Hva skjer i Lofoten?

Nei, det er ikke Lofoten det er snakk om. Ordene tilhører John Dutton, nyvalgt guvernør i Montana, en av USAs tynnest befolkede delstater. I TV-serien Yellowstone, vel og merke. Rancheieren har motvillig påtatt seg embetet. Slagordet hans? «Jeg er det motsatte av fremskritt. Jeg er veggen fremskrittet kolliderer med. Og jeg vil ikke gi etter»

Gjør du Montana til hjemmet ditt, skal du behandle det som et hjem – ikke et feriested, avslutter han.

«Han setter oss 30 år tilbake i tid», hvisker hans progressive advokatsønn til søsteren.

«Det er en god start, planen er å ta oss 100 år tilbake i tid», svarer hun kjølig.

Den moderne western-serien Yellowstone har blitt en enorm, internasjonal suksess. Skjønt moderne? Serien er latterliggjort av kritikere for å være melodramatisk og banal. Og langt verre: for å fremme høyreradikal ideologi. Det gjør den ikke. Men den er konservativ. I ordets rette forstand. En gammeldags serie om det vi tenker på som mennesker så gammeldagse at det grenser til det reaksjonære.

Men mest av alt handler den om det grunnleggende spørsmålet om retten til land. Er vi mennesker skapt for å leve av og med jorden, slik vi har gjort i årtusener? Eller er det greit å bo på den, slik de fleste av oss gjør i dag – uten noen forpliktelse eller rotfeste?

Og er det håp for at en cowboy til hest kan leve av jorden i Montana – eller er han dømt til å selge den til store selskaper som gjør naturen om til en lekegrind for masseturismen?

Kan en fisker med en sjark i fremtiden leve av havet, eller vil utleie på Airbnb til en dust som vil kjøre på ski bli eneste logiske næringsvei?

Jeg pakket spørsmålene i kofferten og satte meg på flyet nordover. Målet? Å besøke tre ulike overnattingssteder som jeg tror og håper kan bygge bro mellom det historiske Lofoten og en fremtid der turismen eksisterer uten å kannibalisere sitt eget næringsgrunnlag. 

Kvalnes, Vestvågøy, April 2024

Det ligner en klisjé, men skjønnheten er nesten uutholdelig, der jeg kjører mot det som bare kalles Utsida. Den delen av Lofoten som ligger nordvest for fjellene. Foran meg åpner landskapet seg mot Norskehavet, og selv om klokken nærmer seg halv åtte, står solen fortsatt høyt på himmelen. Sjøen ligger blank uten en krusning. Den klare himmelen er spent høyt over fjellene som løfter seg loddrett fra fjæresteinene.

Og mellom alt dette, en stripe land. På den er det bygd hus. Og her er det mennesker. Og de har vært her lenge.

De må ha sett det før også. De som levde her da det ikke var annet enn jordgammer til ly mot hardt vær og lange, ville vintre. Må ha sett det gudommelige i dager som dette. Et sted der havet ønsker deg velkommen med en uendelig rikdom av fisk. Mens jorden er så karrig at det er umulig å leve av den alene. Et sted med så sparsomme ressurser at husene jeg er på vei mot er bygd med drivtømmer, under strenge reguleringer på hvem som fikk ta i land hvilke stokker – og hva de fikk bruke dem til.

Sporene på Kvalnes går 3000 år tilbake. Man antar at det har levd folk her mye lenger enn det. I 1900 bodde det 100 mennesker på denne gården. Så startet byggingen av moloen, og femti år senere var folketallet oppe i 250. Et samfunn med voksne og barn, med fiskeindustri og egen skole. Frem til 1982 var det egen butikk her. Det er inn i min levetid.

