Sverre Fehn og ingeniørene

Arbeidet med boken Sverre Fehn, Nordic Pavilion, Venice. Voices from the Archives (2021) avdekket tusenvis av arkivdokumenter og brakte til overflaten de mange aktørene som var involvert i planleggingen og byggingen av Veneziapaviljongen, blant dem diplomater, konger, bakere, leverandører, arborister, entreprenører – og ingeniører.¹ Boken dokumenterer hvordan Sverre Fehn gikk i kompaniskap med ingeniøren Arne Neegård og hvordan de to i samarbeid med arkitekten Fredrik Fogh, ingeniøren Edoardo Brigani og entreprenøren Giorgio Todeschini perfeksjonerte betongkonstruksjonen til det som i dag regnes som et av det 20. århundrets mest ikoniske byggverk. Neegård ble en sentral samarbeidspartner gjennom hele prosessen: rådgiver i 1959, kontrahert i 1960, ansvarlig for alle konstruksjonstegningene og hyppig tilstede i Giardini i byggeperioden 1961 og 1962.² Han var muligens involvert allerede i konkurransefasen høsten 1958, men var i alle fall i full sving våren 1959 da konkurransejuryen ba Fehn om å bevise at vinnerforslaget hans var byggbart.³ Neegårds tidlige konstruksjonsskisser viser hvordan han forestilte seg å løse sidestabiliteten for de ekstraordinært smale og høye bjelkene, og de detaljerte form- og armeringstegningene datert to år senere demonstrerer hvor overbevisende han virkeliggjorde konkurranseforslagets arkitektoniske intensjoner.⁴

Fehn protesterte innledningsvis da byggekomiteen insisterte på at en lokal arkitekt og ingeniør ble hyret for å sikre at konstruksjonstegningene oppfylte italienske forskrifter og standarder, men den Milano-baserte danske arkitekten Fredrik Fogh og hans italienske svoger Edoardo Bregani som til slutt fikk oppdraget, ble etter hvert Fehn og Neegårds betrodde samarbeidspartnere.⁵ Arkitekttegningene er signert av Fehn, Fogh og Brigani og danner palimpsester av tilføyelser, oversettelser og revisjoner. Foliekopiene har blyantpåtegnelser av Fehn, Foghs maskinskrevne oversettelser av den norske teksten, og senere korrekturlakkrevisjoner av Fogh og Brigani.⁶ Ingeniørtegningene på sin side vitner om Neegård og Briganis tette samarbeid, med oversettelser av norske armeringsjerndimensjoner og betongkvaliteter, og presiseringer av italienske konvensjoner og standarder.⁷ Tegningene viser i hvilken grad dette var et samarbeidsprosjekt – og nøkkelen til suksess. Sammen med den venetianske entreprenøren Todeschini var disse fire aktørene avgjørende for virkeliggjørelsen av paviljongen, og bør alle krediteres som medforfattere.

10. november 2000, 38 år etter innvielsen, dukker navnet til en sjette aktør opp i en faks sendt til Statsbygg med løsningen på problemene som hadde oppstått i forbindelse med rustdannelser i armeringsjernene som forbinder takbjelkene.⁸ Vel så interessant som forslaget om de spesialdesignede, rustfrie beslagene som etter hvert ble installert, er faksmaskinens forhåndsinnstilte signatur som lyder «Fehn Orlien», et faktum som viser at Fehn og ingeniøren Terje Orlien delte faksmaskin. Mer om dette senere.

Et nærstudium av arkivene viser hvordan Fehn, Neegård og Orlien utviklet en særegen arbeidsform som sikret sluttresultatet høy kvalitet basert på langvarige personlige relasjoner og nære samarbeid. Utover å løse de utfordringene arkitekten presenterte for dem, ble ingeniørene kreative samarbeidspartnere og avgjørende for eksperimenteringen og risikotakingen som prosjektene innebar. Denne samarbeidsformen mellom arkitekt og ingeniør ble modelldannende for generasjonene som fulgte.

Ingeniørene glimrer med sitt fravær i standardverkene, tidsskriftene og nettportalene som omhandler Sverre Fehn. I Christian Norberg-Schulz og Gennaro Postigliones Fehn-monografi fra 1997 nevnes Terje Orlien én gang og Arne Neegård to, og sistnevntes navn feilstaves konsekvent med to aa'er.⁹ I Nasjonalmuseets digitale samling krediteres de to ingeniørene kun for to prosjekter, feilstavingen fra 1997 videreføres, og både Neegård og Orlien oppføres som «medarbeider/assistent».¹⁰ Byggekunst (senere Arkitektur N og Arkitektur) har flere oppføringer av de to, men bare en håndfull relatert til Fehn, til tross for at de bidro vesentlig i arbeidet med nesten alle hans prosjekter.

