– Noen må ta styring. Akkurat nå er boligutviklingen et tankskip uten kaptein

Nasjonal forankring

I vårt naboland Danmark består en tredel av boligmassen av prisregulerte «andelsboliger» og «almene» boliger, mens Østerrikes boligbyggeskatt finansierer omkring 20 000 nye subsidierte utleieboliger hvert år, påpeker Ny boligplan-redaktørene i introduksjonen til sitt nye nummer. Skal vi tro de norske styringspartiene, er det ikke mulig å bygge gode boliger som alle har råd til, også i Norge, mener redaktørene. Ifølge politikerne er det raskere regulering, digitalisering av planprosesser og forenklinger av regelverk, som skal håndtere prisveksten, mens bransjen venter på neste høykonjunktur. 

Vi siterer videre fra Ny boligplan: 

«Når den endelig inntreffer, kan arkitektene igjen sysselsettes, gjøre seg flid med teglforbandt og motta priser, journalistene kan skrive om elleville budrunder, meglerne og utviklerne kan gni seg i hendene, mens beboerne kan betale mer for mindre». 

Svaret burde imidlertid være et entydig ja, mener Ny boligplan. «Selvfølgelig kan vi bygge gode boliger som alle har råd til. Norge har verken mangel på penger, byggematerialer, arbeidsfolk, tomter eller bygg som kan transformeres. Det vi mangler, er boligpolitikk.» 

– Nabolandene våre har arkitekturpolitikk. Det vesentlige er at den finnes, at man anerkjenner at utformingen av de fysiske omgivelsene er et politikkområde. Hvis du har en arkitekturpolitikk så gjør den det mulig å jobbe strategisk med hvordan man forvalter de fysiske omgivelsene, sier Geir Brendeland, professor i arkitektur ved NTNU og arkitekt i Brendeland Kristoffersen arkitekter. 

En arkitekturpolitikk gjør at lokalpolitikken kan forankres i en nasjonal politikk. Problemet med norsk arkitektur- og boligpolitikk, mener Brendeland, er at vi har så svake planregimer.

– Det er private forslagsstillere som skaper reguleringsplanene og i praksis omgivelsene våre. En arkitekturpolitikk vil kanskje ta tilbake noe av det rommet. 

Hvis man trenger 200 000 nye boliger i Oslo-regionen, så klarer ikke de enkelte kommunene å løse det på en god måte på egen hånd, påpeker Brendeland. 

– Du trenger noen som sier dette skal vi gjøre, her er tomtene, her skal det bygges. 

Kollektivt anliggende

I Nederland var det et prekært behov for boliger på slutten av 1990-tallet. Man trengte 400 000 nye boliger. Gjennom det såkalte Vinex-programmet identifiserte landets riksarkitekt hvor det skulle bygges, definerte at det skulle være kvalitet, og satte i gang. Noe sånt er mulig også her til lands, mener Brendeland. 

– Noen må ta styring. Akkurat nå er det et tankskip uten kaptein. Han tror innholdet i arkitekturstrategien må være et kollektivt anliggende, som blir til over tid. Det handler ikke om å ha en perfekt politikk med en gang, men å få satt i gang, og at politikkområdet blir anerkjent og respektert. 

Brendeland Kristoffersen har selv utmerket seg med flere prosjekter hvor det er tenkt nytt om boligarkitektur: Sosialboligene på Svartlamoen i Trondheim, som stod ferdige for 20 år siden, var kontorets store gjennombrudd, og ble nominert til Mies van der Rohe-prisen to år senere.

Det samme ble prosjektet Hage (2021) i Lund i Sverige, som tenker nytt om boliger på en annen måte: Prosjektet består egentlig bare av en teglmur som rammer inn et uteområde, et tak og et langbord. Det vesentlige er at man her har skapt et felles ute- og oppholdsrom før bolighusene som skal komme, for å sikre at de gode, grønne fellesarealene er med, ja at de blir en forutsetning og forankring for den kommende boligbyggingen. 

– Det viktigste er kanskje at det fungerer som et verktøy for å få til en annen form for by- og boligutvikling. Det er et unntak fra det vanlige, der det som er felles kommer til sist, etter det man kan tjene penger på. Det er et viktig aspekt, sa Kristoffersen da prosjektet ble innstilt som finalist til Mies-prisen. 

Ingen ny Åse Kleveland

Da det ble annonsert at regjeringen kommer med en arkitekturstrategi, var det mange i arkitektbransjen som jublet. Kan Kjersti Stenseng bli en ny Åse Kleveland, var det til og med noen som turte å håpe på. Det avfeier imidlertid Stenseng.

– Jeg er ingen ny Åse Kleveland, jeg skal konsentrere meg om å være Kjersti Stenseng, sier kommunal- og distriktsministeren, da vi møter henne på Vega Scene i Oslo. Stedet er valgt grunnet sin grønne takhage, som Stenseng mener er en forbilledlig måte å skape grønne lunger på, samtidig som man fortetter i byene. 

