FRA ARKIVET: Bli ved din lest

Når vi åpner den femtiende årgangen av BYGGEKUNST med å vise høyst forskjellige arbeider fra fire land, er det for å understreke at tidsskriftet skal være et levende organ som gir et bilde av den situasjon vårt fag idag befinner seg i. BYGGEKUNST skal ikke drive propaganda for bestemte retninger, men søke å trekke frem aktuelle arbeider, som ut fra de forskjelligste forutsetninger skapes i vår «pluralistiske verden. Dette betyr det samme som en oppfordring til å innta en mer vidsynt og positiv holdning til arkitekturen, enn den som for tiden er vanlig. 

Svært mange arkitekter synes idag å bekjenne seg til en slags masochistisk selvkritikk. De sier at en må slutte å tale om arkitektur «med stor A», og at arkitektene må komme bort fra sin «egosentriske» beskjeftigelse med «form». Selvkritikk er sikkert sunt, men den fører ikke langt, hvis den underminerer det egne faget i stedet for å rydde veien for å et solidere grunnlag.

Det må virkelig slås fast at det fremdeles er arkitektens oppgave å «forme» menneskenes omgivelser, og at hans eneste berettigelse ligger i at han er dyktig til dette. Med «forme» menes selvsagt ikke at han skal påtvinge folk sine egne fikse idéer,

men at han evner å omsette en «oppgavestruktur» i en tilsvarende fysisk form. Det er derfor en elementær misforståelse å si at en må slutte å beskjeftige seg med form. Enhver oppgave kan selvsagt bare tilfredsstilles av en eller annen «form».

Idag er det særlig viktig at arkitekten behersker sitt fag, at han kan forme. For utviklingsproblemer, befolkningseksplosjon og matmangel gjør at vi ikke lenger har råd til å gjøre feil. Idag må vi virkelig være førsteklasses spesialister, hvis samfunnet fortsatt skal ha bruk for oss. Derfor er ikke løsningen at vi blir amatører på andre områder, slik som sosiologi og økologi, men at vi blir bedre arkitekter.

De tre utenlandske prosjektene vi viser i det foreliggende heftet, nærmer seg dette problemet på høyst forskjellige måter.

SOM's Hancock-bygning er et verdifullt bidrag til å gi det store høyhuset et realistisk teknisk og økonomisk grunnlag, samtidig som arkitektene har utnyttet dette til å oppnå en mer artikulert form enn de skjematiske prismer som er i ferd med i for stor grad å bli dominerende i bylandskapet.

Kurt Mobergs studentkårhus i Helsingfors er en studie i det å skape en egnet psykologisk ramme om et bestemt funksjonskompleks. Med mesterlig hånd er det lykkes ham å forene de forskjellige romsoner i en kontinuerlig, men differensiert helhet som er av fascinerende virkning. Hans enkle og sterke materialbruk og detaljering er velgjørende i et land som Finland, der det ofte kan bli vel meget raffinert «design». En ny betydelig arkitekt har dermed gjort sin entré på den nordiske scene. Paolo Portoghesis prosjekt for utvidelsen av parlamentet i Roma er kanskje både det mest interessante og de mest problematiske av de viste arbeider. Mange vil sikkert straks beskylde Portoghesi for «formalisme». Eksteriørets brutte og krumme flater lar seg ikke umiddelbart begrunne ut fra de indre funksjoner, og det geometriske systemet som er lagt til grunn, kan virke som et unødvendig tankespinn.

Selv begrunner Portoghesi eksteriørutformingen med å henvise til det urbanistiske miljøet bygningen skal inngå i. Dette miljøet er både preget av middelalderens oppdelte bygningsmasser og «maleriske» romdannelser, og av barokkens plastisitet og dynamikk. Portoghesi kopierer imidlertid ikke motiver fra omgivelsene, men søker en tilpasning til målestokk og almene karakteregenskaper. Et nærmere studium viser at eksteriøret også er bestem: «innenfra», og dermed blir det hva et eksteriør burde være: et møtested for bygningsorganismens fysiologiske» struktur og de ytre betingelsene den skal leve under.

Det geometrisk-konstruktive systemet finner sin begrunnelse i de romtyper som kreves av funksjonene. I noen tilfeller er det tilstrekkelig at rommet er topologisk omsluttende uten at artikuleringen er nærmere presisert (kontorlandskap), i andre tilfeller er det klart retningsbestemt (nedkjøringsrampene etc.) eller preget av et bestemt fordelingsmønster (sekretærcellene etc.). A finne en geometrisk-teknisk fellesnevner for disse strukturene, som også muliggjør tilpasningen til omgivelsene, kan synes umulig. Portoghesi har imidlertid klart kunststykket. I stedet for å oppfatte den «åpne form» som en mekanisk cellerepetisjon, slik det idag gjerne skjer, muliggjør hans metode fortetninger, retningsforandringer og sogar innpasning av kurver. Den er derfor med rette blitt betegnet som en «geometria della libertà». Portoghesis prosjekt presenterer således et av de mest avanserte forsøk på å finne nytt arkitektonisk fotfeste.

De tre arbeidene vi har omtalt ovenfor viser at det fremdeles nytter å lage bygninger som forener funksjon, form og teknikk i en overbevisende helhet. Ja, igrunnen lever vi i en tid som burde inspirere til dette, både fordi dens målsetninger er menneskevennlige og fordi dens muligheter er større enn noen gang tidligere i historien. Men det nytter ikke hvis vi ikke blir ved vår lest.