Jakten på informasjon om Fehns ingeniør er ikke enkel og krever søk utover arkitekturlitteraturen. Vanligvis er ingeniørfirmaenes arkiver relativt enkle å oppdrive, siden selskapene som regel har blitt slått sammen eller kjøpt opp av større konsern og i teorien fortsatt eksisterer med nye navn og intakte arkiver. Slik er det hverken med Neegård eller Orlien som forble små og selvstendige helt til Orlien, som overtok Neegårds arkiv etter hans død, la ned sitt firma på midten av 2000-tallet. Arkivet har foreløpig ikke vært mulig å oppdrive, så informasjon må søkes annetstedshen.

Søk i ingeniørtidsskrifter og avisartikler gjør det mulig å navngi ingeniørene for brorparten av Fehns arbeider. Arne Neegård jobbet med Fehn fra 1950-tallet frem til sin død i 1969. Terje Orlien ble ansatt ved Neegårds kontor rundt 1967, og drev etter Neegårds død kontoret under samme navn med kolleger frem til begynnelsen av 1980-tallet, og deretter under sitt eget navn til han pensjonerte seg. Andre ingeniører dukker opp gjennom Fehns karriere, som for eksempel Sven Gjessing, Finn Robert Hougli, Kristoffer Apeland A/S og Rambøll, men Neegård og Orlien inntar særstillinger.

Med tålmodig detektivarbeid lar Neegård og Orliens karrierer seg spore. Arne Neegård var født i Stor-Elvdal i 1901, avla Examen Artium ved St. Hanshaugen skole i 1920 og ble uteksaminert som bygningsingeniør fra NTH i 1924.¹¹ I 1925 reiste han til New York og fikk en stilling hos The Foundation Company som spesialiserte seg på bropilarer og bygningsfundamenter. Selskapet var ledende i utviklingen av den pneumatiske caisson-metoden for konstruksjon av fundamenter, som bl.a. muliggjorde bygging av skyskrapere.¹² Denne erfaringen gjorde Neegård til en attraktiv kandidat da han i 1927 vendte tilbake til Oslo. Han ble umiddelbart ansatt i ingeniørfirmaet Sigurd Lund & Asbjørn Aass (senere Norconsult) som arbeidet sammen med Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson i prosjekteringen av Oslo rådhus. Neegård spilte en sentral rolle i prosjektet, blant annet med vindlastberegningene av rådhustårnene.¹³ I samme periode publiserte Neegård en rekke teoretiske arbeider i ingeniør- og arkitekturtidsskrifter. ¹⁴ I 1946, parallelt med at han var i ferd med å etablere sin egen praksis, ga han ut sitt viktigste skriftlige arbeide: Bind 1 av Håndbok for bygningsingeniører, fulgt av bind to i 1950.¹⁵ Ettersom Fehn startet sin utdanning ved Statens Håndverk og Kunstindustriskole i 1944 og Arnstein Arneberg var en av initiativtakerne og lærer på det såkalte «krisekurset» som Fehn etter hvert fulgte, må man anta at han ble introdusert til Neegård tidlig i sin karriere.¹⁶

Neegård og Fehns navn opptrer sammen for første gang i Byggekunst 1958 i forbindelse med presentasjonen av Brussel-paviljongen, men deres samarbeid startet muligens tidligere.¹⁷ Neegård var ikke involvert i Økern aldershjem som Fehn og Geir Grung tegnet sammen for byarkitektkontoret (1955). Ingeniørene H.C. Sandbeck & co var sannsynligvis hyret av deres arbeidsgiver.¹⁸ Fehn og Neegård samarbeidet indirekte gjennom ingeniør Finn Robert Hougli i konkurransen om Norsk varemesse samme år som Brussel-konkurransen (1956), da Hougli var ansatt ved Neegårds kontor.¹⁹ Deres første reelle samarbeidsprosjekt kan ha vært De Sandvigske Samlinger på Lillehammer, en konkurranse som Fehn og Grung vant allerede i 1949. Sven Gjessing var ingeniør for konkurranseforslaget og Neegårds navn dukker først opp i 1959 i en annonse han rykket inn i boken museet ga ut i forbindelse med ferdigstillelsen.²⁰ Muligens ble Neegård involvert da konkurransebidraget ble videreutviklet på midten av 1950-tallet, men samarbeidet varte i tilfelle ikke mange år siden Fehn måtte trekke seg ut av prosjektet i 1957.²¹

Svaret på hvorfor Fehn og Grung valgte å innlede et samarbeid med Neegård kan finnes ved å studere Arne Korsmo og Christian Norberg-Schulz´ forslag til utvikling av Karl Johan fra 1954, hvor Neegård figurerer som deres byggetekniske konsulent.²² De kan ha blitt overbevist av deres tidligere lærer og samarbeidspartner om at Neegård var rette mann. Fra og med Brussel-paviljongen var Arne Neegård Fehns foretrukne ingeniør.

