Kamuflasadens triumf og problem

Fotograf Geir A. Carlssons oversiktsbilde fra byggeperioden (øverst) viser hvordan Nygaardsplassen er konstruert. Byggeplassen, organisert av totalentreprenøren AF Bygg Østfold, er tidstypisk inngjerdet og ryddig.  I forgrunnen ser vi mørke armeringsjern og røde stålprofiler på vei inn i bygget, og konteinere fylt med sorterte restmaterialer på vei ut. Håndverkere i gule jakker og hjelmer ved foten av stillastrappen og på toppen av bygget driver prosessen kyndig og stødig fremover. Konstruksjonen i de fire hovedetasjene er ferdig.

Mot plassen avtegner den seg som et smekkert stålskjelett av røde søyler og bjelker. Det bærer betongdekkene (etasjeskillene) som strekker seg innover i bygget. Sammen med indre trappe- og heissjakter, også i betong, avstiver dekkene bygget på tvers, slik at det ikke velter eller vrir seg. Dette konstruksjonssystemet er dominerende i dagens bolig- og kontorbygg. Det er rasjonelt, fleksibelt og relativt materialeffektivt. Fasadene kommer senere, og har ikke noen bærende funksjon. De henges på og støttes opp av skjelettkonstruksjonen.

For hundre år siden så  den modernistiske pioneren Le Corbusier at dette ga helt nye arkitektoniske friheter i utformingen av planløsninger og fasader. I dag er utøvelsen av disse frihetene under sterkt press fra mange kanter. Utbyggerne forventer et høyt antall boliger og kvadratmetere som kan selges eller leies ut. Svaret er høye bygg med mange like leiligheter og kontorer, bak fasader som preges av denne ensartetheten.

Arkitektene bearbeider vindusformater, balkongutforming og paletter av materialer og farger for å dempe monotonien. Samtidig blir vindusstørrelser, veggtykkelser og materialvalg påvirket av regelverk om energibehov, dagslys og brannsikkerhet. Kommunen og lokale aksjonsgrupper kan stille krav om stedlig tilpasning og henvise til «skjønnhetsparagrafen» i bygningsloven. Den enkle og frigjørende konstruksjonen blir skjult bak en kamuflasade som avspeiler påvirkningskreftene i det økonomiske, politiske, kulturelle, og byggefaglige miljøet rundt prosjektet.

Fotograf Erik Hagens bilde av den ferdigbygde Nygaardsplassen (nederst) viser at nye impulser har slått inn. Utbyggeren, Cityplan AS, la bort gamle planer om et tradisjonelt, lukket senter rundt et indre, overdekket og oppvarmet atrium. I stedet har de, i samarbeid med Mad arkitekter og landskapsarkitekter fra COWI gjennomført en «byreparasjon». To nye bygg (i midten og bak til venstre i bildet) er innpasset på en måte som skaper en klar, ytre avgrensning av hele kvartalet mot gatene omkring. Samtidig er det laget et smug som fører inn til en ny, indre plass.

Å sy sammen et kontinuerlig «bygulv» med variert og mønstret steinbelegg som treffer inngangene til alle bygg og overgangene til gatenettet, er en tverrfaglig kraftprestasjon. Et underjordisk parkeringsanlegg og dårlige grunnforhold gjorde ikke saken enklere. De to nye byggene er avpasset i høyde til den eksisterende bebyggelsen rundt plassen. Valget av tegl som fasademateriale binder kvartalet sammen samtidig som det gir rom for individuell utforming av  byggene. Den umiddelbare opplevelsen av sammenheng og samspill mellom det nye og det eksisterende er verdt en arkitekturpris i seg selv.

Den sydvendte fasaden på det nye midtbygget spiller en nøkkelrolle i å ramme inn plassen. Formspråket gir assosiasjoner til gamle industribygg. Rekkene av «søyler» i hver etasje, mellom «bjelker» som strekker seg fra hjørne til hjørne i bygget, gir veggen en enhetlig, stram og klassisistisk karakter. De enkelte delene utheves gjennom små sprang og detaljer i teglkledningen. Sammen med fargespillet i murverket bidrar dette til at fasaden har noe å fortelle både i bybildet og nærbildet. Det teglkledde rutenettet rammer inn store vinduspartier mot torget. De sikrer utsyn til plassen og generøst innfall av sol og dagslys. Tynne stålrekkverk foran de høye vinduene gjør at de får preg av «franske balkonger» og trygt kan stå åpne.

Her skjer det også et arkitektonisk taktskifte. I de tre øverste etasjene er smale, vertikale felter, kledd med liggende trespiler, satt inn mellom vinduene, i en rytme som varierer fra etasje til etasje. Dette grepet demper den strenge geometrien i hovedfasaden, og tilfører et mykere materialinnslag. Denne modernistiske finten har ingen funksjonell begrunnelse, fordi tre helt like leiligheter, en i hver etasje, ligger innenfor de tre ulike vindusrekkene. Her bød det seg en mulighet til å integrere spilefeltene i vindussystemet, slik at de lett kunne flyttes hvis planløsningen innenfor ble endret.