Arbeidet med en ny arkitekturstrategi er knyttet til målet om å få i gang boligbyggingen igjen, som regjeringen har satt seg et ganske konkret mål for: Innen 2030 skal det igangsettes bygging av 130 000 nye boliger her til lands. 

– Det handler om hvordan vi skal fortette med kvalitet, sier Stenseng.

– Vi er opptatt av å forenkle krav og få ned kostnadene i boligbyggingen. Mange boliger bygges med et prisnivå som gjør at veldig mange helt vanlige folk ikke har råd til dem. Vi vil sørge for at det bygges et mangfold av boliger, som er varierte og passer for alle, enten det er enslige, småbarnsforeldre eller eldre.

Men vi trenger en diskusjon om kvalitet, insisterer Stenseng på. Målet med strategien er å skape en diskusjon rundt hvilke kvaliteter som trengs, når man samtidig skal gjøre det man kan for å kutte kostnader: Forenkle og få ned byggesakstiden og planprosessene. Å legge inn kvaliteter trenger ikke nødvendigvis være fordyrende, mener ministeren.

Staten skal legge noen føringer, også for det estetiske og vakre, mener Stenseng, og viser til at dette er nedfelt i plan- og bygningsloven. Men arkitekturstrategien blir ikke en lang liste med tiltak. Den oppsummerer statens politikk, virkemidler og bidrag for å sikre kvalitet i de bygde omgivelsene. Og tydeliggjør regjeringens ambisjoner for hvilke prinsipper som bør ligge til grunn for arkitekturen fremover.

– Det er jo kommunene som er planmyndighet, og kommunene og utbyggere som stort sett bygger, staten bygger ikke i så stor grad. Lokale myndigheter har stor makt gjennom plan- og bygningsloven. Men jeg tror vi gjennom en nasjonal arkitekturstrategi kan bidra med bevisstgjøring, og tydeliggjøre hvordan vi som regjering og statlige sektormyndigheter både kan gi tydelige føringer for kvalitet, og for hvordan vi selv kan samordne virkemidlene enda bedre.

- Strategien vil peke på behovet for å sikre gode bomiljøer og møteplasser, og at vi både tar vare på eksisterende natur og tilfører nye blå og grønne kvaliteter i byutviklingen. Klima og natur er viktige hensyn for byggebransjen, og fremover må vi i enda større grad ta vare på, transformere og ombruke de ressursene som allerede er brukt. Vi tydeliggjør at kommunene har en anledning til å ta ansvar og handlingsrom til å legge føringer også for estetikk og visuelle kvaliteter i henhold til plan- og bygningsloven. Og at vi fremover må sørge for at investeringene som gjøres i bygninger og uterom som står seg over tid. 

Forferdelige resultater

– 130 000 boliger, sier dere. Men hvor skal disse boligene bygges? Kunne man ikke sett for seg en arkitektur- og boligbyggingsstrategi som skar gjennom og sa hvor det skulle bygges og med hvilke kvaliteter, som en helhetlig plan for landet? Kommunene klarer vel ikke å samarbeide og utfylle hverandre på den måten som trengs? 

– Staten kan ikke pålegge kommunen å bygge i en bestemt arkitektonisk stil. Men vi har statlige planretningslinjer som legger føringer for fortetting og arealbruk. Jeg er opptatt av at kommunene selv må definere hva slags boligbehov de har. Det er ikke bare i de store byene det må fortettes, det gjelder også i mindre kommuner, der man må bygge mer sentrumsnært, og sørge for at folk bor nærmere kollektivknutepunktene, sier Stenseng. 

Lenge har fortetting med høy utnyttelse rundt knutepunkt vært den rådende politikken, påpeker Brendeland. 

– Det har gitt helt forferdelige resultater. Er det ikke på tide å tenke nytt, spør han, og nevner hagebyutbygging som en form for boligbygging som kan være et kjærkomment alternativ til alt det som har vært bygget i flere tiår, og som de aller fleste er enige om at ikke er bra nok. 

– Vi trenger en annen suburbia-urbanisme, i tillegg til å bygge 12-14 etasjer på Lillestrøm og Ski. Det trengs ulike ting i Kongsberg, på Kløfta og i Oslo.

Regjeringens arbeid med strategi skjer raskt. Departementet har prøvd å nå ut så bredt som mulig i innspillsrundene, og vært rundt i byer og truffet arkitekter, utbyggere, kommunene og utdanningsinstitusjoner, og i tillegg fått en del skriftlige innspill. Stenseng vedgår at det sikkert vil være mye mer som etterlyses når strategien legges fram. 

