Boka Den menneskelige dimension ble utgitt i Danmark like før årsskiftet. Den er et samleverk av Bo-miljø og Livet mellem husene, de to banebrytende bøkene det danske psykolog-/arkitektparet Ingrid og Jan Gehl skrev for 50 år siden, supplert av ferske artikler både av forfatterne selv og av andre sentrale danske fagfolk.
Bo-miljø og Livet mellem husene (begge 1971) satte dagsorden for den offentlige debatten om boligbygging og bymiljø. Ingrid og Jan Gehl tok et oppgjør med modernismen og bilismens inntog i byene. I sine bøker redegjorde de for at denne form for byggeri skapte isolasjon, fremmedgjøring, ensomhet, opplevelsesfattigdom og dårlige lekemuligheter. Søkelyset ble rettet mot den menneskelige dimensjon i fysisk planlegging. De utfordret den enkle rasjonaliteten og effektiviteten i modernismens byggeri, og påpekte hvordan gatene og de felles uterommene var blitt utelatt i de store nybygde bomaskinene.
I Bomiljø tar Ingrid Gehl for seg ulike bolig-relevante behov. Hun deler dem opp i tre ulike kategorier: Fysiologiske behov, sikkerhetsmessige behov og psykologiske behov. De to førstnevnte kan kvantifiseres og måles. De fanges i stor grad opp av bygningsforskrifter, lover og regler. Det er derimot ikke tilfelle med den tredje kategorien; de psykologiske behov. Hun deler disse opp i følgende undergrupper: Behov for kontakt, for isolasjon, opplevelse, utfoldelse, lek, strukturering, identifikasjon og estetikk. Hun følger så opp med å redegjøre for hvordan disse behovene gjør seg gjeldende og hvordan de varierer hos de ulike aldersgruppene; fra små barn til eldre beboere. I boka advares det mot høyhusenes egnethet som boligform. Jo høyere man bor, desto vanskeligere blir det å holde øye med det som skjer på bakkeplan, man slipper nødig barna ned, og boligområdet kan fort preges av isolasjon og utrygghet.
I boka Livet mellem husene går Jan Gehl til kamp mot sentrale sider ved modernismens byplansyn. Han fastslår at «gater og torv er avløst av stier og gressplener, tetthet og små dimensjoner er avløst av store. Liv, bevegelse og aktivitet mellom husene er avløst av tomhet» og videre: «Kontaktmulighetene er blitt færre og mindre fasettert, og byene er blitt mer triste og kjedelige å bo i». Han argumenterer mot den funksjonsoppdelte byen og påpeker verdien av å oppleve andre, og sørge for aktivitet og mangfold; viktigheten av å samle i stedet for å spre, integrere i stedet for å segregere, gjøre offentlig tilgjengelig i stedet for å privatisere, invitere i stedet for å avvise, og inspirere i stedet for å passivisere osv.
Boka gir en god forståelse for det fysiske miljøets innvirkning på våre liv og vår mulighet til utfoldelse. Jan Gehl går helt konkret inn på de enkle handlinger i byrommet; å stå, å gå, å sitte. Og videre viktigheten av sosiale opplevelser gjennom å se, høre og snakke. Hva skal til for at disse grunnleggende handlingene skal oppleves som kvalitetsfylte? Han beskriver hva som skaper gode oppholdssoner, og ikke minst kantsonenes betydning for et godt byliv.
Nyutgivelsen av de to bøkene, Den menneskelige dimension, avsluttes med en meget interessant artikkel av arkitekt og forfatter Kim Dirckinck-Holmfeld, leder for forlaget Bogværket og mangeårig redaktør av Arkitektur DK.
Han setter de to bøkene fra 1971 inn i en historisk sammenheng: bilismens inntog, den funksjonsoppdelte by og tett-lav-bevegelsen. Han går videre inn i 80- og 90-årene, hvor høyhusene igjen gjør sitt inntog, med Ørestaden utenfor København som et grelt eksempel. Her klarte man, ifølge Jan Gehl, å gjøre 13 av 12 mulige feil.
Dirckinck-Holmfeld beskriver utviklingen i København. Takket være sine store kvaliteter i indre by har København gjentatte ganger blitt rangert høyt på listen over det engelske tidsskriftet Monocles «World`s most livable cities», men parallelt med dette er man vitne til en skremmende utvikling hvor man på kommersiell basis bygger tettere, høyere og med flest mulig boliger presset inn i hvert enkelt prosjekt. Derved er man i ferd med å utvikle København til å bli en høyhus-by, langt borte fra grunntankene i Livet mellem husene. Artikkelforfatteren går til rette med påstanden om «den kritiske masse» - at jo flere mennesker vi samler i tette byområder, jo bedre og mer variert byliv blir det.
Ingrid og Jan Gehls bøker fra 1971 satte tydelige spor. De er 50 år gamle, men på ingen måte foreldet. Når vi beveger oss rundt i våre bolig- og byområder ser vi at det fortsatt er et påtrengende behov for å lese dem igjen, og la innholdet synke inn og aller helst legge dem til grunn for vår planlegging. De bør legges inn på pensumlistene for arkitekt-, landskapsarkitekt- og ingeniørstudiene.
Mye bra har skjedd, men altfor mange bolig- og byområder som som stadig etableres i rask utbyggingstakt viser til fulle at vi trenger bedre forståelse for samspillet mellom husene og det liv som leves i og mellom dem.