Men når jeg svinger av veien inn mot husene i Villa Lofoten, kjennes denne virkeligheten like fjern som vikingtiden. Innenfor tidsspennet til et alminnelig menneskeliv ble lokalsamfunnet som var bygget opp gjennom tusenvis av år avviklet. Mens husene står igjen. Langs den siste veiestubben har jeg kjørt forbi velholdte eiendommer der det bor folk som kjører biler med grønne skilter. Håndverkerjobb i Leknes. En liten traktor stående til drift av bruket – og en enda mindre med pedaler ved siden av den.

Men like mange hus står i fullt forfall. Mens andre igjen har hatt besøk av arkitektene. Nytt panel, ny takform og nye vinduer som avslører danske designmøbler. Dandert med en kjølig presisjon som virker dobbelt så urovekkende som de knuste rutene og slamrende stormskoddene på nabohusene.

Og midt mellom alt dette, Villa Lofoten.

Stedet jeg skal besøke og bo på. Et byggeprosjekt i spennet mellom en fiskeri-fortid som er like forståelig og klar som vannet i fjorden, og en fremtid som er umulig å spå. Så når jeg banker på døra til Aslaug Vaa, som åpner opp og slipper meg inn i et stykke kulturminnevern jeg ikke har sett maken til, koker alle disse inntrykkene ned til én, enkel formulering: 

Hva i helvete har egentlig jeg i Lofoten å gjøre?

USA, 29. Juni 2007

Denne dagen ble den første iPhone-modellen sluppet på markedet. To uker tidligere, den 15. juni, dro jeg til Lofoten for første gang.

Isolert sett har disse to tingene absolutt ingen ting med hverandre å gjøre. Men når jeg tenker tilbake i dag, nesten 17 år senere, er dette det første som slår meg: At det var en reise foretatt i en førdigital tid.

Jeg var akkurat ferdig med det andre året ved AHO, og sammen med min gode venn og medstudent Aleksander hadde jeg skaffet meg sommerjobb i baren på Anker Brygge i Svolvær, kommunesenteret i Vågan. Men nøyaktig hvor vi var på vei, eller hva Lofoten var, hadde jeg ingen forestilling om. Alt jeg visste, var at det visstnok var masse fjell der oppe, og at jeg hadde lyst til å bruke sommeren til å klatre.

Jeg er faktisk ikke sikker på om det var en økonomisk nødvendighet, et slags praktisk hensyn med tanke på all bagasjen – eller bare ren eventyrlyst – som gjorde at vi ikke fløy. I stedet gikk vi en grytidlig morgen gjennom Oslos gater på vei til Oslo S med sykler, sekker, klatretau og så mange bagger det var fysisk mulig å få med seg. Deretter tog til Trondheim, der man måtte bytte for å dra videre til Bodø. Her hoppet vi på en båt (Hurtigruten, tror jeg) og tok turen over til Vestfjorden (til Stamsund, tror jeg).

Og jeg tror vi visste at det ikke gikk noen buss fra Stamsund før morgenen etter. Men informasjonen om dette var uansett noe vi fikk bekreftet av en falmet rutetabell på et lokalt busstopp. At det ikke pøsregnet var en lykkelig tilfeldighet, for noen yr.no hadde vi ikke tilgang til. Og overnatting? Jeg tror vi antok at det måtte finnes en campingplass med hytter et sted. Det gjorde det ikke. Så jeg lurer på om vi bare labbet rundt som to landstrykere og banket på dører, til vi fikk låne en sjøbod å rulle soveposene ut i. Ingen Airbnb. Ingen booking.com.

Poenget med denne historien er ikke å mimre. Heller ikke å vise at man kunne overleve i en verden uten mobiltelefoner. Det jeg forsøker å si, er at Lofoten var lenger unna i 2007 enn det er i dag. Vi hadde fått litt info fra internett hjemme på AHO, der det så vidt var blitt vanlig med datamaskiner med trådløst nett. Men så mange bilder var det ikke. Facebook var helt nytt. Instagram fantes ikke. Mobiltelefoner hadde ikke skikkelige kameraer.

