Helene Uri, Marta Breen og Hilde Østby: Kvinnenes by. En feministisk guide til Oslo

Fag / Bok

Av Eva Storrusten

Publisert 01. juni 2022

Av Eva Storrusten

Det er noe forfriskende over tittelen på denne boka, som tar som utgangspunkt å fortelle historiene til kvinnene som har satt spor etter seg i byhistorien, samt kvinnene som har blitt forbigått. Visste du at Oslo har ca. åtte ganger så mange gater oppkalt etter menn som etter kvinner? Dette er et gjennomgående fenomen i mange byer. 

Et annet fenomen forfatterne peker på er at gatenavn etter menn i en del tilfeller gjerne har tittelen til mannen, deretter etternavn. På denne måten signaliserer de en høyere status, som f.eks. General Birchs gate. Kvinnegater, på den andre siden, har i ca. halvparten av tilfellene fornavn og etternavn, og oftere kun fornavn. En bro i Bjørvika ble nylig oppkalt etter maleren Oda Krogh, men broen har typisk kun fått navnet “Odas bro”. På denne måten mister vi deler av fortellingen om kvinnenes virke og posisjon i generasjonenes løp.

Forfatterne trekker med dette frem eksempler på hvordan historien er skrevet rundt menn, og hvordan det kollektive minnet i form av gatenavn historisk har favorisert menn. Deres ønske er at vi skal få kjennskap til kvinner som har hatt et fotavtrykk i bybildet; både de kvinnene som har fått gater eller steder oppkalt etter seg, og de som de mener bør løftes frem fra glemselen. 

Boken starter med en introduksjon til temaet, og har en litterær og akademisk tilnærming til feminisme. Videre presenteres bydelene i Oslo, og systematisk fortelles historiene til kvinnene bak gatenavn og byster. Men boken slutter ikke der. Forfatterne foreslår også å omskrive historien, og omdøpe gatenavn og plasser. Det er her boka får en noe mer aktivistisk vridning. Om man følger deres logikk, virker det videre helt naturlig å foreslå å omdøpe Youngstorget til Kim Frieles plass, etter forkjemperen for homofiles rettigheter, som nylig gikk vekk.

For det er ikke bare majoritetskvinnen som de ønsker skal få gatenavn oppkalt etter seg. Forfatterne har også hentet frem kvinner fra historien som var fra en minoritet, eller på andre måter utsatt. Videre er det ikke bare betydningsfulle kvinner fra historien som Camilla Collett, Anna Ropstad, Katti Anker Møller og Clara Holst de mener vi bør hylle: “Å kalle opp gater etter betydningsfulle kvinner, som brøt barrierer i son tid, er én viktig måte å omskrive historien på, mens en annen er å hedre hverdagslivets usynlige helter, som husmødre og baksekoner. Dem er det tross alt flest av” (s. 153).

Til spørsmålet om omskrivningen av historien, eller omdøpingen av plasser og gateløp, vil endre noe av de strukturelle ulikhetene vi ser i bybildet i dag, stiller jeg meg positiv, men kritisk. Selv om det er vel og bra at denne boka er skrevet for å løfte frem temaet til nye lesere, mener jeg som arkitekt at når man snakker om «kvinnenes by», så bør dette også handle om byens funksjonalitet. Dette tematiseres kun i bokas introduksjon, der forfatterne refererer til en artikkel med navn «Kvinners Plass», som jeg skrev for magasinet Altså i 2020. Så selv om jeg leser denne boka med entusiasme, ønsker jeg å utvide debatten til å ikke bare handle om å løfte frem kvinner fra historien, men å spre kunnskap om hva som former et godt byrom, et torg eller en uformell møteplass. 

Arkitekter, landskapsarkitekter og planleggere med fokus på trygge byrom vet at elementer som belysning, åpenhet og universell utforming er viktig, slik at det ikke er noen mørke kroker og tilgjengelig for ulike brukergrupper. De må legge til rette for at det er mennesker som ser, ikke i en kontrollerende forstand, men i form av en butikkansatt, syklist eller fotgjenger som også oppholder seg i, eller ser, byrommet. Om det i tillegg er godt med benker, lite eller ingen biltrafikk, varierte lekemuligheter for barn og vegetasjon, er det høyst sannsynlig at det er et populært sted for kvinner og familier med barn.  Det å skape en inkluderende by, en kvinnevennlig by, er selvfølgelig langt mer komplekst enn dette, men det er noen prinsipper som ligger til grunn i utformingen.

Jeg håper boken vil bli lest av et mangfold av arkitekter, og at det kan inspirere til en diskusjon om byen, både identitet og funksjonalitet, fra et kjønnskritisk perspektiv.