– Men dette arbeidet skal fortsette, det er starten på det jeg håper blir en nasjonal arkitekturpolitikk, som har vært fraværende. 

– Mange snakker om at det som har vært bygget de siste tiårene, særlig innenfor store boligprosjekter, ikke er bra nok, og håper nok at en ny arkitekturstrategi skal legge til rette for mer kvalitet. Hva tenker du om det? 

– Det har vært bygget mye som er av høy kvalitet og estetisk vakkert, og så er det også eksempler på ting som ikke har det. Når vi nå skal sette boligbyggingen tilbake til normalnivå, hovedsakelig som fortetting, så tenker jeg uansett det er viktig at denne diskusjonen kommer samtidig. Vi vet at det er motstridende interesser, men jeg tror også det er en del sammenfallende interesser, og når vi skal bygge mye har vi verken råd til å bygge ting ingen vil ha eller løsninger som ikke har varighet over tid. 

– Men er det ikke en fare for at det blir for utbyggerstyrt, når dere sier det skal bygges masse, fort? 

– Jo, men nettopp derfor mener jeg det er så viktig å løfte hensynet til arkitektonisk kvalitet. Etter at jeg begynte å jobbe med dette selv, har jeg blitt mye mer bevisst omgivelsene rundt meg, hva som er gode kvaliteter. Mange kommuner har for få ressurser innen plan- og byggesaksbehandling, og heller ingen byarkitekt. Derfor tror jeg staten kan gjøre en viktig jobb med å veilede i hva man skal ta hensyn til når man bygger ut. Det tror jeg mange kommuner savner.

Husbanken som reddende engel

En av hjørnesteinene i all boligpolitikk i Norge, er eierlinja. Også Stenseng bekrefter at den ligger fast. 

– Vi er opptatt av at folk skal kunne kjøpe og eie egen bolig, men vi er også opptatt av å gjøre det lettere å leie. Vi jobber med ny husleielov, som skal bli lagt fram så fort som mulig, men det tar tid, det er mange ulike interesser i disse spørsmålene. Vi er opptatt av å gjøre det tryggere på utleiemarkedet, og at seriøse aktører blir på markedet. 

I tillegg har regjeringen styrket Husbanken historisk mye, påpeker Stenseng. Det vil de fortsette med. 

– Det vil kunne gi flere folk startlån, men også legge til rette for mer variert boligbygging. 

Da Byggteknisk forskrift tok over for Husbanken som premissgiver for boligkvalitet, var planen egentlig at Husbankens kvalitetskrav også skulle inn i forskriften, påpeker Løland på AHO. Det skjedde imidlertid ikke, og resultatet er at man ikke egentlig lenger har noen minimumskrav til hva en bolig skal inneholde, bortsett fra badet. 

I Oslo har Høyre vært en pådriver for å senke leilighetsnormen, for å bygge flere små boliger, som vil gjøre at flere kommer inn på boligmarkedet, mener de, anført av byråd for byutvikling, James Stove Lorentzen. Mange arkitekter mener imidlertid at det er grenser for hvor små leiligheter man kan bygge, hvis man skal sikre et minimum av bokvalitet. Hva tenker Stenseng om den problemstillingen?

– Vi kommer ikke til å komme med noen nasjonal leilighetsnorm, den myndigheten er det kommunene som har. Men normer kan fort bli en standard. Jeg tenker at vi først og fremst må bygge varierte leiligheter med bokvalitet, både for småbarnsforeldre, for enslige, og for eldre. Men jeg har ikke lyst til å si noe om nasjonale krav til størrelse. Det eneste jeg kan si er at det er interessant med nye boformer, som Vindmøllebakken i Stavanger, der man går ned på størrelsen på leilighetene, og opp på fellesareal. 

Tilhengerne av å bygge små leiligheter snakker gjerne om at arkitekter kan utforme smarte løsninger, som gjør det mulig å bo på 30, 25, 20, til og med 15 kvadrat. I fjor ledet Løland et opprop blant arkitekter mot å senke leilighetsnormen, og for å stille minimumskrav til kvalitet. 

– Vi er ikke mot fleksibilitet og frihet, vi tenker tvert imot at nok plass er en måte å sikre det på. Det har med kroppens fysiske mål å gjøre, å se på hvordan folk faktisk bor, det er det som er i hjertet av det, sier Løland. 

Studentene ved AHO har målt opp, studert og eksperimentert, og til slutt foreslått egne minsteboliger som de står inne for, på en tomt på Ensjø. Nå er kurset i ferd med å ferdigstille en boligutstilling, i lokalene til det gamle postkontoret på St. Olavs plass. Utstillingen vil bestå av boligundersøkelsen, resultatene fra romlabben, et boligbibliotek og studentenes egne forslag til minsteboliger. 

– Både Stenseng og Lorentzen vil bli invitert, avslutter Løland.