Dermed var det ikke bare Aleksander og jeg som visste minimalt om dette vakre og dramatiske stedet som ventet oss da vi omsider kom frem. Det var også et Lofoten som ennå ikke var oppdaget av masseturismen. Da vi senere den sommeren krysset de to enveiskjørte broene til den lokale klatringens mekka, Henningsvær, var det for å finne to serveringssteder. Det ene var nettopp Klatrekafeen, en institusjon for de innvidde. Det andre var kafeen Lysstøperiet. Den gangen med noe slik som åtte pinnestoler og to respatex-bord. Det var det.

Kortvika 4, Kabelvåg, Høsten 2014

Jeg har flyttet opp igjen. Ikke for en sommer, men et helt år. Aleksander er byttet ut med kone og barn. Jeg sitter et kvarters kjøretur unna Henningsvær, hjemme i husbankhuset fra 70-tallet som vi leier. På dataskjermen lyser en Finn-annonse. Den har ligget ute i årevis: Trevarefabrikken i Henningsvær. Et eventyr av et industribygg. Ikke direkte falleferdig. Men vi snakker like fullt om et oppussingsobjekt der det knapt nok er innlagt strøm og vann.

Jeg drømte om denne eiendommen, men fryktet forpliktelsen. Ved restaureringsjobben. Ved å binde meg til et liv i havgapet. Selve prislappen på to millioner fremstod jo som et røverkjøp. Men allikevel: hvordan skulle man tjene inn igjen en slik investering i denne ytterste avkrok? Hvem er dristige nok til å selge leiligheten og ta det store spranget i forhåpning om at verden ville finne veien til Henningsvær?

Ikke jeg. Og straks er det for sent. Et par dager senere, tas annonsen av. Huset er solgt. Og kjøperne? Den 22 år gamle bergenseren Martin Hjelle som sammen broren sin og et annet brødrepar sikrer seg hele stasen for prisen av en 40 kvadratmeters leilighet på Grünerløkka. 

Trevarefabrikken, Henningsvær, April 2024

«Vi står ved et veiskille», sier Martin Hjelle ti år senere. Han er medgründer av Trevarefabrikken i Henningsvær, og driver virksomheten som én av fire partnere. Jeg og familien har for lengst flyttet tilbake til Østlandet. Hjelle og gjengen ble værende.

Jeg kjente ham ikke fra før, og hadde halvt forventet en lokal forretningsmann kledd i nystrøket skjorte og tekniske Nørrøna-bukser som jeg tidligere har sett på næringsfolk nordfra. Med fjellsko på beina, kapital i blikket og en forretningsplan på innerlomma. En antagelse som ble styrket da han som jobber bak disken sa at Martin er «very busy with an event with the booking.com-people tonight».

Så kommer Martin travende. Og jeg skal innrømme at jeg blir overrasket. Han har kanskje rukket å bli 32 år gammel. Men hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg gjettet 25. I det hele tatt ligner han mer på innleid arbeidskraft for sommersesongen enn en vellykket gründer.

Og som med mannen selv, overrasker huset meg. Ikke at det ikke er ferdig etter ti år. Alle vet at rehabilitering kan ta tid. Nei, det slående er idealismen som fortsatt gjennomsyrer hele prosjektet.

«Vi kunne jo bygd hotellrom i hele toppetasjen, men hvor skulle vi hatt konserter og klubb hen da?», spør Hjelle retorisk. Som innflytter og det han selv kaller cortadobergenser, er han hverken spesielt skolert innen fiskeri eller ekstremsport, ikke bygningsvern eller håndverk. Men han kompenserer for alt dette med en makeløs energi, sosiale ferdigheter, organisatorisk talent – og altså en betydelig dose idealisme.

Noe som tar oss tilbake til veiskillet han snakker om. For ved siden av Trevarefabrikken, ligger brakkene der arbeiderne til Trevarefabrikken bodde i gamle dager. Huset ble nylig kjøpt for mange millioner av en kommersiell utvikler og skal settes i stand for det dobbelte.

