Martin Ebert: Between Purpose and Poetry

Overgangen fra gymnaset til studier ved arkitektlinjen ved NTH, fra ulike merkelig og ukjente steder i landet, var en stor utfordring for mange av oss som kom enkle kår fra steder som Heimdal, Lesja, Odalen eller Stange, hvor snekkersønnen Per Knudsen vokste opp.

Det opplevdes som nesten uoppnåelig å komme i meningsfull samtale med jevngamle fra etablerte arkitektdynastier som hadde fuglehund de jaktet med og barskap der det var flasker med etiketter vi aldri hadde sett før, og som kunne snakke om arkitektur med både store og små bokstaver. Men om ikke Per hadde begrepene og talemåten, så hadde han blikket, hendene og et klokt hode. Gjennom sommerjobb på byggeplass sammen med sin far siden han var 12 år så visste han hva en hammer og ei sag var, og begrepet barnearbeid var ukjent.

Martin Ebert, Nina Berre og Jan Støring har bidratt med innsiktsfulle tekster i boka Between Purpose and Poetry – The Works of Per Knudsen and the Architecture of Human Scale. Ebert var initiativtaker. Han kom som student til Trondheim i 1991 og fikk jobb hos Per Knudsen arkitekter, PKA. Med tysk grundighet har han intervjuet Per Knudsen. Det utgjør halvparten av boka. Ebert peker innledningsvis på at arkitektur fra 1980- og 1990-tallet representerer overgangen fra samtidsarkitektur til verneverdige historiske byggverk og som er i fare å bli revet. Universitetsanlegget på Dragvoll fra 1979 er nettopp et eksempel på dette.

Berre skriver interessant og velformulert om PKAs innsats sett i et norsk og europeisk perspektiv. Hun fremhever spesielt betydningen av Dragvoll (1978), Royal garden hotell (1984), og ELA, laboratoriebygget på Gløshaugen (1988). Jan Støring, også en arkitekt fra en snekkerfamilie, skriver konkret og detaljert om innovasjon av tekniske løsninger i en nøktern og fremtidsrettet arkitektur.

Da Knudsen i 1973 ble invitert til Sigurd Bergs allé 7 i Trondheim av Tore og Birgit Brantenberg var han uvitende om at Henning Larsen også var der. Birgit hadde på forhånd sjarmert den danske vinneren av Dragvoll-konkurransen og fortalt at Knudsen var en person som får ting gjort. Arbeidet over mange år med Dragvoll var i gang.

Nøkternhet har over mange tiår preget gode arkitektoniske løsninger for han. Dette ikke nødvendigvis for å spare penger, men heller for å bruke lite ressurser. Hans søkelys på effektivitet gjennom kort byggetid og i stor grad basere seg på prefabrikasjon har spart betydelige beløp for mange store prosjekter. Han arbeidet bærekraftig lenge før Brundtlandrapporten kom i 1987 og introduserte begrep som sustainability og bærekraft.

Som en kreativ arkitekt har han alltid vært opptatt av tekniske løsning som ventilasjonsløsninger for ELA-bygget, hvor etasjehøyden kunne reduseres betydelig. Av og til er han mer ingeniør enn arkitekt, og jeg fristes til å sammenligne han med Antonio Gaudi og hans Casa Batlló i Barcelona fra 1905, med en inkorporert naturlig ventilasjon.

Den viktigste delen av boka er Knudsens 150 skisser og tegninger som samtlige er tredimensjonale. Tegningene har åpenbart vært helt avgjørende for den gode kommunikasjonen med både oppdragsgivere og kollegaer på kontoret. Han vil gjerne ha andres synspunkter på både kostnader, tekniske løsninger eller form, før beslutninger blir tatt. Eller som filosofen fra Voss, Hans Skjervheim, uttrykte det på 1950- tallet: Å bli ven med den andres tanke!

Per Knudsen kunne aldri bli en posør eller påfugl, men leken og tendens til løssluppenhet kan han, som Alvar Aalto, fabulere med sine bølgende former. En ekte poetisk modernist, det er det han er. Lett ironisk og med et glimt i øyet er han til slutt i intervjuet med Martin Ebert da han sier at mange tror at nye ideer spres fra sentrum til periferi, men det kan faktisk også skje fra periferi til sentrum.

Men boka må også gis ut på norsk som viktig voksenopplæring for Trondheims innbyggere i alminnelighet og for byens politikere i særdeleshet.