Neegård jobbet parallelt for andre arkitekter, deriblant Robert Esdail for Bjørnekollen (1959) og G.D. Advocaat for bilbutikken og kontorbygget i Hegdehaugsveien 36 (1957). Dette bygget har en spesiell betydning for Neegård, Orlien og Fehn, ettersom kontoret umiddelbart flyttet inn i denne bygningen og ble værende der i de neste 25 årene.

Graver man seg dypere ned i arkivene avdekkes flere fasetter av Neegårds liv og virke. Hans engasjement for pinsebevegelsen er bemerkelsesverdig. Han ble engasjert i Filadelfia-menigheten i 1944 og forble en ivrig støttespiller gjennom hele livet.²³ Ett år før han døde oversatte Neegård John L. Sherrills bestselger They Speak with Other Tongues fra 1964.²⁴ I forordet avkrefter han at han er en pinsevenn og medlem av Filadelfiamenigheten, men hans engasjement var beviselig sterkt, og menigheten hyller ham som en av sine i nekrologen fra 1969.²⁵ Engasjementet fikk arkitektoniske konsekvenser. Gjennom 1960-tallet var Neegård involvert i flere prosjekter for bevegelsen og jobbet uten honorar som konsulent for prosjekter både i Norge og i utlandet. 

Neegård døde uventet av hjerteinfarkt i 1969 og overlot de mange prosjektene han gjorde i samarbeid med Sverre Fehn og for pinsebevegelsen til sine ansatte, deriblant til Terje Orlien. Han begynte trolig å jobbe for Neegård rundt 1967, muligens i forbindelse med Fehns arbeid med Storhamarlåven på Hamar. Orlien, som var utdannet tømrer ved Oslo yrkesskole i 1957 og uteksaminert ingeniør fra NTH i 1961, hadde vært medlem av Filadelfiamenigheten hele livet, og var muligens årsaken til at Neegårds engasjement i bevegelsens virksomhet.²⁶ Orlien var sønn av den kjente predikanten, legen og forfatteren Osvald Orlien, som sammen med sin kone Hildora ble sendt som legemisjonærer til Belgisk Kongo i 1958 for Den norske pinse misjon, der de ble værende frem til 1978.²⁷ Det er ingen logisk sammenheng mellom ekteparet Orliens ankomst til Kongo og Sverre Fehns konkurransebidrag om nytt museum i Léopoldville samme år, men Terje Orlien og Fehn må i ettertid ha utvekslet ord om deres respektive Kongoerfaringer. Landet ble selvstendig i 1960, og Orlien holdt tett kontakt med sine foreldre mens han jobbet med Fehns prosjekter som partner på Neegårds kontor.

Terje Orliens eget engasjement i Kongo, eller Zaire som landet ble hetende 1971–1997, teller en rekke byggeprosjekter og er komplettert av bygninger i Norge, India, Kenya og Peru.²⁸ Orlien, som jobbet for De norske pinsemenigheters ytremisjon tituleres vekselsvis som ingeniør og arkitekt for prosjektene han var involvert i og lovprises for sin kompetanse og dedikasjon.²⁹ Terje Orliens arkitektur er kun publisert i pinsebevegelsens publikasjoner, og opptrer aldri i arkitekturhistoriske fremstillinger. I 1983, mens Orlien jobbet med en rekke prosjekter for Fehn, ble han først styreformann og deretter deltidsansatt kontorsjef for nyopprettede Norsk misjonsråds bistandsnemnd, og bidro blant annet til å fremforhandle kontrakter med NORAD.³⁰

Orliens betydning for Fehn kan ikke overvurderes. Han bisto i brorparten av prosjektene fra slutten av 1960-tallet frem til Fehns død i 2009, og deltok også tidvis i undervisningen ved AHO.³¹ Ikke uvesentlig er den rollen Orlien har spilt for den etterfølgende generasjonen av norske arkitekter, som for eksempel Jensen og Skodvin, Carl-Viggo Hølmebakk, Knut Hjeltnes, Svein Lund og Einar Hagem m.fl.

