Møbler: Flytende grenser i det skandinaviske landskap

Historien gjentas

Siden den gang har nordisk design stått for kvalitet. Men det har ikke vært en konstant oppadgående spiral. Internasjonal konkurranse svekket designindustrien i 1970-årene. Vår felles skandinaviske kampånd stilnet i en verden der den enkelte deal ble viktigere enn fellesskapet.

Men historien har en tendens til å repetere seg selv. Rundt årtusenskiftet økte interessen for nordisk design igjen. Lokomotivet IKEA, som en tid hadde slitt med omdømmebyggingen, begynte å bli akseptert også blant tidligere motstandere. Glossy magasiner skrev om nordisk interiør og møbler fra 1950- og 1960-årene. Living the Scandinavian way ble et mantra i magasinene Wallpaper og Monocle. Dette var en tid da internett ble vårt foretrukne medium. Å kontakte folk på den andre siden av kloden var blitt enklere enn å spørre naboen om å passe katten i ferien. Internasjonale selskaper vokste i takt med at de slukte mindre konkurrenter.

I dette dragsuget ble Ekornes kinesisk og Stokke sør-koreansk. Fabrikker som manglet kapital og evne til fornyelse forsvant i kaffepausen.

Periferi ble sentrum

De gamle designerne som har tjent godt på royalty kunne nyte tilværelsen i nedbetalte leiligheter og eneboliger, mens den yngre generasjonen følte at de var blitt etterlatt til nærmest ingenting. Den norske møbelindustrien manglet pågangsmot, nå som den kvalifiserte arbeidskraften tjente godt på Nordsjøen.

Heldigvis var det de som orket å ta tak i situasjonen. Designerkollektivet Norway Says ble på mange måter den reddende engelen. Men i stedet for å logre med halen for produsentene på Vestlandet, satset de alt på å bli synlige i utlandet. Taktikken lyktes og internasjonale produsenter ønsket å kapre disse obsternasige guttene fra eksotiske utkant-Europa. Plutselig diskuterte de med Swedese, Muuto, IKEA, Herman Miller, Cappellini og andre, mens norske produsenter var mer opptatt av egen navlelo. Periferien var blitt sentrum uten støtte fra et tungrodd byråkratisk apparat. Andre designere fikk samtidig forespørsler fra utlandet, og ble kapret til anerkjente varemerker. I

 dag kan vi fortsatt se konturene av denne omdreiningen på designområdet. Svenske formgivere designet for amerikanere og tyskere, mens finner fant samarbeidspartnere i Frankrike, og franskmenn utviklet modeller for finnene. Tidligere usynlige grenser var visket ut i et alt mer internasjonalt marked. Produsentene kunne håndplukke personer de syntes var interessante, likeså oppsøkte designerne utenlandske fabrikker.

Fordelen sett i norsk perspektiv var at vi ikke hadde en belastende arv. Danske designere, derimot, var tynget av Arne Jacobsen, Hans J. Wegner, Finn Juhl og andre høvdinger. I Sverige på sin side er IKEA en inkubator for møbel- og interiørindustrien som inspirerer andre til å lykkes. Finland har i alle år hatt mange bein å stå på, og satser på originale løsninger. Lille Island, derimot, har ingen industri å snakke om, der MÅ designerne ut for å få til noe av betydning, som Björk og Olafur Eliasson har gjort. Derfor har Theodóra Alfreðsdóttir bosatt seg i London. Hun har gitt form til Upcykled, en bordlampe i ombrukte og bearbeidede bomullsplater. Skulptural og konstruktivistisk er bokstøtten Mould 3 i farget MDF.

Anti-trendy

Vi ser fortsatt konturene av post-Scandinavian Design-trenden som herjet siden årtusenskiftet. Betydningen er i senere år blitt mindre merkbar. Rundt 2015 var de yngre designerne heller interessert i Bauhaus og mellomkrigsmodernismen. Sirkler, kvadrater, klot, kuber og andre geometriske former ble repetert en masse. Å jobbe i feltet design og kunst interesserte de nylig uteksaminerte formgiverne. Småskalaproduksjon gjorde det mulig å realisere ideer, men det var kostbart og få produsenter turte å bruke kapital eller satse på produktutvikling.

