Marine nyttehager – fremtidens kolonihage?

Nytt liv i fjorden

Marinreparatørene ved Lars Dalen viste oss hvordan de jobber med konkrete miljøproblemer lokalt. Den ideelle organisasjonen startet som en frivillig forening på Nesoddtangen i 2014. I dag er de flere i fast stilling som jobber fulltid med å skape nytt liv i Oslofjorden.

Prosjektene omfatter opprydning, formidling, vern og marin restaurering.

Marinreparatørene har blant annet introdusert marine nyttehager til fjorden. Utenfor kaien på Nesoddtangen dyrkes nøkkelartene sukkertare og blåskjell. Arter det er mangel på i Oslofjorden, og som bidrar til å fjerne nitrogen og CO2 fra sjøen.

Lars Dalen forklarer at det som dyrkes i nyttehagene kan høstes til mat, og overskuddet kan gå til jordforbedring. Samtidig forstår vi fort hvor komplekst det kan være å jobbe for forbedringstiltak i vann.

– Å søke om tillatelse til forbedringstiltak i fjorden er like omfattende som å søke om tillatelse til oppdrettsanlegg, forklarer han.

Vi må få tang under neglene

Lofoten Seaweed, som arbeider med bærekraftig sanking fra havet var representert på Nesoddtangen ved landskapsarkitekt Kari Tønseth. Selskapet har base på Napp i Lofoten, og håndhøster viltvoksende tang i Nappstraumen. De er fundamentert på sitt engasjement for havet, og arbeider for å introdusere tang som en bærekraftig ressurs i kostholdet vårt.

– Vi må få øynene opp for mulighetene havet gir for høsting. Ved å lære, smake og delta, sier Tønseth.

Lære, smake og delta. Det sammenfaller godt med Marinreparatørene sitt ønske om at ulike fjordbrukslag etablerer seg langs fjorden. Slik kan marine nyttehager etableres og driftes ved flere lokasjoner i fjorden.

– Vi trenger konkrete, lokale prosjekt som folk kan delta i, forklarer Dalen.

Som Tønseth påpeker, ser ikke folk flest hvordan tilstanden under vann er. En ting er å lese om det, en annen ting er å oppleve det, mener Lars Dalen

– Da Plasthvalen strandet på Sotra i 2017 fikk vi et nytt perspektiv på plastforurensning, og det førte til massemobilisering og økt engasjement mot plast på avveie. Den samme bevisstgjøringen trenger vi nå for konsekvensene av avrenning fra land, kloakkutslipp, overfiske og nedbygging langs fjorden.

Restaurering og vern

Da parallelloppdraget for utviklingen av Grønnlikaia i Oslo sin buffersone ble utlyst, var det landskapsarkitektene hos Norconsult som stakk av med seieren med konseptet Fjordgartneren.

Marinbiolog Elisabeth Lundsør var en del av vinnerlaget, og forklarer at det å jobbe tverrfaglig med arkitekter er helt nytt. Med lang erfaring fra konsulentbransjen forklarer Lundsør at hun ser en tydelig endring.

– Et skille fra å jobbe med utredninger angående hva vi skader, til å jobbe tverrfaglig for å forbedre og restaurere, sier hun.

Hun understreker også viktigheten av å følge opp tiltakene vi setter i gang.

– Vi må se på hele økosystem-dynamikken. Tiltak i fjorden må også følges opp på samme måte som vi skjøtter et park-område.

Lars Dalen påpeker det samme, og viser til hvordan blåskjelltau som henges opp med gode intensjoner, mister sin hensikt når det ikke eksisterer en forvaltningsplan på høsting av blåskjellene.

Begge er samstemt i at vern og fredning er verktøy som i større grad må benyttes. Om en fjæresone og kystområde restaureres, bør det også vernes for å sikre ivaretakelse. At nøkkelkompetansen fra en marinbiolog anvendes tidlig i tverrfaglig team med arkitekter og utviklere, fremstår som åpenbart.   

En fjord for alle?

Samtidig som både myndigheter og fagstand jobber for en friskere fjord kan vi ane en interessekonflikter mellom naturhensyn, båtlivet og andre friluftsliv-aktiviteter.

Forskere snakker blant annet om å innføre totalforbud mot fisking i Oslofjorden. Er forbud veien å gå?

Dalen forklarer at Marinreparatørene arbeider for nytt liv i fjorden, for at man skal kunne bruke fjorden.

– Samtidig er det 1,5 millioner mennesker som har Oslofjorden som fjordområde. Vi må tørre å stille spørsmål til friluftsloven, og finne en balanse, sier han. 

Landskapsarkitekt Elin Harstad er den siste fageksperten som hadde møtt opp på Kollektivbrygga på Nesodden. I masteroppgaven sin går hun i dybden på hvordan mennesker og det marine dyrelivet i større grad kan sameksistere, med utgangspunkt i Nesodden sin kyststi.

I oppgaven viser Harstad hvordan forvaltningen av kyststien kan planlegges slik at arter på land og i vann får en sentral rolle i å påvirke utforming og bruk. I oppgaven påpeker hun at det er på tide med et skifte i hvordan vi som mennesker interagerer med naturen vi omgir oss med, og konkluderer:

– Vi må ha en mer respektfull tilnærming til fritidsaktiviteter langs kysten. Dette er endringer som må komme fra myndighetene, med reguleringer og retningslinjer.