REISEBREV: I Athen tar folk til gatene

Kamp mot Fascismen

Noe som slår deg når du kommer til arkitekthøgskolen i Athen er at de vakre klassiske byggene er lukket inne med gjerder og porter. Livet på skolen foregår bak den vakre fronten, i bakgården, omringet av modernistiske bygg prydet med graffiti. Hovedporten i front er alltid stengt og ryktene sier at man kun kan entre her med tanks. Det kan høres ut som en i overkant dramatisk beskrivelse. Men 17. november hvert år har faktisk hele Hellas fri fordi dette faktisk skjedde – altså tanks som ankom arkitekthøyskolen.

I 1973 var det et stort studentopprør på Polytechnio (campus til arkitekthøgskolen), der studentene protesterte mot det daværende diktaturet. Det var et autoritært regime preget av sensur og undertrykkelse, og grekerne slet med å skape en motstandsbevegelse. Studentopprøret som fant sted her 14. til 17. november ble et vendepunkt, og markerte starten på en samlet motstand. Bevegelsen spredte seg til hele landet, og kom til å føre til slutten på diktaturet.

I morgentimene den 17. november ble hovedporten til universitetet meid ned (den ligger fremdeles i forgården i dag, til minne om brutaliteten studentene ble møtt med) og de tusener som hadde møtt opp og studentene som okkuperte skolen for å demonstrere mot fascismen, ble angrepet. Antallet dødsfall i forbindelse med opprøret er omstridt, men det sies å være titalls.

Det som er sikkert, er at 17. november fremdeles er et symbol på kampen for frihet og motstanden mot undertrykkende regimer. I år bar demonstranter på palestinske flagg og ropte på frihet og rettigheter. 

Revolusjonen lever

«50 år senere og flammen fra 17. november brenner fremdeles. På denne falne døra avla vi løftet igjen, et løfte om ungdom, om liv, om frihet, et løfte om drøm og handling.» Dette stod det på et banner som hang på universitetsbygget denne høsten.

For etterklangen fra studentene som krevde demokrati og frihet for femti år siden runger fremdeles gjennom Athen, nabolaget og arkitekthøgskolen. Det historiske bakteppet har gjort campusen til et samlingspunkt for anarkister og opprørere. I dagene rundt 17. november stenges derfor skolen og vi som utvekslingselever blir rådet til å ikke ferdes i området på kveldstid. Det hender også jevnlig at forelesninger ikke finner sted, da det er en eller annen demonstrasjon som pågår.

Skolen ligger i et levende, fargerikt nabolag kalt Exarchia. Her bruker folk stemmen sin gjennom kunst, graffiti, protester, bannere eller ved å sette fyr på søppelkasser. En eim av tåregass i lufta er ikke uvanlig, og politiet henger på hvert gatehjørne. Samtidig har nabolaget en sjel som man ikke kan unngå å bli glad i, og her finner man de kuleste barene, kafeene og mange av de fineste folka.

Hellas har en rekke utfordringer, men troen på at man kan skape endringer ved å stå opp for det man mener, lever i beste velgående her. Selv om det kanskje skjer sakte, så er de sikre på at de kan gjøre en forskjell.

Det andre Hellas

Mange nordmenn har kanskje et forhold til Hellas som greske øyer med små hvite hus, lange dager på stranda, eller et Akropolis som sender deg tilbake til antikken. Helgene brukes gjerne til å besøke dette Hellas, men Athen er ikke som en gresk øy.

Og selv om Athen kan kalles den klassiske arkitekturens vugge, har ikke arkitekturopprøret nådd frem enda. Det er mange opprør her, men dette er ikke et av dem. Mitt møte med den greske arkitekturen, er at mantraet om at man må bygge for sin tid fortsatt gjelder.

Dagens Athen er et resultat av dette mantraet og er fylt av etterkrigstidens leilighetsblokker i betong kalt «polykatoikia». De ble oppført via private byttehandler, en klassisk villas tomt mot en eller flere leiligheter i blokka som skulle bygges. Å rive en klassisk villa mot en leilighet i en polykatoikia ble sett på som en oppgradering, siden beboerne fikk tilgang til moderne infrastruktur og livet ble lettere. Samtidig har mangel på en samlet områdeutvikling gjort at byen kan virke fragmentert. Hva skjer når ingen tar ansvar for å lage offentlige rom og sørge for nødvendige tjenester? Eller når ingen tenker på parkering?

For bilene er overalt, parkert der det er mulig – på fortau, på begge sider av gata eller midt i et kryss. Det er et kollektivtilbud i Athen. Men bussen kommer når den kommer. Man må bare krysse fingrene for at det klaffer med timeplanen din. Med andre ord, mange grekere foretrekker å ta bilen (og har et mer avslappet forhold til tid).

Når man er bortskjemt med tilbudet i Oslo og ideen om en bilfri by, så er det lett å tenke at den pågående utbyggingen av t-banesystemet er et nødvendig steg i riktig retning. Men for grekerne som har sett historien sin bli visket ut, for så å bli gjenfortalt slik at den passer idéer – idéer som kan brukes til å underbygge ideologier og retninger – så blir utbyggingen i Exarchia sett på som et forsøk på å gentrifisere et historisk venstrevridd område.

Hjemme i Norge ville man skrevet et leserinnlegg og latt det bli med det. Her i Athen tar folk til gatene.