De hadde også kunnet kombineres med flere utenpåliggende og flyttbare spilerammer, eller skodder, som ville skjermet mot innsyn og uønsket solinnstråling. Denne typen variabel, energieffektiv og brukerstyrt fasadepåvirkning har Mad arkitekter ikke tilrettelagt. Fasadene er utført på gamlemåten – en gang for alle. Før vi zoomer ut, må det sies at de tre aktuelle leilighetene ut mot plassen er de beste i prosjektet. De har tre rom og kjøkken, 75 m2 gulvareal og 11 m fasadebredde – helt på høyde med Husbankens normer fra 1970-tallet.

Den påhengte teglflasaden på det nye midtbygget mot Nygaardsplassen er bevisst avstemt mot byplanen og arkitekturen omkring. Detaljene og den håndverksmessige utførelsen fremhever materialene og understøtter hovedideene i prosjektet. Ved å avspeile oppbyggingen i de tynne, skjulte og bærende stål- og betongkonstruksjonene innenfor, skapes en sammenheng, om enn teoretisk, mellom konstruksjon og arkitektur. Fasaden innfører et sett av størrelser, temaer og prinsipper som kunne båret hele prosjektet, og samtidig vært robuste i møtet med fremtidige påvirkninger og endringer. Den kan sies å være en kamuflasadens triumf.

Bygningene til venstre og til høyre på bildene er kanskje de egentlige heltene på Nygaardsplassen. De ble tegnet av Arntzen og Solheim arkitekter i 1974 og 1982. Gjennom nesten femti år hadde de vært en stødig stående og postmoderne invitasjon til en frisk og nyurban repriseforestilling. Så kommer endelig det nye prosjektet, som rammer inn og løfter hele plassen, men samtidig tydeliggjør det tunge og lukkede preget i vertskapets fasader.

Arntzens og Solheims søyleganger i første etasje mot plassen er for lave og trange til å utgjøre overdekkete og levende overgangssoner mellom livet på plassen og bygningene omkring. Ideen er uansett god og velprøvd, og det er overraskende at Mad arkitekter ikke har utviklet en ny og bedre versjon på den solrike nordenden av Nygaardsplassen. I stedet går fasaden rett ned i steinbelegget. En må ha satt sin lit til godt vær og en fargerik flora av persienner og parasoller som folder seg ut i sommerhalvåret.

Hvis vi runder venstre hjørne på midtbygningen og går nordover i det nye smuget, mot Olaf  M. Holwechs gate, har vi midtbygningen på høyre side. Her endrer prosjektet karakter. Som ut mot plassen er det serveringssteder i 1. etasje, og tre til fire etasjer med like leiligheter over. Høyden på vinduene er beholdt, som er viktig for dagslysinnslipp. Men fasadene er utformet for å gi inntrykk av at gateløpet er delt i flere bygg med ulik høyde, bredde og teglkledning. Midt i bildet fra smuget har vinduene i en smal, inneklemt «bygning» fått en kraftig horisontal karm som ligner amerikanske, vertikale skyvevinduer.

De stiplede linjene på bildet markerer skillevegger og gulv mellom boligene, og viser at leiligheten innenfor er mye bredere enn fasaden gir inntrykk av. Et stort soverom har fått et smalt vindu fordi det passer i gatescenografien. Til høyre i bildet treffer betongskilleveggen mellom to leiligheter «midtsprossen» i et vindu. Danserekken i West Side Story begynner å snuble.

Hvis vi går ut av smuget og ser på fasaden mot Olaf M Holwechsgate, viser bildet at det er satt inn et blindfelt i et stuevindu for å skjule betongveggen mot naboleiligheten. Den strenge geometrien i fasaden ser også ut til å ha utelukket hjørnevinduer til høyre, mot kveldssolen og elveutsikten i vest. Mot smuget og Olaf M Holwechsgate tydeliggjør prosjektet det som er kamuflasadens problem.

Den ytre, arkitektoniske regien harmonerer ikke lenger med manuskriptet for dagliglivet innenfor, som skrives inn i små rom i trange boliger. To-roms leiligheter på 35 kvadratmeter med kombinert stue og kjøkken på 15 kvadratmeter er en skrinn standard som vi kjenner fra nye boligprosjekter i Oslo. Betongskillevegger, rørsjakter og prefabrikerte baderom gjør det vanskelig å endre bruksmønsteret over tid.

Nytenkningen i byplan og fasader er i denne omgangen ikke fulgt opp i planløsninger, konstruksjoner og tekniske systemer. I rapporten «Bykvalitet og høy tetthet» (NTNU i samarbeid med Byantropologene og Gotlieb Paludan arkitekter på oppdrag fra KMD, 2021 s.98 ) sier Mad arkitekter om Nygaardsplassen: «Det ble 39 boliger, tegnet som vanlige boliger, utvikleren var usikker på om de skulle selge de eller leie de ut under utviklingen av prosjektet. Det kom som en overraskelse på oss at det ble et utleiehotell da de sto ferdig i 2020».

