Deichman Bjørvika understreker det åpenbare: at bygningen boktittelen forteller om, er blitt et vellykket og i enhver forstand betydningsfullt prosjekt. Storformat-utgivelsens redaktører er da også bibliotekets arkitekter – i samarbeid med norsk-sveitseren Lars Müller, hvis toneangivende forlag ganske sikkert kommer til å gi den engelskspråklige utgaven treffsikker internasjonal distribusjon.
Lundhagem og Atelier Oslo står selv bak bokens mest omfattende tekststykke: om historien og de faglige valgene som bidro til at huset ble som det ble. Ledsaget av skisser, modeller og fotografier fra bygningens ulike stadier forteller arkitektkontorene fra det som endte som en uvanlig komplisert prosess. Skrinlagt opprinnelig forslag, sjeldent krevende grunnforhold og trussel om stopping av det hele fremstår imidlertid som atskillig mindre dramatisk i teksten enn det må ha gjort i virkeligheten: Fremstillingen er saklig på grensen til det tørre. Med sine mange tekniske detaljer henvender den seg etter alt å dømme i hovedsak til arkitektenes kolleger. Ikke desto mindre byr den på givende opplysninger for alle interesserte.
Den tyrkisk-britiske forfatteren Elif Shafak får – i tråd med bygningens funksjon – æren av å innlede boken. Hennes personlige beretning om bibliotekets betydning som sted og dannelsesinstitusjon er vanskelig ikke å sympatisere med. På den annen side flørter den sterke kulturpessimismen hun gir uttrykk for, med klisjeene. Det samme gjelder forfatterens tilsvarende intense tiltro til biblioteker, som kommer til uttrykk i store ord.
Mer praktisk-politisk anlagt er bibliotekleder-veteranen Liv Sæteren. Hun bidrar med synet sitt på skiftende bransjeidealer og forklarer bakgrunnen for at innholdet i nye Deichman fremstår som det gjør: forestillingen om biblioteket «som iscenesetter av møter mellom publisert innhold og mennesker». Teksten hennes er høyst relevant for å forstå arkitektenes løsninger, men dessverre blir deler av den for kortfattet og innforstått. Bibliotekenes (idé)historie fortjener mer plass. På den annen side er Sæteren den eneste som byr på skarp kritikk – av førsteetasjens kommersielle virksomhet («en skam»).
Mest engasjerende er den tyske arkitekturakademikeren Niklas Maaks skildring av bygningen. I likhet med Shafak – og i samklang med bokens grunntone – er han ytterst begeistret for skapningen han kaller «en monolitt av melkehvitt glass» og «et dannelseslandskap». Han sammenligner den med Rem Koolhaas’ bibliotek i Seattle, en annen bygning med ambisjon om å danne en vertikal by som tilbyr opphold dagen lang.
Med Shafak deler Maak dessuten hangen til det språklig storslagne. Han skaper et bilde av en slags realisert utopi: Deichman Bjørvika er intet mindre enn en situasjonistisk maskin som produserer sosial energi, og «en katedral for troen på en ny form for tidsbruk og sameksistens, en struktur som er et svar på vår tids økologiske og fremfor alt sosiale og demografiske utfordringer».
Som seg hør og bør er biblioteket i tillegg omfattende presentert fotografisk: så vel interiøret, med særlig vekt på bruken og på «lyssjaktene» og de detaljrike himlingene, som eksteriøret og den urbane sammenhengen det inngår i. Også på billedsiden er feirede internasjonale signaturer engasjert: Ved siden av nordmannen Einar Aslaksen bidrar sveitsiske Hélène Binet og nederlandske Iwan Baan. Men hvem som står bak hvilke motiver, burde ha vært tydeligere markert.
Et så profilert og viktig stykke arkitektur, som dessuten har ført til meget høye utgifter for fellesskapet, fortjener grundig dokumentasjon. I så måte gjør Deichman Bjørvika jobben sin. På den annen side makter ikke de store bidragsyter-navnene å skjule det faktum at bokutgivelsen er blitt mer gjennomsnittlig enn huset den portretterer.