Aktuelt / Politikk
Husbanken markerer i år at det er 75 år siden «Den Norske Stats Husbank» ble opprettet i 1946.
Banken, etablert som en del av gjenreisingen etter andre verdenskrig, har de siste tiårene skiftet ham, forklarer historiker Jardar Sørvoll, som er ute med jubileumsboken «Husbanken og boligpolitikken 1996-2021».
– Fra å være en husbank for folk flest har den i dag først og fremst en sosialpolitisk rolle for vanskeligstilte i samfunnet, sier Sørvoll, som har konsentrert seg om de 25 siste årene av Husbankens historie.
I denne perioden har Husbanken også finansiert mange sentrale velferdsbygg som barnehager, sykehjem, omsorgsboliger og studentboliger. Husbanken har også fungert som en «motkonjunkturbank» i økonomiske nedgangstider, som under finanskriseårene i 2008-2009.
– Garantist for kvalitet
De aller fleste av oss har et forhold til et husbankhus eller husbankbolig. I perioden 1950 til 2003 ble mellom 50 og 80 prosent av norske boliger finansiert ved hjelp av Husbanken. En viktig del av denne finansieringen var at det ble stilt klare krav til bokvalitet – disse kravene ble utviklet og håndhevet av arkitektene i Husbanken.
– Husbanken var lenge en garantist for en bokvalitet som sikret sollys og plass nok til rekreasjon, matlaging, privatliv og fellesskap. I en periode preget av knappe ressurser var det viktig å utvikle boliger som fikk plass til disse funksjonene på et begrenset boareal. En husbankbolig kunne imidlertid vanskelig være under 55 kvadratmeter, hvis den skulle tilfredsstille husbankstandarden. Husbankens arkitekter stod fremst i forsvaret av Husbankens boligkvalitetskrav, sier Sørvoll.
Forenklet vekk kvaliteten
Men da Bondevik-regjeringen tiltrådte i 2001 valgte den blant annet å fjerne minstestandarden fra Husbanken, noe som gjorde at leiligheter kunne bygges mindre enn 55 kvadratmeter.
– Regjeringen så dette som en del av moderniseringen og forenklingen av offentlig sektor. Man flyttet ansvaret for bokvalitet over i byggeforskriftene og ned til kommunene. Under lå det også en tro på at markedet skulle regulere seg selv og at både utbyggere og boligkjøpere var interessert i kvalitet, forklarer Sørvoll.
Han legger til at minstestandardens fall ble ledsaget av nye krav til miljøkvaliteter og universell utforming utover byggeforskriftene.
– Men ettersom Husbanken finansierte stadig færre boliger etter 2005, ble uansett Husbankens påvirkning på den generelle boligkvaliteten mye mindre enn i etterkrigstiden, understreker Sørvoll.
Arkitektene forsvinner
I samme periode forsvinner også mange arkitekter ut av Husbanken, uten å bli erstattet. Trude Lund, Husbankens siste sjefarkitekt, er sitert i boken, og beskriver denne tiden som en periode hvor arbeidet med generell boligkvalitet er nedtonet i Husbanken, og fagmiljøet er redusert: «Siden Husbanken på mange måter har vært den sentrale kunnskapsbasen i arbeidet med boligkvalitet, har også kunnskapen i markedet til en viss grad forsvunnet. Det er ingen instans som offisielt har et ansvar for det boligfaglige området lenger», skriver Lund i 2016.
Dette skjer samtidig som presset på bokvaliteten i sentrale byområder diskuteres hett i media og blant fagfolk. «Spørsmålet er hvem som tar eller får ansvar for kunnskapsutvikling, -formidling og kvalitetssikring i boligmarkedet fremover», spør Lund retorisk.
Faglig nedprioritering
Forfatter Sørvoll synes dette sitatet illustrerer noen viktige sider ved arkitektenes opplevelse av Husbankens utvikling:
– Dette er sett fra én synsvinkel. Andre i Husbanken vil oppleve utviklingen på andre måter, men det er viktig å se historien også fra dem som ikke fikk alltid fikk sin vilje.
– Er arkitektene taperne i Husbankens moderne historie?
– Jeg vil ikke siteres på at en høyt utdannet og ressurssterk yrkesgruppe som arkitekter er tapere – det er de ikke. Men perioden jeg skriver om er helt klart et tidsrom hvor det arkitektfaglige nedprioriteres i Husbanken.
Mange av dem som ble ansatt i Husbanken på 1990- og 2000-tallet var samfunnsvitere, forteller han. Samtidig er ikke historien om boligkvalitet og Husbanken bare en undergangsfortelling.
– Vi får en ny bevissthet om miljøkvaliteter (lavenergiboliger), universell utforming og byggeskikk i Husbanken i samme periode. Og noe av det boligkvalitetsarbeidet som ble utøvd i Husbanken gjøres nå i Direktoratet for byggkvalitet.
Ny vår for 75-åringen?
Hva så med fremtiden? Hvor er Husbanken på vei – og kan arkitektene igjen komme på banen som premissleverandører i bankens aktivitet? Den nye regjeringen har et uttalt mål om å styrke Husbanken og plusset på to milliarder i bevilgningene allerede i årets statsbudsjett. Likevel er det lite som tyder på de store omveltingene.
– Det mest sannsynlige er at Husbanken primært forblir et boligsosialt virkemiddel. Men spørsmålet framover er som alltid hvor grensen går mellom vanskeligstilte og «vanlige folk». En gjenfødelse av Husbanken fra etterkrigstiden vil vi ikke se, men det kan godt hende, avhengig av utviklingen i boligmarkedet, at den igjen kan bli viktig for førstegangskjøpere. Men en slik politikk vil ha motstandere, både i politikken og blant private banker, som vil gjerne holde sine markedsandeler.
– Hva med arkitektenes rolle?
– Historikere skal jo ikke spå om fremtiden, men det Husbanken viste mellom 1996 og 2021 er at den kan beherske mange oppgaver i velferdsstaten. Den finansierer jo også sykehjem, barnehager og studentboliger i tillegg til boliger for vanskeligstilte. Den er tilpasningsdyktig og god til å finne legitimitet for sin eksistens. Det er derfor fullt mulig at de vender tilbake til boligkvalitet, da kanskje som en sammenslåing med Direktoratet for byggkvalitet. Men det er bare spekulasjoner, selvsagt.