I lys av dette vil en argumentasjon om at Nygaardsplassen ikke er et trangt boligprosjekt, men et attraktivt leilighetshotell bety at en hopper bukk over viktige spørsmål knyttet til boligkvalitet.

Følger vi utsiden av kvartalet østover langs Olaf M Holwechs gate, sydover Nygaardsgata, og går inn igjen på plassen østfra, ser vi at noe har skjedd siden Erik Hagen tok sitt oversiktsbilde. Midtbygget har i første etasje fått et stort tilbygg som legger beslag på den mest attraktive og solrike delen av plassen. Med et tykt og slapt skrånende tak over vegger med smårutede vinduer og en kraftig betongsokkel, fremstår det verken som en integrert del av midtbygget eller som en lett paviljong på plassen. Det tyder på at den arkitektoniske helhetsløsningen for kvartalet ikke har vært forberedt på å tilpasses raske endringer i leietakernes plassbehov.

Vi er tilbake der vi startet, ved den nybygde fasaden på midtbygget, som på en enkel og tydelig måte utgjorde en ny nordvegg på Nygaardsplassen. Betegnelsen kamuflasade kan, spesielt blant arkitekter, tolkes negativt, som uærlig og tilslørende. Men den kan også, i en større sammenheng, sies å være smart, tilpasningsdyktig og robust. Kamuflasaden kan utvikles mellom to ytterpunkter. Den kan smyge seg inn mot omrisset av søyler og bjelker. Da blir den til slutt et høyisolert yttersjikt på det bærende skjelettet. Konstruksjonen blir lesbar fra utsiden, men ytterveggen må kompletteres med utfyllende vegg- og vinduspartier.

Kamuflasaden kan også utnytte friheten som ligger i at den bare punktvis må forankres i konstruksjonen. Geometri, materialer og farger kan da utvikles uavhengig av skjelettet innenfor. Konstruksjonen kan likevel tydeliggjøres, men på andre måter. Mad arkitekter har valgt en mellomløsning, der det tynne stålskjelettet blir hjelpelinjer for fri gjendiktning av en industriell og teglkledd fortid. Denne tilnærmingen understøttes av et godt og helhetlig byplangrep, men blir stedvis stiv og unyansert i dialogen med konstruksjoner og planløsninger.

Ny arkitektur må navigere i forhold til akutte miljøhensyn og lange sykluser av bruk, endret bruk og gjenbruk. Yttervegger og etasjeskiller er mer materialkrevende enn søyler og bjelker. Når tegl og betong, som gir store utslipp under produksjon, også blir hovedmaterialer i fasader og gulv, vil klimaavtrykket øke. De vil derfor få sterkere konkurranse fra materialer med lavere utslipp, som for eksempel tre, ubrent leire, stein, og gjenbruksmaterialer. Nye kombinasjoner av materialer er under utprøving. Vi trenger den friheten som skjelettkonstruksjonen og kamuflasaden gir i materialvalg for bærekraftige og helhetlige arkitektoniske løsninger.

Nygaardsplassen er viktig som eksempel på at utbyggerne, arkitektene og de andre rådgiverne kan legge nye premisser for et byutviklingsprosjekt. Målet og resultatet er sammenheng fremfor brudd og fragmentering. Dokumentene som er tilgjengelige via Fredrikstad kommunes saksinnsyn gir innblikk i den store innsatsen som er lagt ned for å snu en dominerende utviklingstrend. Politikere og saksbehandlere har gjort sin del av jobben. Deltakernes kyndighet, overskudd og humør gjør at vi strømmer til for å se. Så må vi bruke våre egne erfaringer og målestokker i en åpen diskusjon av prosjektet. Raske og kategoriske vurderinger kan lett ende opp i avsporinger. Arkitektur er en langsom kunstart.

Vi legger hjemveien langs Bryggepromenaden på solsiden av Vesterelva og ser at Nygaardsplassen ikke er et vendepunkt, men en videreføring av en vellykket byutvikling. Rekken av bygg langs elva er bevart, med sine moderate høyder og ulike aldre og arkitektoniske uttrykk. Fredrikstads arkitekter har føyd til nye prosjekter. De viderefører og nytolker elvefronten. Kanskje har nordisk modernisme flere ess i ermet.

For ordens skyld: Ordet «kamuflasade» er artikkelforfatterens påfunn. For ikke å bli for lang fokuserer artikkelen på det største nybygget på Nygaardsplassen. Det spiller hovedrollen i omdisponeringen av kvartalet. Det lille bygget har også en nøkkelrolle i planen. Det har en annen løsning, som fortjener omtale – men det ble ikke her. At artikkelforfatteren deler navn med plassen som omtales, er en ren tilfeldighet.