksjon.

– Vi har lenge vært flinke til å ta vare på bygningsarven vår. Eldre bygningsmasse settes i stand, får nye bruksområder og kunnskap om tradisjonshåndverk videreføres. Vi bør ta like godt vare på den grønne kulturarven.

Det sier Kjell Anders Lier, fagansvarlig i emnet Historisk skjøtsel av vegetasjon ved Norges grønne fagskole - Vea, på Moelv. For å sikre at de historiske grøntanleggene bevares for fremtiden er det nødvendig med riktig kompetanse, både i forvaltningen, men også blant de som jobber med skjøtsel og drift. 

Lier er opptatt av at disse anleggene skal fortsette å ha det uttrykket som er tidstypisk for epoken de representerer. Da må man vite hvordan det skal skjøttes: 

– En gressplen fra 1700-tallet skjøttes helt annerledes enn en gressplen i dag. Det handler om både metode, redskap og intensitet. Vil man ha uttrykket fra 1700-tallet kan man ikke bruke en moderne gressklipper, man må bruke ljå, forklarer Lier.

Tverrfaglig og praktisk

Både Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen melder om økende behov for folk med kompetanse på historiske grøntanlegg. Riksantikvaren tok i 2011 derfor initiativ til å få opprettet et nytt studietilbud ved Vea, Historiske gartnerfag.

Utdannelsen er samlingsbasert og kan tas på deltid. Foruten Historisk skjøtsel av vegetasjon inngår plantefag, kunsthistoriefag og et emne som tar for seg vann og harde elementer.

Ingeborg Sørheim er kunsthistoriker og fagskolelektor ved Historiske gartnerfag. Hun forteller at elevene får trening i å bruke historiske kilder, og at kunsthistorie og hagehistorie kombineres med praktisk arbeid i felt.

Studieturer til anlegg både innenlands og i utlandet er også en viktig del av studieløpet:

– Sverige, Tyskland og mange andre europeiske land har mye lengre tradisjon enn Norge når det kommer til å ta vare på grøntanlegg. Her er det mye erfaring å hente, men vi trenger også mer kunnskap om norske forhold. Historiske gartnerfag er en god videreutdanning for både landskapsarkitekter og andre som skal jobbe med den grønne kulturarven vår.

Kulturminnefeltet utvider seg

Tradisjonelt har bygningsmassen fått det meste av oppmerksomheten når det er snakk om kulturarv. Heldigvis er det endringer på gang når det kommer til hva som oppfattes som kulturmiljø. Et gammelt hus kommer som regel med en hage, og Fortidsminneforeningen melder nå om en dreining mot å se bygning og omgivelser som et helhetlig kulturmiljø.

Riksantikvaren har i disse dager et forslag til ny kulturmiljølov ute på høring. Den inneholder flere tiltak som kan styrke arbeidet med å ta vare på grønn kulturarv. Blant annet tydeliggjør den at kulturlandskap og naturverdier kan vernes som en del av kulturmiljø.

Forslaget legger også mer vekt på at det skal utarbeides forvaltnings- og skjøtselsplaner for kulturmiljø, noe som vil være gunstig for landskap og historiske grøntanlegg. I tillegg vektlegges immateriell kulturarv tydeligere i forvaltningen. Det kan for eksempel åpne for at tradisjonelle skjøtselsmetoder, som tidsriktig slått i hager med 1700-tallspreg, får økt oppmerksomhet og ressurser.

Ola Harald Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen, erkjenner at de kunne ha jobbet mye mer med de grønne kulturminnene. Han ønsker kunnskapen elevene får ved Vea velkommen:

– Vi trenger den kompetansen. Og vi trenger flere som har den. Fortidsminneforeningen er absolutt en aktuell arbeidsplass etter endt utdannelse i Historiske gartnerfag.

Utfordringer

Per i dag finnes det ingen fullstendig oversikt over grøntanlegg av nasjonal verdi i Norge. De siste årene har det blitt gjennomført flere registreringsprosjekter, men Riksantikvaren slår fast at det gjenstår mye før kulturminneforvaltningen har full oversikt.

Sammen med et svakt kunnskapsgrunnlag er dette en av de største utfordringene i dag. 

Grønn kulturarv er også ekstra sårbar i møte med klimaendringer, nedbygging, graving, fjerning av røtter og overforbruk, for å nevne noe.

– Forvaltningen må ha tilstrekkelig kunnskap om det enkelte grøntanlegget. Utforming, komposisjon, de ulike elementene, hvilke planter som ble brukt; til sammen gir det hagens ikonografi. Man må se helheten og forstå både anlegget og epoken det stammer fra for å vite hvordan det bør bevares og skjøttes, sier Sørheim. 

Gartneren er den som tradisjonelt har hatt denne kunnskapen, men det er et fagfelt som har mistet mye status de siste 50-60 årene. Sørheim forteller at de historiske gartnerfagene derfor er særlig relevante i dag, slik at kunnskapen som ligger i grøntanleggene kan videreføres.

Hvorfor ta vare på dem?

Cathrine Skredderstuen, seniorrådgiver i Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren, trekker frem den grønne kulturarven som en viktig historieforteller og kunnskapsbærer: 

– De er kulturminner som forteller oss hvordan mennesker før oss har tenkt, de skaper identitet og bidrar til attraktive bomiljø. I tillegg er de viktige i et klimaperspektiv og flere av dem har et rikt artsmangfold. 

Regionreformen i 2020 medførte at hovedvekten av rådgivningen og forvaltningen av fredete anlegg ble overført til regionalnivået ved fylkeskommunene og Sametinget. I den forbindelse utarbeidet Riksantikvaren veilederen Grøntanlegg og kulturminner i vekst, et viktig verktøy som gir råd om skjøtsel og bevaring.

Skredderstuen løfter i tillegg frem studietilbudet på Vea som viktig i arbeidet med å bevare historiske grøntanlegg:

– Det er svært viktig at det utarbeides helhetlige skjøtsels- og forvaltningsplaner. Kunnskap om historisk skjøtsel av vegetasjon er en forutsetning for at et anlegg skal bli bevart som et historisk kulturmiljø.

Et fagfelt i vekst

Med stadig større press på arealer, klimaendringer og økt interesse for biologisk mangfold og historisk identitet, stiger også interessen for de historiske grøntanleggene.

Skal de bevares, trengs det både mer kunnskap og større bevissthet – i forvaltningen, i fagmiljøene og blant oss som bruker anleggene. Kompetansen som bygges ved Vea er et viktig bidrag til å sikre den grønne kulturarven for fremtiden.