Vanskelig bynatur

 Finnes det ekte eller uekte natur?

Natur er ifølge Store norske leksikon «den delen av virkeligheten som ikke er bearbeidet av mennesker, men fremkommet ved organisk utvikling. Natur er det motsatte av kultur».

– Har bynatur en plass i denne definisjonen?

Seniorforsker ved NIBIO, og professor i landskapsøkologi ved NMBU, Wenche Dramstad, bruker Vår Frelsers gravlund midt i Oslo som eksempel for å illustrere sine refleksjoner til spørsmål om hva som kan, eller eventuelt ikke kan defineres som natur.

Hun forteller at en av studentene hennes gjerne kan utbryte at «Dette er ikke natur for meg», mens de står og betrakter gamle løvtrær som kaster skygge over de mange gravstøttene på Vår Frelsers gravlund.

Dramstad vil derimot argumentere for at denne gravplassen nettopp har mye natur.

– Det er riktignok plassert natur, som har et høyere nivå av menneskelig påvirkning, men om vi tenker at all natur i dag har en grad av menneskelig påvirkning, er vår oppfattelse ganske begrenset og tilfeldig, og i stor grad knyttet til det vi ser med vårt blotte øye, sier Dramstad.

Hun påpeker at en kirkegård har en utrolig geologisk variasjon, der det står steinarter nær hverandre man aldri hadde funnet ved siden av hverandre i et naturlig miljø. Som igjen forplanter seg videre til et unikt mangfold av lav.

– Trærne som står der er gamle og store, men om det ikke oppleves som natur for oss, ville det samme treet plassert i skogen vært natur? En art som lever på eller i et tre på en gravlund kan ha en romlig opplevelse av verden som begrenser seg til dette treet. Denne arten vil antakelig ikke se forskjell på om treet står på en gravlund eller i skogen.

Å hevde at et tre midt i byen ikke er natur blir derfor en ganske antroposentrisk bedømmelse av hva som er «godkjent» og «ikke godkjent» som natur, mener Dramstad. – Riktignok kan deler av bynaturen kanskje defineres like mye som et kulturuttrykk, men er det viktig å skille de to tingene? undrer hun seg.

Et skjønnhetsideal i endring

– Tenker vi annerledes rundt bynatur i dag enn vi gjorde for 10 år siden?

– Ja, mener Anne Katrine Geelmuyden. Den mangeårige professoren i landskapsarkitektur på NMBU sier at de anleggene som gjennom tidene har blitt planlagt av landskapsarkitekter har bidratt til at vi har sett annerledes på naturen. – Det har vært et vekselspill mellom måten vi ser på naturen og oss selv forklarer hun.

– Hva er det som har endret seg, er det idealene våre?

– Selve skjønnhetsidealet, ideen om en skjønnhet har ikke endret seg. Men ideen om hva som er vakkert kan man si har endret seg. Slik det stadig har endret seg gjennom historien.

– Så hva er egentlig idealet i dag? Er det å etterligne naturen og dens egenskaper?

– Tanken om å bruke vegetasjon på samme måte som den opptrer i naturen er ikke en ny tanke, påpeker Geelmuyden. Allerede på 1800-tallet lot den irske gartneren William Robinson seg inspirere av naturens egne komposisjoner med utgivelsen The Wild garden. Et tydelig motsvar på de viktorianske hagene med store geometriske blomsterfelt.

Dyrker fram Oslo-fauna i Hardanger

– Samtidig startet kanskje flere mennesker å få øynene opp for hvordan ting vokser i naturen. Til sammenligning skjedde det samme da Piet Oudolf begynte å bruke gress og stauder i en dempet fargeskala. Jeg tror det har bidratt til at folk har fått øynene opp for at en skråning med gress og ‘ugress’ også kan ha noe vakkert over seg, forklarer Geelmuyden.

Med økt fokus på naturlik beplantning, har det også kommet flere krav til bruk av stedegne arter fra den norske villfloraen. Strenge krav fra Oslo kommune om hva som plantes ut i nye anlegg har blant annet ført til pionerarbeid på Vestlandet. Ljono stauder i Hardanger har dyrket frem paller på paller med planter fra frømateriale i indre Oslofjord.