Da jeg dro til Lofoten, tenkte jeg på vippepunktet som at turismen er i ferd med å ta over for fisken. For Martin ser virkeligheten annerledes ut. Det vippepunktet han snakker om, er det mulige inntoget av store penger. Overkommersialiseringen. At reiselivsnæringen forsvinner ut av hendene til ildsjeler og blir en del av forretningsvirksomheten til store selskaper uten lokal tilstedeværelse og fingerspitzgefühl. 

Toppen av Blåtind, Vestvågøy, 601 MOH., Nøyaktig ett døgn senere

Jeg har kjørt utover Vestvågøy og speidet etter snø. Nede i lavlandet er våren på full anmarsj, men selv om noen fjellsider her også ligger bare, er andre fortsatt kritthvite. Og da jeg fikk øye på en som så ekstra fristende ut, var det bare å lirke bilen så langt inn en gammel gårdsvei som mulig. Skiene på sekken. Rusle innover lyng og myr med smeltevannet surklende rundt plaststøvlene. Ingen stier. Ikke en lyd. Bekkefar og flekker med råtten snø, bratte lier og tett krattskog. Bortover og oppover. På med ski, av med ski og på igjen. Til jeg kommer over en kant og et hvitt fjellandskap åpner seg til alle kanter i et formidabelt rundskue.

Jeg går sakte oppover, har all tiden i verden. Hvordan det vil se ut på den andre siden av toppen aner jeg ikke. Her jeg går, er det slakt og behagelig. Men jeg håper på en fjellside der jeg i alle fall kan kjøre 400 høydemeter sammenhengende. Vestvendt, der solen har stått på hele kvelden og smeltet snøen passe myk. Og ganske riktig: Et bratt, hvitt teppe er rullet ut foran føttene mine.

Og jeg ser opp og rundt meg. Ikke en sjel. Ikke et menneske noe sted. Ikke så mye som et skispor. Eneste selskap er en havørn som kommer seilende mot meg, akkurat i øyenhøyde. Det er dette som er Lofoten for meg. Den majestetiske naturen. Helt eksklusivt.

Jeg pleide aldri å tvile på min naturgitte rett til slike eksklusive opplevelser. Nå gjør jeg det. Jeg er den idiotiske turisten. Så hvor mange skiløpere som meg må det være her oppe for at det skal bli økonomisk bærekraftig? Hundre? Tusen? Eller bokstavelig talt like mange som fiskene i havet?

Og jeg som går og tenker at bare én silhuett mot himmelranden et sted ville forringet opplevelsen. For jeg er oppdratt til å tenke at to mennesker er ett for mye i slike sammenhenger. Nå melder spørsmålet seg om også ett menneske er ett for mye.

Kaikanten Ballstad, Åtte timer tidligere

«I 1910 var det 10 000 fiskere her under Lofotfisket. 100 år senere er mye det samme. Skreien og seibankene på innersida. Kort vei gjennom Nappstraumen til yttersida. En ting er nytt, veldig nytt: Turistene kommer i mørketida – før skreien.»

Det leser jeg på Lofotkrafts nettsider om Ballstad, en øy og et sted rett sørvest for Leknes og Gravdal, henholdsvis kommunesenter på Vestvågøy og stedet hvor Lofoten sykehus er plassert. Et sykehus – der fødetilbud og andre sentral funksjoner igjen hang i en tynn tråd i 2023.

Det ble berget. Og mens jeg sitter på kaikanten med kaffe, berlinerbolle og 5G på telefonen, femten minutter før jeg skal møte Våg arkitekter som holder til her ute, høres hammerslag fra verftet som Lofotens egen Kari Bremnes sier i Sang til byen. Jeg har kjørt forbi glade barn på vei til en lokal skole langs pent oppussede hus.

Så kanskje tradisjonelt fiskeri og ny turisme kan leve uanstrengt sammen?

