Fortjent heder til kinesisk arkitektur

Enkel, upyntet og gjennomarbeidet

I en femårsperiode var vi gjesteprofessorer samtidig ved Central Academy of Fine Arts (CAFA) i Beijing. På mange måter framstår Liu som en tradisjonell gaverik arkitekt slik vi kjenner dem fra vår egen kultursfære. Han er en dyktig maler og forfatter (noe er oversatt til engelsk), og i presentasjonsvideoer, omtaler og forelesninger som nå sirkulerer på kinesiske WeChat, taler han lik en sosialt bevisst og poetisk vestlig arkitekt. Det bør ikke overraske, arkitektur som disiplin er til de grader global: Formålet med arkitektur er å skape et vakkert, rettferdig og verdig livsmiljø for alle. Metoden er å kvitte seg med alle fordommer og systematisk lete etter «hva prosjektet vil være». Arkitekturen skal skape steder som legger til rette for at folk kan leve, men også etablere poesi.      

Mange arkitekter kunne sagt det samme, men færre setter ordene ut i livet. Det norske arkitekturmuseet viste prosjekter av Liu Jiakun på en utstilling om ung kinesisk arkitektur i 2011. Men han ble for alvor først internasjonalt kjent gjennom prosjektet West Village i Chengdu (2015), vist i modell, tegninger og bilder i toppetasjen i den italienske paviljongen på Biennalen i Venezia i 2016. West Village er et eksempel på hva kinesiske storbyer mangler, og hva bybefolkningen til de grader har behov for. Et digert kvartal i byen ble reservert for det som AP-duoen Rolf Hofmo og Frode Rinnan i den sosialdemokratiske perioden av norsk arkitektur ville kalt et «idretts- og samfunnshus». Den indre delen av kvartalet er reservert for mange ulike idrettsbaner. Banene er inngjerdet av en lang sammenhengende bygning som både er en del av og omkranser idrettsparken. Bygningen gir rom for ulike samfunnsfunksjoner og utvendige sammenhengende løpe- og vandringsbaner på ramper som beveger seg opp og ned i fasaden. Arkitekturen er enkel, upyntet og gjennomarbeidet. På sikt vil plantet vegetasjon hylle inn hele anlegget.    

Ikke kjennetegnet ved stil

Lokalt, om en kan bruke et slikt ord om Kina, fikk Liu Jiakun et navn med Luyeyuan museum for buddhistisk steinkultur (2002). Museet er sammensatt av flere bygninger, alle enkle og rene volumer skjult i parken. En hevet sti leder gjennom bambusskog og over vann mot den første paviljongen. «The overall layout, resembling a traditional Chinese garden, allows visitors to alternately experience the natural and artificial while exploring the museum’s contents», forklarer arkitekten. Dette mest kjente av Lius prosjekter nytolker både hva et museum er og forholdet mellom det bygde og landskap. Virkemidlene er ulike, men problemstillingene er sammenlignbare til da Fehn tegnet sitt museum på Storhamar.

Mens byveksten ble tatt vare på av finanskapitalen, arbeidet mange ambisiøse yngre arkitekter i det rurale Kina der det fantes millioner av landsbyer med behov for arbeidsplasser og fellesfunksjoner. Etter jordskjelvet i Wenchuan i 2008 startet Liu prosjektet Rebirth Brick, der murverk som var falt ned ble omdannet til brukbare bygningsmaterialer. Hu Hushian Memorial (2011) er bygd som minne over tragedien, representert ved en kvinnelig student som døde i jordskjelvet, og er formet som et enkelt ikonisk landsbyhus uten vinduer. Det lyst rødmalte interiøret, der minner er hengt opp på veggene, står i kontrast til det grove betongeksteriøret. Lys siver ut av et sirkelrundt takvindu og når du nærmer deg gjennom bambusskogen mot den åpne døra med innsyn gjennom glass, assosierer du til å gå inn i en ødelagt kropp. Han har også gjennomført flere prosjekter for fellesrom i landsbyer.

Et av Lius nyere prosjekter er renoveringen av Tianbao-hulene i fjellsidene over byen Erlang ved Luzhou også sør-vest i Kina (2021). Hulene ble brukt av en av landets store brennevinsprodusenter til å lagre og modne ferdigprodukter. Museet ligger i terrasser ved hulene og er satt sammen av paviljonger med ulike arkitektoniske uttrykk. En seksti meter lang pergola i en avansert bambus- og stålkonstruksjon leder fram mot inngangen til anlegget. En skrå, åpen heis både bringer besøkende til den øverste hula og gir en «miste-pusten opplevelse». Vi nærmer oss en temapark som selger merkenavn og produkter, men denne gangen tegnet av en dyktig arkitekt. Jiakuns arkitektur lar seg ikke kjennetegne ved stil, og sjøl ikke konseptene røper arkitekten.

Nærmest folkelig profil

Sist høst, da jeg reiste sammen med halvoffisielle personer sør i Kina og observerte en mengde tomme byggeplasser, spurte jeg hvorfor kranene sto stille og hvor alle de gule hjelmene hadde gjort av seg. Kanskje de er til lunsj, svarte en av reisefølget på kinesisk diplomatisk vis. Men det har vært kjent og dokumentert lenge at den kinesiske boligbobla har sprukket. Til tross for at kinesisk økonomi går bra, er byggevirksomheten redusert og byveksten roet ned. Noenlunde sikre tall for arbeidsløshet og undersysselsetting er vanskelige å komme til, men det er merkbart at mange unge arkitekter finner plass i beslektede arbeidsfelt og at langt færre søker seg til sjøl de mest renommerte skolene.

Kina kan med tildelingen til Liu Jiakun smykke seg med to Pritzker-vinnere. Wang Shu – som er sju år yngre enn Liu Jiakun og nå leder arkitekturfakultetet ved China Academy of Arts – fikk prisen allerede i 2012 og delte æren med ektefellen Lu Wenyu. Prisen, som første gang ble delt ut i 1979, danner en kvalifisert internasjonal kanon, kanskje bortsett fra overvekten av amerikanere i de første åra. Kina feirer slike begivenheter, viser sine vinnere respekt og forsyner dem med oppdrag.

Så langt har jeg ikke kommet over artikkelen «Vi må snakke om Jiakun» i et historisk sett seriøst kinesisk arkitekturtidsskrift. Kjennetegn som Wang Shu og Liu Jiakun deler er originaliteten, oppfinnsomheten, evnen til å nytolke kontekst og historiske referanser, lavteknologi, bruk av lokale materialer og en sosial nærmest folkelig profil i mange av prosjektene.