Alf Jørgen Schnell: På sporet av den tapte fremtid

Sett som sjanger og Oslo-litteratur, føyer boka seg inn i en tradisjon fra Harald Hals og Byen lever, drømmen om en storstad (1933), via byplankritiske bøker fra 1970-åra, Dag Østerbergs sosiomaterielle forståelse av Oslo, Kjartan Fløgstads lett industrinostalgiske kritikk av nyliberal byutvikling i byen og til sist Erling Fossens bøker fra 1990-tallet, der urbanisme både er en fagdisiplin og ideologi. Kildematerialet er litt uvanlig og blander de store – Harvey, Castells, Lefebvre, Focault og så videre – med mer uforpliktende tekster fra andedammen Oslo. Gode holdepunkter i internasjonal praksis mangler. Det må vel for eksempel være vanskelig å ikke trekke inn Rem Koolhaas i diskusjonen om «å redefinere arkitektur som modernistisk prosjekt». Oslo- situasjonen har særtrekk, en helt maken boligstyrt og markedsorientert byutvikling er vanskelig å finne andre steder, men i hovedsak er urbane problemstillinger og praksis felles for alle vitale europeiske byer. Jeg savner også at nyere norske akademiske arbeider trekkes inn. Elin Børud, Mirza Mujezinovic, Halvor Weider Ellefsen og Marius Grønning tok alle PhD med nyere urbanisme i Oslo som tema. Jonny Aspen sammen med John Plöger har publisert mye om emnet. Denne lista kunne blitt lang.

Underholdningsverdien er stor, boka er lettlest og slår i de fleste retninger mot liberalister, «zoomere», «utdaterte boomere», «konforme urbanister», eiendomsutviklere og maoister. Koblingen av fransk teori og lokale anekdoter fra levd liv kunne vært hentet fra parisiske salonger. I norsk sakprosa minner Schnell mest om sin tilsynelatende hovedfiende Erling Fossen. Ingen av dem er tomtønner. De er ikke plaget av akademisk stringens og kan velge et godt poeng framfor full vederheftighet. Fossen hører hjemme i 1990-tallets urbanismedebatt.  Schnell forsøker å rydde seg plass i dagens.

En ny periode i norsk byutvikling tok til omkring 1980. En av endringskreftene var den digitale teknologien som gjorde globaliserte økonomiske, produksjonsmessige og kulturelle prosesser mulige. Et ideologisk brudd fant sted, sammenlignbart med det politiske skiftet som fulgte den første industrielle revolusjonen. Da var navnet «liberalisme», nå er ordet «nyliberalisme». Endringene satte sitt merke på norske byer gjennom avindustrialiseringen. En direkte effekt for byplanlegging var at arealer ble tilgjengelige for eiendomsutvikling, og at det gradvis ble etablert et nytt system for «produksjon av fysiske omgivelser», «produksjon av rom» (med Lefebvres begreper), eller «produksjon av et nytt sosio-materielt lag» (med Østerbergs)

Tidligere hadde nærmest all byutvikling skjedd som byutvidelse, der det offentlige hadde eierskap og kontroll over arealbruk. Nå ble byen bygd gjennom strukturell transformasjon og ved morfologiske fortettinger. Profesjonell eiendomsutvikling ble den faktisk bestemmende faktoren i byutvikling. Offentlige aktører arbeidet etter samme logikk som private utviklere.

Styrt av en felles idéverden vokste det fram et «konsensus-apparat» av økonomiske interesser, politikere, fagfolk i kommunen, urbanister og arkitekter. Akademikerne var deler av apparatet. Noen få talte det imot. Konsulenter må av økonomiske grunner alltid holde munn.

Det Oslo som er kommet ut av dette, er etter min oppfatning, med sideblikk til Schnell, hverken kjedelig eller deprimerende. Apparatet for produksjon av rom har vært i stand til å reise et byggevolum av kinesiske dimensjoner (som alltid sett i forhold til folketallet) og til å omdanne Oslo på en relativt skånsom måte. Bylivet er unektelig mer vitalt, sammensatt og mangfoldig i dag enn på 1970-tallet. Det er en nytelse å arbeide høyt oppe i Deichmanns åpne lesesaler, som en besøkende i et kulturelt og etnisk mangfold, og se ut over fjorden og collagen av samtidsarkitektur i Bjørvika.

Det karakteristiske trekket ved perioden fra 1980 og fram til i dag, er at byen er blitt gentrifisert. Den industrialiserte hovedstaden i velferdsstaten er erstattet av en gentrifisert by der boligbygging og norsk boligøkonomi er den viktigste drivkraften i byutviklingen. Aftenposten skriver 19. april i år om alle som har eller vil ha fritidsbolig i Oslo, men dette dreier seg ikke om ferie og fritid. Derimot forstår ikke bare boligspekulanter, men folk i det ganske land at investering i en stor eller knøttliten bolig i indre Oslo er det mest profitable som kan gjøres. Bærekraftfanen er holdt høyt, men resultatene målt i tall for CO2-utslipp er magre. Det er ikke den bærekraftige byen som kommer ut av denne perioden. Urbanister bør vel også tvile på om kompaktby, høy tetthet og bygninger som strekker seg mot himmelen, beskriver den salige vegen mot den bærekraftige byen.

Tar da perioden slutt og hva bør komme etterpå? Det er jo den etterfølgende postmoderne moderniteten som essayene til Schnell bygger opp mot. Han er dypt engasjert i boligpolitikk og skriver velinformert om dette emnet, som mer og mer framstår som en mangel og en svart flekk i karakteristikken av den gentrifiserte byen. Andre forutsetninger for byutvikling endrer seg og kan spisse systemkritikken. Landet og byen skal reindustrialiseres. Bærekraft, CO2-utslipp og naturtap må endelig bli tatt på alvor også i handling og ikke bare høre hjemme i symbolpolitikken. Diskusjonene om urbanisme må ikke begrense seg til områder med tradisjonell urban morfologi, men også trekke inn landsbygda. Livsformer endres, illustrert med et nytt og generøst forhold mellom bolig og arbeid og en mobilitetsrevolusjon som står for døra. Ulikhet og klassedeling i byen er tydeligere enn før perioden startet. Perioden viser sykdomstegn og retningen på utviklingen synes gal. Avisene skriver at reduksjonen i salg av nye boliger i mars 2023 er på 44 prosent. At boligbobla sprakk ville jo være en kraftig og for de fleste av oss dramatisk salutt som avsluttet festen.

Jeg er enig med Schnell i at disse utfordringene ikke løses kun av markedet kombinert med tekniske framskritt, men krever offentlig styring som samtidig åpner for det ustyrlige som en by er full av. «Kan vi kombinere modernismens storslåtte sosiale framtidsplaner med urbant kaos», spør han. Spørsmålet er godt stilt og et entydig svar er for mye forlangt. For tida synes en dystopi mer sannsynlig enn skritt i utopisk retning. Når det gjelder boligpolitikk finnes gode europeiske eksempler. Å få tannkremen tilbake på tuba er ikke en beskrivelse av en umulighet, men en treffende analogi for hva byen faktisk står overfor.