«Vi står ved et skille». Ordlyden til arkitekt Tora Arctander er et ekko av det Martin Hjelle på Trevarefabrikken sa. Tora er født og oppvokst på Ballstad, og i 2018 vendte hun hjem etter studier på AHO og praksis hos blant annet Knut Hjeltnes arkitekter. Med seg hadde hun mannen sin, Markus Schwarz, som forlot Snøhetta og Oslo for å bli med nordover. De slo seg sammen med Knut Gjernes, den lokale arkitekten med lengst fartstid i Lofoten, og dannet VÅG arkitekter. Siden har Gjernes trappet ned. Arctander og Schwarz driver i dag Lofotens eneste uavhengige arkitektkontor. 

Og mens vi går den korte veien fra kontoret deres til Hattvika Lodge og Hattvika Seaside, forteller de en ny variant av en historie jeg allerede har fått i to ulike tapninger på Kalnes og Trevarefabrikken: 

Lofoten er kommet til et brytningspunkt. Prosjektet de viser meg, er resultatet av at lokale krefter har vært oppdragsgiver og utvikler av et turistkonsept med hytter, servering og opplevelser som sikrer inntekter og trafikk til Ballstad. I en skala som gjør at veier, teknisk infrastruktur og kapasiteten i lokalsamfunnet klarer å håndtere det. Så vidt. 

Men så? Tora og Markus beskriver arkitekthverdagen i et Lofoten der situasjonen er at små kommuner sliter med dårlig økonomi, liten grad av samhandling og små politiske forhold, der personlige særinteresser er vanskelige å stagge selv om de ikke alltid er til fellesskapets beste. 

Allerede står bobilkøer i stampe på småveiene her sommeren gjennom. Og for en arkitekt er ikke problemet lenger å ha nok å gjøre – men hva de moralsk sett kan takke ja til å bli med på. 

Kvalnes, Kvart på tolv, Tretten timer senere

Å sitte med Aslaug Vaa og tre av hennes venninner og spise fisk fra fjorden og hjemmelaget pesto med urter dyrket i drivhuset utenfor kjøkkenveggen, er som å tre inn i en roman: Det hviler et større alvor bak denne gjestfriheten.

De fire har hvert på sitt vis virket i landsdelen det siste halve århundret. Nå er de samlet for å sy gardiner av ombruksstoff til husene i Villa Lofoten.

«Det å få gjennomført ting har for meg blitt en måte å være i verden på», sier Aslaug, eieren og den monumentale drivkraften bak prosjektet. Og gjennomført ting har hun gjort. Som fylkeskultursjef i Nordland fra 1986 til 2008, står hun bak etableringen av Skulpturlandskap Nordland (en direkte forløper til turistvegprosjektet), Nordland Kunst- og filmskole og ikke minst Hamsun-senteret på Hammarøy.

På 1990-tallet kjøpte hun gården på Kvalnes, med låve og tre små driftsbygg: salteri, trandamperi og en rorbu. I 2014 begynte istandsettingen. Ti år senere er det aller meste ferdig. Resultatet er noen av de mest påfallende husene jeg har besøkt. I kraft av arkitektur og kulturminnevern.

Men nesten aller mest som idé om hvordan man viderefører en livsverden som er i ferd med å gå tapt. 

Trandamperiet, Kvalnes, Midnatt

Middagen er over. Jeg blir vist til der jeg skal sove. Både trandamperiet og de andre bygningene ble først oppført av fisker Anton Kristoffersen rundt århundreskiftet. I femti år var det vekst og velstand. Nå er den storslagne moloen redusert til et monument over det som var, og den første mekaniske kranen til å ta inn fisk, et rustrødt minne over en nær fortid som på få år forvitret.

Jeg har snakket mye om turisme og det som har skjedd på denne siden av årtusenskiftet. Men i møtet med disse husene, er det umulig å ikke tenke på Ottar Brox og hans klassiker Hva skjer i Nord-Norge fra 1966. Der han viser hvordan statlig nedbygging av tradisjonell kystkultur og fiskeri skjedde lenge før skikjørere, fjellklatrere og nordlys-hungrige kinesere drømte om å sette sine ben i Lofoten.