Resultatet kan vi blant annet betrakte der den ni meter høye skulpturen The Mother, ruver over en blomstereng foran det nye Munch museet.

For Geelmuyden er bynatur mangfoldet av interaksjoner som oppstår i stor og liten skala, både i det vi ofte kaller natur, altså det som er utenfor oss, og mellom oss og omgivelsene. Det er en type landskap.

– Det er alt fra en stripe med ugress, til lyset som faller på Barcode en vinterettermiddag. Måten mennesker beveger seg, det er også en form for bynatur. Det er denne variasjonsrikdommen og alt som skjer plutselig og uventet, utdyper hun.

– Men har vi som samfunn blitt mer ydmyke i møte med naturen?

– Det har vi nok dessverre ikke, mener Geelmuyden. – Kulturen har nok et grunnleggende kontrollbehov overfor naturen. Vi mangler det større perspektivet, evighetsperspektivet og erkjennelsen av at vi til syvende og sist kanskje ikke kan rå over så mye. Det er der ydmykheten ligger.

Ja-planter og nei-planter?

Det er imidlertid ikke alle som deler det eksklusive tro på at kun stedegne arter bør brukes i byen. Landskapsarkitekt Alex Clarke er utdannet ved University of Sheffield og har spesialisert seg på naturalistisk planting og sammensetning av fleksibel vegetasjon. Nylig har han begynt på doktorgradsarbeid ved NMBU, hvor han skal starte et forskningsprosjekt dedikert til regnbed med stedegne og ikke-hjemmehørende arter.

Clarke ønsker å understreke at det er økologiske fordeler ved å bruke arter som faller utenfor kategorien Norske ville planter.

– For det første må vi minne oss selv på at forestillingen om 'nativeness' og 'non nativeness' ganske enkelt er et kulturelt konsept skapt i løpet av et enkelt tidspunkt, og i virkeligheten samsvarer ikke den stadig skiftende naturverdenen med dette konseptet, sier Clarke.

Han forklarer at en art vil ikke avstå fra å krysse grensen fra Sverige til Norge fordi den vet at Norge ikke er dets hjem. Hvis miljøforholdene i Norge er gunstige, vil det selvsagt kolonisere naturlig. Dette har skjedd i årtusener: arter beveger seg rundt på planeten på en kontinental skala, som reagerer på klimatiske og miljømessige endringer. Det er naturen.

– Derfor er debatten snarere, bør vi bistå arter med deres utbredelse? I en tid før menneskeskapte klimaendringer var en faktor, er svaret sannsynligvis nei: vi bør bare la naturlig utvalg finne sted og ikke forstyrre naturen. Men nå, under global oppvarming, bør vårt syn endres? Jeg oppfordrer en til å reflektere over det faktum at det er mennesker som har fått klimaet til å endre seg så raskt, og at mange arter ikke naturlig kan omfordele eller tilpasse seg raskt nok til å følge med.

Clarke påpeker også urban varmeøy-effekten. Begrepet refererer til at temperaturen blir mye høyere i urbaniserte områder grunnet høy menneskelig aktivitet og endret jordoverflate. Det skaper igjen et tøffere klima for planter som har sitt naturlige levesett i for eksempel en skog. Det gjør at vi bør plante et mangfold av motstandsdyktige arter som er tilpasset klimaet i byene og fremtiden.

– Vi gjør dette ved å forutsi fremtidens klima i byene, og velger arter som er tilpasset disse klimatiske forholdene. Mange slike arter kommer fra en sørligere og varmere breddegrad, og selv om de for øyeblikket ikke er naturlig spredt, vil de kanskje være det i fremtiden.

Clarke forklarer videre viktigheten av å velge arter med trygge biologiske egenskaper. – Vi velger arter som er tilpasset for å tåle stress i stedet for å være invaderende, og vi planter dem ikke på steder i nærheten av vannløp eller hvor de har mulighet til å spre seg. Under disse forholdene bør bare innfødte arter brukes.

