Gaia Caramellino, Stéphanie Dadour (red.): The Housing Project – Discourses, Ideals, Models and Politics in 20th Century Exhibitions
I hvilken grad boligens innredning har vært emne for nasjonalstatlige pedagogiske agendaer, vises tydelig i flere av artiklene i boken, skriver Alexander de Cuveland.
Av Alexander de Cuveland
Som et samarbeid mellom industrien, interesseorganisasjoner, den enkelte arkitekten, og kommunale eller statlige institusjoner, tilbyr boligutstillinger et rikt arkiv over tendenser innen arkitekturen. Men det går også an, som denne antologien viser, å lese dem som dokumenter over politiske interesser, over bruken av boligen som argument i etterkrigstidens politiske landskap, eller over forutsetningene for å organisere og samle seg over bransjens grenser i ulike epoker. For å nevne noen av ansatsene som gis i denne boken.
Gjennom hele den tidsperioden boken dekker, finnes det et tydelig preg av internasjonale tendenser på den ene siden og nasjonale adapsjoner på den andre. Like interessant som motsetningene mellom øst og vest, med sine ulike tolkninger av modernismen i etterkant av andre verdenskrig, er parallellene og overensstemmelsene mellom de ulike geografiske regionene.
Til dette hører, for eksempel, i hvilken utstrekning oppfatningen av medborgeren som konsument skulle komme til å dominere etterkrigstidens forestilling om et idealsamfunn, uansett om det var i Zagreb, Paris eller Stockholm. Men også i hvilken grad boligens innredning har vært emne for nasjonalstatlige pedagogiske agendaer, vises tydelig i flere av artiklene i boken.
Med det sagt er det likevel detaljene som utgjør boken. Leseren får blant annet et inngående portrett av San Francisco Museum of Arts innflytelsesrike første direktør Grace Morley, hvis progressive åpninger av museet for et bredt publikum la grunnlaget for at utstillingen Domestic Architecture of the San Francisco Bay Region fra 1949 kom til å få stor respons.
Og hvis kontakter til og engasjement i organisasjoner i hele landet må regnes som en bidragende faktor for de intense debattene som fulgte. I en av bokens artikler blir denne utstillingen sett i lys av debatten mellom International Style og den i San Francisco formulerte Bay Region Style, der den senere så seg selv som en regional variant av den fremherskende modernistiske agendaen. Artikkelen tar opp nyansene i denne debatten, men viser også til utstillingens rolle i å koble sammen regionens aktører i denne prosessen.
Når man leser denne boken blir det tydelig at boligutstilling er et konsept med diffuse grenser. Mens det var lokale kunstforeninger som organiserte de første utstillingene på begynnelsen av 1900-tallet, begynte formatet etter andre verdenskrig å trekke til seg store og statlige institusjoner som så potensialet i boligutstillingen som utstillingsvindu på den globale scenen.
Allikevel dannet konseptet en hjørnestein i utviklingen og formidlingen av boligarkitektur gjennom hele 1900-tallet. Interessant i norsk sammenheng er at de to første utstillingene som inngår i boken fant sted i Oslo i 1920 og 1924. Mens den første av de to var et lavmælt show i Ullevål Hagebys nylig ferdigstilte boliger, ble den andre satt opp på daværende Tivoli mellom Karl Johans gate og bydelen Vika.
Et område som på det tidspunktet allerede var i ferd med å bli revet, og som med sin blanding av uregulerte livsstiler og kunstneriske uttrykk hadde blitt en magnet for forfattere og bohemer. Som teatralsk bakteppe til utstillingen var denne settingen, ifølge forfatteren, et bevisst valg for å sparke i gang fantasien hos den innredningsinteresserte borgeren.