Sannheten er jo at mange av bygningene hadde ligget forlatt lenge da det i 2007 ble vedtatt en «Kulturminneplan for Lofoten» av Nordland fylkesting. Her slås det fast at havnen på Kvalnes er bevaringsverdig som «et nyere tids kulturminne». Men det som siden er gjort med trandamperiet der jeg er innlosjert og de andre bygningene til Vaa, går milevidt utenfor enhver vernebestemmelse.

Den arkitektfaglige kompetansen kommer inn via danske Uffe Black Nielsen. En flamboyant personlighet som må få en egen artikkel en annen gang. En lang rekke håndverkere har ikke bare arbeidet, men også vært med på å definere utformingen og løsningene. Men dette er på mange måter sekundært for å forstå disse husene. Villa Lofoten er først og fremst et resultat av Aslaug Vaas titanbeslåtte jernvilje og dypt personlige tilnærming til bevaring. Med et enormt nettverk av fagpersoner, ekstrem kompetanse på relasjonsbygging og ikke minst en ukuelig virketrang – men uten noen form for solid finansiering – er husene gjenreist.

Slående vakre ligger de der, med kunst og interiør som er samlet, lånt og skaffet til veie gjennom et langt liv. Materialer og håndverk går langt utenpå hva man kan drømme om, og gjenbrukstanken, som jo fantes som en selvsagt logikk i verden frem til i går, har levd godt på Kvalnes lenge før den ble byggebransjens store moteord. Men det er også Ikea-kjøkkener og linoleum på badegulvene. Som en merkelig og mektig blanding av det utsøkt elitære og dønn pragmatiske. 

Men hva er egentlig dette? 

På én side har Vaa gjort uendelig mye mer enn noen kan kreve av en huseier. De gamle fiskerne som bodde her, ble ikke bare rådspurt. Erfaringene og historiene deres er samlet i en egen bokutgivelse. Man kan si at Vaa har kommet så tett på den autentiske kulturen som det er mulig å komme. 

Men samtidig: Det som var enkle driftsbygninger, reist for at vinden skulle ule gjennom dem mens lokale menn med grove arbeidsnever omsatte naturrikdommene her oppe til et livsgrunnlag for seg og sine familier, er i dag klimatiserte bygninger der akademikere og kulturarbeidere kan sitte og taste på en pc med lange bleke fingre.

Det sier seg selv at privat kulturvern må finansieres, og at måten å gjøre det på, er å leie ut disse unike bygningene. Men å hevde at dette er «riktig» måte å skjøtte en kulturarv på, er ikke like selvsagt.

Hadde ikke den beste videreføringen av Kvalnes vært en videreføring av den sterke ånden, ikke de skrøpelige bygningskroppene. I form av nye driftsbygninger for unge, friske folk som kunne leve av sjøen, ikke leie ut jorden sin til dem som bare kommer for en utsikt de ikke har noe eierskap til?

Eller er det Vaas vilje og virketrang som er videreføringen av denne ånden? At det er likegyldig om det er fiske eller turister man lever av så lenge man brenner for stedet og vil det godt?

Så sovner jeg.

Yoga-Rommet, Tredje etasje, Trevarefabrikken

Akkurat det samme tenker jeg om Trevarefabrikken. Selv om Martin Hjelle og de tre andre gründerne og Aslaug Vaa er vidt forskjellige, deler de en felles idé om at gammel og ny kultur skal bringes sammen i prosjektene de arbeider med. Og de deler den samme energien. En energi de overfører til husene sine på en ganske lik måte.

Trevarefabrikken ble etablert i 1948 som snekkerverksted og trandamperi. Industrien her holdt koken i 60 år, helt til det var kroken på døren i 2007. Femten år senere står stillasene fortsatt langs ytterveggene. Bare fasadene mot sør er ferdig rehabilitert, utvendig isolert med isokalk og malt i samme farge som huset historisk sett hadde. 