– Bortsett fra økologiske prinsipper, handler jo faget vårt fag også om rett og slett å skape bedre landskapsarkitektur, sier Clarke. Funksjonelle og vakre opplevelser for de som bor i og bruker byen hver dag. Enten det er til et menneske eller en pollinator.

Kunsten å feile

Så hvordan imøtekommer vi ønske om blomstring fra april til september i bygatene? Eller krav til at pollinerende insekter skal ha mat hele sesongen. Får vi det til utelukkende med norske villplanter?

Anne Katrine Geelmuyden ved NMBU, syntes betegnelsen om stedegne- og fremmedarter er vanskelige begrep.

– Betyr stedegent at det er norsk? Eller skal det tilhøre en bestemt region?

– Vi har tross alt bare satt et årstall, påpeker også Dramstad. Uten at det forklarer hvorfor det er plantene som var i Norge før 1800-tallet vi kan akseptere å ha i vår flora. Geelmuyden savner en åpnere debatt og refleksjon rundt faktumet at verden alltid vil være i kontinuerlig endring, endringer skapt av oss, men også naturlig.

– Se først til det vi har i vår egen flora, konkluderer Wenche Dramstad. – Vi må passe på at vi ikke gjør noe som totalt forrykker en økologisk balanse. De artene som på nåværende tidspunkt bare klarer seg i våre kontrollerte miljøer, hva skjer når klimaet endrer seg til våtere og varmere om fem, ti og tyve år?  Det er mye i vår flora vi ikke har tatt i bruk, og det ligger et uforløst potensial i å utfordre våre estetiske verdier og preferanser.

Vi må heller ikke være så redd for å fortelle om feil, synes Dramstad. – Vi er veldig opptatt av å premiere oss selv når det går bra, men hva med å lære av feil? Og ikke minst tørre og feile. Bare slik får vi til utvikling. Jeg er redd for at landskapsarkitekter til dels har for liten risikovilje. Vi kan ha dårlig tid, lite penger og resultatet skal bli bra. Hva gjør man da? Ser på noe man har gjort før som fungerer. Men sånn går dessverre ikke verden fremover.

Byen som læremester

Byene har gjennom tidene fungert som en smeltedigel av meningsutveksling, kultur og politikk. Livet i byen speiler oss som bor der, og hva vi bryr oss om. Naturen kan i denne situasjonen innta en rolle som gjenspeiler våre bekymringer, gleder og fremtidshåp.  

– Spenningen mellom natur og kultur i faget vårt er ikke noe nytt. Faget vårt har egentlig oppstått som en forvalter av menneskets forhold til naturen, forklarer Geelmuyden. I hvilken grad bynatur etterligner natur, eller om det finnes noe som kan klassifiseres som «ordentlig natur» er ikke Geelmuyden så opptatt av, men det er derimot viktig at vi bevarer selve ideen om en urørt natur.

– Det vi etterlater oss av ting vi har skapt som ettertiden vil sette pris på er én ting, men det at vi bevarer ideen om en urørt natur, dét er viktig. Det er det urørte som er der uavhengig av oss. Det er en del av livsvilkårene våre. Som vi kan lære av. For vi er ikke gudene på jorden.

Om vi kaller en eik natur eller kultur er ikke det som bekymrer Dramstad mest, det viktigste er at vi går ut og planter den eiken. – Da er jeg sikker på at de artene som trenger eik i hvert fall har et potensial. For en ting vi alle kan være enig om er at vi må stanse tapet av arter.

Det som åpenbart har mest effekt er det å bevare områder, bevare areal som ikke er nedbygget. Selv om det hjelper å plante et tre blir det fort en dråpe i havet. Geelmuyden oppfordrer fagstanden til å heve stemmen sin i mye større grad.

– Landskapsarkitektene burde vært mye mer på banen når det gjelder de store spørsmålene som omhandler arealendringer og utbygging, og hvilke negative effekter det egentlig har.

Om motivasjonen vi behøver kommer fra et antroposentrisk perspektiv, får det så være. For en ting kan vi være enig om: Extinct is forever.