Arkitektene som kjente Orlien, vil huske hans beskjedne væremåte og spartanske kontor i kjelleretasjen i Fastings gate 1, der han flyttet inn rundt 1984, da Neegårds kontor ble lagt ned og arbeidet for Norsk Misjonsråd hadde startet opp.³² Hans engasjement for rådet ble avsluttet i 1987, og etter en periode som prosjekteringssjef for Entreprenørbygg, konsentrerte han seg om sin egen praksis.³³ Da Fehns oppdragsmengde økte på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, inviterte Orlien ham til å dele kontor: Fehn fikk første etasje, Orlien kjelleren. Denne romlige konfigurasjonen reflekterer den profesjonelle intimiteten som preget forholdet mellom Fehn, Neegård og Orlien, et forhold som skapte arkitektur og ingeniørkunst av internasjonal klasse.

Sluttnoter

 

¹

Mari Lending og Erik Langdalen, Sverre Fehn, Nordic Pavilion, Venice. Voices from the Archive (Lars Müller Publishers, 2020). 

²

Kontrakt mellom Arne Neegård og Byggekomiteen, Nordisk Paviljong Venedig, 17. oktober 1960. Biennalkommittén 1956, vols. 1–3. SE/RA/321730. Riksarkivet Stockholm. 

³

Brev fra Stenstadvold til Erik Wettergren, 15. april 1959. Ibid. 

⁴

Skisse av takkonstruksjon fra Arne Neegård signert «N», 6. juni 1959. Konstruksjonstegninger fra Arne Neegård signert henholdsvis «N» og «Røising» datert mars 1961. Fredrik Fogh privatarkiv, Milano. 

⁵

Protokoll, Byggnadskommittén för nordisk biennalpaviljong i Venedig, Hotell Viking, Oslo, 7. desember 1960. Riksarkivet Stockholm.

⁶

Byggetegninger datert 24. februar 1961 signert Sverre Fehn, Edoardo Bregani og Fredrik Fogh. Fredrik Fogh privatarkiv, Milano.

⁷

Form- og armeringstegninger fra Arne Neegård signert henholdsvis «N» og «Røising» datert mars 1961. Fredrik Fogh privatarkiv, Milano.

⁸

Faks fra Fehn og Orlien til Statsbygg. Statsbyggs arkiv, Oslo. 

⁹

Christian Norberg-Schulz og Gennaro Postiglioni. Sverre Fehn. Samlede verker (Orfeus forlag, 1997).

¹⁰

www.nasjonalmuseet.no.

¹¹

O. Delphin Amundsen (red.), Vi fra NTH. De neste ti kull 1920–1929 (Dreyers forlag, 1950).

¹²

Alison Oswald (red.), Guide to The Foundation Company Records (Smithsonian, National Museum of American History Kenneth E. Behring Center, 2023).

¹³

 Byggekunst nr. 9–10 (1950).

¹⁴

Arne Neegård, «Bøiningsarmering i jernbetongvegger», Teknisk Ukeblad (1934) og «Lydisolasjon i husbygning», Byggekunst vol. 17 (1935) m.fl.

¹⁵

Arne Neegård, Håndbok for bygningsingeniører (Oslo: P.T. Malling 1950).

¹⁶

Statens Arkitektkurs, styrebok 1945–1953. Arkiv, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

¹⁷

Byggekunst nr. 4 (1958).

¹⁸

Byggekunst nr. 4 (1956).

¹⁹

Den norske ingeniørforening: Årbok 1956 (Teknisk Ukeblad 1956).

²⁰

Sigurd Grieg: Vi bygger museum. Historien om De gamle verksteder på Maihaugen (De Sandvigske Samlinger 1959). 

²¹

Ibid.

²²

Byggekunst nr. 2 (1954).

²³

Erling Strøm, «Hjem til Gud», nekrolog over Arne Neegård, Korsets seier nr. 94, vol 66 (1969).

²⁴

John L. Sherrill, De taler med andre tunger. En oldtidens mirakel på vei inn i atomalderen, oversatt av Arne Neegård (Filadelfiaforlaget 1968).

²⁵

Erling Strøm, «Hjem til Gud».

²⁶

«Eksamensfest for Oslo Yrkesskole», Friheten 1. juli 1957.

²⁷

Korsets seier nr. 13/14 (2012).

²⁸

David Hetlelid og Hjalmar Bøe, «Terje Orlien», nekrolog, Aftenposten 22. april 2020.

²⁹

Liv Olsen, «Fantastisk god innsats av misjonærene i Zaire», Øvre Smaalenene 1. mars 1976.

³⁰ 

David Hetlelid og Hjalmar Bøe, «Terje Orlien til minne», nekrolog, Vårt Land 22. april 2020.

³¹

Iflg. upublisert nekrolog over Terje Orlien forfattet av Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk 2020. 

³²

Stein Gudvangen, Fra skepsis til tillitt. Norsk misjonssråds bistandsnemnd 1983–96 (Norsk misjonsråds bistandsnemnd, 1996). 

³³

Annonse, Ingeniørnytt nr. 95, 1987.