Men kulturminnevern? I beste pionerånd forsøkte gjengen bak Trevarefabrikken å gjøre dette selv. Den oppussingen tok første vinterstorm knekken på. Nå er fagfolk brakt inn for å skape et ytterskall som både står seg mot klima og tar vare på historien, forteller Martin, der vi står i yogarommet i tredje etasje. Her ble det dampet tran, men bortsett fra at lukten er luftet ut, er mosaikkgulvet, flisene på veggene og himlingen det samme. Eneste endring utover bruken, er et stort, sørvendt vindu i den åpningen der man tidligere heiste torskelever opp fra kaia.

Utover dette er deler av huset rehabilitert akkurat slik man forventer av et attraktivt overnattingssted i Lofoten. Syv hotellrom designet av britiske Jonathan Tuckey fremstår som renslig, elegant nordisk modernisme. Nikolai Alfsen fra Lille Frøen Arkitekter er onkel til en av gründerne, og har tegnet de fire større suitene. Og det er innslag fra Oslotre, med blant annet badstu, pizzahus og bar, noen av deres tidligste arbeider. 

Den helhetlige, arkitektoniske opplevelsen av huset, er allikevel det av et lappeteteppe som fortsatt fremstår befriende uferdig. For å komme til lekre hotellrom, må man gå gjennom en knapt klimatisert gang med gamle verkstedsmaskiner som føles mindre som pynt enn et resultat av at ingen har orket å flytte på dem.

De siste årene har party-kultur i det historiske Henningsvær skapt mindre positive overskrifter. Men som med Vaas rehabilitering av Villa Lofoten, må man spørre seg om ikke gjengen bak Trevarefabrikken sin pioner-ånd, kombinert med respekten for den eksisterende kulturen og status som fastboende, gjør nattklubbkonsepter til en like autentisk del av Henningsvær som tørrfisken på hjellene på nabotomten.

Møllers Trans Concept Store, Ballstad, Dagen etter

Vi marsjerer fort gjennom Hattvika Lodge. Våg er visst ikke så ivrige på å sakke farten utenfor hyttene. Som om de er redde for at jeg skal se på rorbuene med et kritisk arkitektblikk. Tora har som sagt jobbet for Knut Hjeltnes. Hun vet hvordan en vakker detalj ser ut. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Tvert imot er det befriende å se de små hyttene som står på stålsøyler, der håndverker og oppdragsgiver etter den første høststormen sveiset på en del stål, sånn bare for å være på den sikre siden.

Det gir anlegget et nødtørftig og nesten industrielt preg. Et slektskap til det moderne industrianlegget og trandamperiet som er nærmeste nabo et hakk lenger ut i havgapet, der mesteparten av Møllers tran blir til.

I tilknytning til hyttene har Våg også tegnet et stort kafé- og servicebygg, og de har arbeidet godt med tilrettelegging til eksisterende kaianlegg og historiske rorbuer. Og de har til og med fått oppført en ørliten concept store for Møllers tran.

Og dette må vel tross alt være det nye, ekte Lofoten. Mer enn Trevarefabrikken og Villa Lofoten er Hattvika den autentiske videreføringen av kulturen her oppe.

Eller vent! Det finnes et fjerde overnattingssted i samme kategori, i skjæringspunktet mellom nytt og gammelt, mellom fiskeri og turisme. Et som jeg ikke besøkte på denne turen.

Men som jeg allikevel har langt mer intim kjennskap til enn noen av de tre jeg har beskrevet til nå.

Anker Bryggebar og Pub, Kl. 03.45, Natt til søndag, Juli 2007

Lyset er slått på, men det spiller ingen rolle. Ute står solen allerede høyt over fjellene. Et nytt skift er over. En finnmarking med kniv på innerlomma motiverte meg til å bryte skjenkeloven og servere ham en trippel whisky i et ølglass. Jeg har mikset og servert den lokale drinkfavoritten Sure grønne for hundretusener av kroner – og selv notert meg for trippelt smusstillegg for å vaske surt, grønt spy på toalettene i flere omganger. En vanlig dag på jobben.