Sverige er derimot heldige som har Källemo, en motstrøms møbelprodusent. Deres motto er «Möbler som tål ögats slitage». Direktør Erik Lundh sier at de heller vil gå egne veier enn å havne bak i siste trend. Firmaets tankegang skaper en kredibilitet som få andre i Norden har. Ved å være anti-trend er Källemo mot alle odds alltid inn. Deres designer Mats Theselius har satt standarden.

Annerledes i det svenske landskapet er Lotta Lampa. Hun utvikler lamper som produseres i lite antall i Lampas Hotrod Garage i Kalix, omtrent på samme breddegrad som Mo i Rana. Denne «Fuck you Stockholm»- attityden har skapt oppmerksomhet. Også hun jobber i grenselandet kunst-design.

Elegant og raffinert

Interessant er Folkform, etablert av den svenske duoen Chandra Ahlsell og Anna Holmquist. I 2011 fikk de anerkjennelse for den arkitektoniske lampeserien Suburban Skyline. Etterpå har de jobbet alt mer kontekstuelt, eksempelvis med Åke Axelsson Masonite Chair (2022) inspirert av Axelssons eksperimentelle design fra 1978, igjen inspirert av Marcel Breuer.

Hos norske Andreas Engesvik har vi lenge sett linjer tilbake til Scandinavian Design. Samarbeidet med svenske Fogia var på én måte en game changer. Stolen Bollo har i løpet av få år blitt en moderne klassiker. Metallkonstruksjonen minner om Scandinavian Design, mens rygg, sete og særlig armlene er voluminøse og annerledes. Stolen tar visuell plass og er ofte å se på TV. Engesvik svinger seg lett mellom oppdragsgiverne og har god forståelse for neste trend. Andre produkter har et mer klassisk tilsnitt. Skapserien DAL for Tonning Stryn fyller en funksjon i et marked der oppbevaringsmøbler er generisk utformet. Han klarer på en elegant og raffinert måte lage skap med samme gyldighet på kontoret som på barnerommet, og det er en krevende øvelse. 

Alternative brands

Som svar på en stagnerende dansk designindustri kom flere alternative brands rundt 2000-tallet, deriblant Muuto, Hay og &Tradition. Danskene er bare helt enkelt veldig bra på markedsføring, eksport, og til syvende og sist – design. Men i stedet for kun å jobbe med danske formgivere kommer de nå fra hele verden. Enkelte går på rundgang hos flere nordiske produsenter.

En tydelig trend er bord, benker og sofaer med kraftige plankekonstruksjoner i heltre, ofte furu, men også eik og ask. For &Tradition har OEO Studio gitt form til serien Ita, lansert i 2025. Som produsenten skriver, er den et ekteskap mellom skandinavisk mid century design og japansk minimalisme. En mer elevert variant finner vi i Linn Fredlunds sofabord V.LF.02 for svenske Verk. Med synlige sammenføyninger og horisontal bærekonstruksjon, og bordplate i stein eller håndstøpt glass, har den arkitektonisk integritet, samtidig som den er brutalistisk. Fredlund har ved få enkle grep lyktes i å definere et rom i rommet.

Japandi

For Hay har brødrene Ronan og Erwan Bouroullec videreført Shaker-tradisjonen i det logisk konstruerte skrivebordet Passerelle. Horisontale beinstøtter og en vertikal bærekonstruksjon i planker med horisontal støtte og bordplate gir et luftig, minimalistisk preg.

Ronan Bouroullec har også designet spisestolen Maasto for Vaarni. Det finske firmaet har spesialisert seg på møbler i furu. Formene er saklige, innimellom overdimensjonerte og på grensen til uforsvarlig mye materialbruk. Samtidig er møblene autonome, og de prøver ikke å smiske med forbrukeren.

Max Lamb har gitt form til Lounge Chair, laget av blokklimt furu, der overflødig materiale er fjernet til fordel for konvekse buer i sete og rygg. Den engelske designeren har i stolen fortolket den finske folkesjelen.

