Camilla Ryhl: Universal Design in Architecture – On enabling and empowering a diverse population
Ingen over og ingen ved siden: Ingen skriver med innlevelse og forståelse av våre sansers betydning som Camilla Ryhl.
Av Sigmund Asmervik
Den 10. november 2003, hadde jeg gleden av å være opponent for Camilla Ryhls avhandling Sansernes Bolig ved Kunstakademiets Arkitektskole i København.
Vakkert skrev hun den gang i avhandlingen, som primært handlet om nedsatt syn og hørsel:
«Vi er til stede i verden, vi bevæger os gennom, over, under og hen til vores omgivelser, vi ser, hører, føler, mærker, lukter, sidder og smager os gennom vores umiddelbare verden hver dag og hele tiden. Våres krop er en passiv modtager, som når brisen fra de åbne vinduer laver gennomtræk og smyger seg mot kroppen, eller når vi hører den klaprende dør ovenpå. Vores sanser er uophørligt i spil og uløselig forbundet med vores oplevelse av rum, form og arkitektur».
I sin nye bok, 21 år senere, har det sanselige aspektet blitt supplert med å ta på ting, å lukte, å smake, å bevege seg og hvilken rolle balansen spiller. Vi bruker ulike sanser samtidig. Om du har et skarpt syn, så vil du likevel stryke og kjenne på struktur og temperatur. Og når døve kan ha stort utbytte av å gå på rockekonserter så opplever de musikken gjennom vibrasjoner fra gulv og sete. Og tar du imot den nye boka, så vil fingertuppene kjenne at tittelen er et beskjedent relieff.
Takk og pris for at Camilla Ryhl ikke forvirrer leseren med å gå inn i for mange begrep fra sosiologer, statsvitere, ergoterapeuter, samfunnsgeografer, psykologer, antropologer, teologer, filosofer og språkvitere.
Interessant å legge merke til er at arkitekturopprørets folkelige begrepspar «stygt og pent» knapt nok finnes i den 158 siders boka. Beautiful finnes 9 steder og beauty 11 steder. Ugly og ugliness, begge ett sted.
Ryhl har i over tyve år vært trofast til Ron Mace (1942-1998), og hans begrep universal design, introdusert i 1997 med tilhørende sju prinsipper.
Hun har vært mye ved US Berkeley, og da er det vanskelig å unngå navnet Ed Roberts (1939-1995). Han var en amerikansk aktivist og blant annet den første rullestolbrukeren som student ved UC Berkeley. Han spilte også en viktig rolle ved etableringen av Center for Independent living, CIL, i 1972. Ed Roberts Campus ble etablert i Berkeley i 1972.
Rundt 70 prosent – 90 sider – av boka omhandler intervjuer av arkitekter i praksis. Camilla Ryhl har arbeidet både i Norge og Danmark, og derfor er det naturlig at hun har valgt fire arkitekter fra Norge og seks fra Danmark – med til sammen 14 prosjekter.Prosjektene er svært ulike både i størrelse og kompleksitet.
Jevnt over er de norske prosjektene mindre med til dels store utfordringer når det gjelder lokalitet, som Juvet hotell i Valldal og en skole for bønder og arbeidere på Sumatra. Men Kvernhuset skole i Fredrikstad er blant de største og mest komplekse prosjektene.
Flere av de danske prosjektene har utfordringer med vern av gamle bygninger og kulturlandskap som Lundholm Slott, Mønsted Kalkgruber og Ribe Domkirkeplads. De norske prosjektene sto ferdige mellom 1998 og 2011, mens de danske prosjektene er ti år yngre – fra 2010 til 2023.
Vi hører stadig at de nordiske landene er like, men også forskjellige. Det gjelder også i høy grad her. Begrepet universell utforming har fått en svært sentral plass hos oss i lover og forskrifter. For arkitekter gjelder det særlig for Plan- og bygningsloven og forskriftene TEK 10 og TEK 17. I Danmark et det så langt ikke tilsvarende formelt lovfestet et tilsvarende begrep. De holder seg til begrepet tilgjengelighet. Gjennom intervjuene et det tydelig at det i Danmark er økende og positiv holdning til begrepet universal design, og da gjerne knyttet til FNs 17 mål for bærekraft: «leave no one behind».
Typisk for situasjonen i Danmark er at når Handicaporganisationernes Hus i København sto ferdig i 2012, hadde det ulike typer toaletter. De 32 forskjellige organisasjonene diskuterte seg fram til syv ulike toalettløsninger, men med det samlede antall som var satt til 10.
Med den store spredningen mellom erfaringen blant de intervjuede og svært ulike prosjekt kan vi selvfølgelig trekke altfor generelle konklusjoner. Men til tross for disse store forskjellene må vi erkjenne at det går et viktig og interessant skille mellom holdningen til begrepet universell utforming mellom Norge og Danmark.
I Norge klages det høylytt mot på forhåndsgodkjente løsninger som tilfredsstiller TEK 17. Det er for meg ganske uforståelig og pinlig når høyt respekterte arkitekter i Norge har så liten forståelse for nødvendigheten av å legge til rette for alle. Dette dreier seg faktisk om 20 prosent av befolkningen.
Spesielt trist er det når det pekes på at kravet om universell utforming er en viktig årsak til høye boligpriser. Da er det viktig ikke å glemme at om det koster samlet tre millioner å produsere en leilighet, så selges den lett for seks millioner. Dette spesielt om det er i øverste etasje, for da er fortjenesten størst. Den manglende forståelsen for at folk kommer på besøk, delta på skolen til barna, delta i barnedåp, konfirmasjon eller bisettelser enten det er i kirker eller ikke, er bare trist.
Mamma er borte. Ho er ikkje her i lag med meg. Ho kunne ikkje bli med meg heilt fram dit eg skulle i dag. Dagen i dag er det berre ein av. Denne dagen kjem aldri att og mamma er ikkje her.
Ikkje fordi ho er sint og skal straffe meg.
Ikkje fordi ho er sjuk og ligg i senga.
Mamma sit i ein stol.
Eg har ny fin ransel som gneg litt på eine skuldra. Eg har ny kjole og nye sko. Alt er nytt og denne dagen er ny, og denne dagen er den einaste som finst av slike dagar og mamma er ikkje her! Ho sit i ein stol og døra inn dit eg skal i dag er for smal for denne stolen. Men ho kunne ha blitt med fram til døra. Eg trur ganske sikkert eg kunne sett ho frå vindauget og vinka til ho.
(Kjersti Kollbotn, 1. desember 2005, på et seminar i Skien om universell utforming)