Og foran meg kommer Allis gående. Sjølva. Eieren av stedet. Litt trøtt etter en lang økt, vekselsvis på begge sider av bardisken, men like blid som sommersola utenfor.

Jeg begynte denne teksten med å snakke om John Dutton, rancheieren fra Montana som kjemper for sine forfedres levesett med alle midler. Og skulle det vært en Dutton i Lofoten, måtte det være Allis, med sine dype røtter i lokalsamfunnet. Dette er hennes. Finansiering til å rehabilitere den gamle brygga til serveringssted? Mannes hvalkjøtt-mottak. Det lukter salt sjø av pengene i Anker Brygge.

Selve huset har røtter tilbake til 1800-tallet. Og arven er tatt på alvor. Vegg i vegg med baren der jeg jobbet, lå den finere restauranten. Som medlem av bransjeorganisasjonen De historiske, har den strenge krav til at fortiden skal danne ramme for dagens besøkende.

I likhet med de stedene jeg besøkte nå i 2024, var og er dette også en rehabilitering med det mål for øye å ta vare på og videreføre det særegnet lofotske. Likhetene er på én side åpenbare, for også her handler det om lokal identitet og gjenbruk. Men selv om jeg var godt inne i studieløpet på AHO da jeg arbeidet der, tenkte jeg ikke på at dette var interessant som arkitektur.

Tilnærmingen var vel ikke fin nok. Som ved at baren ganske enkelt var lagd av en gammel robåt. Fulgt av slagordet «Du tror det ikke selv om du får se det!», var det lett å gjøre narr av Anker. Som med sine taljer og tauverk på veggene minnet mer om Egon enn noe egentlig autentisk.

Men når jeg ser igjen bildene i dag, er det vanskelig å tenke annet enn at dette er det mest autentiske av alle husene jeg har snakket om.

Helle flyplass, 2024, Hjemreise

Mens jeg venter på flyet, ser jeg Yellowstone. Jeg har kommet til femte og siste sesong. Rancheierne, cowboyene, selve heltene i serien, dreper sine meningsmotstandere for fote. De er tvers gjennom korrupte. Og grunnleggende lite solidariske i hele sin væren og vesen. De slåss for sine interesser. Med alle tilgjengelige midler.

Allikevel er det merkelig lett å heie på dem. Kanskje fordi det ikke er penger de er ute etter. Ikke egentlig makt. Alt de er ute etter, er å forsvare en måte å leve på. Å kjempe for å ta vare på jorden. Og de vet at de kjemper en håpløs kamp. Det er noe nobelt ved det.

Er det like umulig å tenke seg et Kvalnes der ti familier bor og fisker om vinteren, og dyrker om sommeren? Med bredbånd og mulighet for hjemmekontor og utleie av et anneks eller et kvistværelse som attåt-næring om naturkreftene et år vender seg mot dem?

I luften, Kina i boken The Three Body Problem

Ved en tilfeldighet leser jeg:

«Han trodde på den gradvise de-urbaniseringen av de moderne metropolene ved å distribuere befolkningen jevnere i selvforsynte småbyer og landsbyer. Ved å stole på enklere teknologi, ønsket han å bygge et nytt jordbrukssamfunn.»

Jeg rekker ikke å lese hele boken for å se om han lykkes. Turen fra Oslo til Lofoten er i ikke like lang som for femten år siden. Kina føles ikke så fjernt, det heller. Verden har krympet rundt oss. Kvalnes, Trevarefabrikken og Ballstad er ikke ødelagt. Men de er en del av en større verden. Ingen kan gjøre som Montanas John Dutton og ta Lofoten 100 år tilbake i tid. Men det betyr ikke at masseturisme er fremtiden.