Lars Tornøe, derimot, har gått for en mindre outrert konstruksjon i sofaen Less for LK Hjelle. Bærekonstruksjonen i heltre ser ut som en stor planke, der avrundede puter hviler oppå. Beina er avlange og klossformede. Skandinavia møter Japan, eller Japandi som det så populært heter, er fellesnevner for utformingen.

Langsiktige prosjekter

Bærekraftperspektivet formidles av mange produsenter. Fossilfritt stål har lenge vært et mål for Vestre, som de nå har oppnådd. I tillegg har de fokus på mellommenneskelige og sosiale aspekter. Designlinjen, derimot, går i mange retninger. Overraskende var det da Vestre lanserte Daniel Rybakkens benk Ypsilon, nordmannens første produkt for et norsk firma.

Typisk for Rybakken er at han bruker lang tid på hvert prosjekt. Det har vist seg lurt. Få norske designere (bosatt i Göteborg) har fått like mange høythengende internasjonale priser som ham. Et analytisk blikk og tankegang resulterer ikke i trendy produkter. Kvaliteten ligger i varighetsperspektivet. Det står det respekt av.

Likeså jobber HÅG med langsiktige prosjekter. Flere av deres kontorstoler oppdateres for å svare til dagens standard. Der kontorstoler lenge har fått finesser innbakt i konstruksjonen, har de også blitt større og mindre lettmøblerte i hjemmemiljøet. Nå som stadig flere har kontor hjemme, er behovet for nette kontorstoler blitt større. HÅG Tion oppfyller de kravene. HÅG og Northern er i fåtall blant norske produsenter med internasjonale designere. Svenske Anton Bjørsing har for Northern designet det tidløse stuebordet Cling med heltre eik bordplate.

Make barnemøbler great again

Minimalismen med leiligheter i hvitt, grått og caffe latte har gjort skandinaviske hjem kjedelige. Tomme flater med bøker snudd med ryggen inn mot veggen fikk begeret til å renne over. Det ønsket Pur Norsk åpenbart å gjøre noe med da de lanserte Abel. I en tid der veggmonterte hyller var forpasset til den lokale søppelfyllingen, laget de et system som i sin enkelthet kan bli en evigvarende trend likt svenske String. Også IKEA har innsett at de foraktede seksjonsmøblene fyller et behov. Med bokhyllen og oppbevaringsmøblet Lådmakare er det igjen mulig å dandere stuen med familiefotografier, pynt, og for den dristige – bøker. 

De som følger med på bruktmarkedet har antagelig lagt merke til at stadig flere kjøper vintage IKEA-møbler. Auksjonsrekorden er 185 000 svenske kroner for Bengt Rudas sjeldne Cavelli-stol fra 1958. Nostalgien har resultert i at IKEA har begynt å relansere utgåtte modeller under kolleksjonen Nytilverkad. Noboru Nakamuras laminerte lenestol Poäng fra 1977 produseres nå uten hodestøtte. I kolleksjonen finner vi også Dyvlinge, i 1967 med det opprinnelige navnet Mila. Islandske FÓLK har også relansert Gunnar Magnússons sitt sofabord Inka fra 1962, nå produsert i Latvia. 

Make barnemøbler great again er en parole vi ønsker velkommen til barnas 17. mai-tog. Siden 1970-årene har det dessverre skjedd veldig lite på den fronten. Det lille firmaet Kinkeliane fører en nærmest umulig kamp mot vindmøllene. I 2024 lanserte de Kinkeli-sirkus, en modulbasert serie for private, barnehager og offentlige rom. Nå er deres beisede platemøbler i trendbildet, i hvert fall for folk som er så heldige å ha kjennskap til Kinkeliane. Danske Louise Campbells skrivebord November Light for finske Nikari passer like godt på barnerommet som hjemmekontoret. En forhøyende estetisk detalj er bordplatens forlengelse på den høyre siden.

Til sengs

I 2025 er det 100 år siden den skjellsettende verdensutstillingen i Paris. Vi kan forvente at designere og produsenter griper tak i muligheten og igjen kommer opp med outrerte møbler og lamper. Om man ikke kan vente så lenge er Pierre Sindres lenestol Dandy for Gärsnäs et godt alternativ. For oss som har gått lei av kjedelige rammemadrasser krysser vi fingrene for at sengen blir en ny varig trend. Fordi det fortjener vi.