Alexander Eriksson Furunes: Alltid klar for dugnad

Dugnad i Groruddalen

Før vi også skal ut i verden, må vi begynne i Norge. De siste årene har Furunes jobbet med sine to første norske prosjekter, Sletteløkka grendehus i Groruddalen og Koro-prosjektet Agder kunstakademi i Agder fengsel. Begge steder med dugnad som metode.

Han ble involvert i Sletteløkka gjennom Oslo arkitekturtriennale. Målet var å finne et sted i Oslo hvor han kunne jobbe på samme måte som ute i verden. Han valgte Sletteløkka fordi det var her familien kom fra. Det var også en kommunal prosess i gang for å løse Sletteløkkas utfordringer – støy fra trafikk, parkering og behov for et samlingssted.

– Det bor 2500 mennesker på Sletteløkka, og en tredjedel av dem er under 30 år. Det var kun en Joker-butikk hvor folk møttes, forteller han.

Furunes og teamet, deriblant arkitekt Maria Årthun og AHO-lektor Mattias Josefsson, arrangerte idédugnader, etablerte en lokal komité og fikk tildelt en gammel barnehage. Resultatet ble et grendehus, som ble åpnet i fjor, etter over 900 dugnadstimer utført av nærmere 100 beboere.

Nå i februar ble det arrangert ny runde med idédugnad, i samarbeid med de brasilianske kunstnerne Maria Cau Levy og Gabriela Forjaz. Ved hjelp av sjablonger og trykking av bærenett utarbeidet de, sammen med ungdommene, en plan for husets fasade.

– Vi jobbet med ungdommene for å forstå hva de forbinder med Sletteløkka, og oversatte det til symboler som skal bli en del av fasaden. Da ungdommene tegnet blokkene, var de for eksempel opptatt av å vise dem som et mangfold av mennesker og kulturer som bor i oppgangen.

Han mener dette viser hvordan måten vi lever på, er sterkt knyttet til den arkitekturen vi lever med.

– På Sletteløkka brukte de blokka som et symbol for mangfold. For tekstil-kooperativet vi bygger i Vietnam, har gruppen tilegnet hvert element i bygget en egen symbolsk verdi. Etter tyfonen i Tacloban på Filippinene ble arkitekturen knyttet til hva som føles trygt og utrygt.

Spise, jobbe, være

Interessen Furunes har for dugnad, begynner nettopp i Tacloban, en havneby på øya Leyte i Filippinene. Her hoppet en 21-årig Furunes og de to NTNU-medstudentene Ivar Tutturen og Trond Hegvold på et prosjekt hvor de fort fikk en aha-opplevelse.

– Allerede i det første prosjektet fikk jeg lære om det filippinske dugnadsbegrepet «bayanihan». Jeg erfarte nesten umiddelbart hvor genialt det er for en kreativ prosess. Den opplevelsen var så sterk at jeg siden har prøvd å finne ut hva det betydde.

Siden jobbet han i India med «shramdaan» og i England med «mutual aid». Begge deler varianter av dugnad.

– Alle steder finnes det implisitte regler for dugnaden. Det handler om å spise sammen, jobbe fysisk sammen og tilbringe tid sammen. Der ligger potensialet til noe ekstremt kreativt!

Han mener dette kan overføres til bransjens mange medvirkningsprosesser.

Fysisk sammen

– I medvirkning glemmes det hvor viktig det er at alle parter er med å lage noe fysisk sammen – slik vi lagde bærenett på Sletteløkka. Da kommer kunnskapsutviklingen og refleksjonen, og plutselig kan folk ting de ikke tenkte over at de kunne.

Han mener sosiale barrierer og ulikheter forsterkes når man bare uttrykker seg i ord, men når man lager noe, blir det rom for en annen fortolkning,

– Uansett om man er i Filippinene, India eller Oslo, så vil samarbeid være preget av hierarkier og ulikheter som gjør at ikke alle får sagt sitt. Men når vi i fellesskap begynner å jobbe med ting, glemmer folk seg og fokuset rettes mot å snakke om det man har lagd. Plutselig blir det en helt annen diskusjon. Når man kobler arkitektur til denne kunnskapen folk har i kroppen, blir det skikkelig interessant.

Finner lokal kunnskap

I Filippinene opplevde han å få tilgang til svært gammel kunnskap om byggeskikk. Da Furunes og kollegaene begynte å bygge de første modellene, fortalte familiene de jobbet med hvordan de tradisjonelt bygget hus som kunne tåle sterk vind.

– Det var vanlig å la vinden kunne blåse gjennom bygningene. Da må man ta veggene ned når vinden kommer. Det ble styrende for hele prosjektet, og bygget overlevde vinden fra supertyfonen i 2013, men ble dessverre ødelagt av de påfølgende bølgene.

Da de skulle reise bygget igjen, fikk de ingeniører til å regne på den åpne løsningen, og det viste seg at den ga 2/3 mindre vindtrykk.

– Det viser viktigheten av den lokale, iboende kunnskapen, som gjerne ikke er formalisert. Når man lager ting sammen med folk, kommer slik kunnskap frem.

Å komme til Filippinene etter supertyfonen i 2013 var en tøff opplevelse for Furunes, men i etterdønningene av naturkatastrofen opplevde han også betydningen av dugnad.

– Tyfonen hadde ødelagt all lokal infrastruktur, og myndighetene var lammet. Folk organiserte seg på en annen måte. De jobbet sammen for å skaffe mat, sikkerhet og bygge opp husene til hverandre.

De neste tre årene fikk teamet til Furunes, sammen med lokalbefolkningen, gjenoppbygget et barnehjem, en skole og et senter for voksenopplæring.

– Prosessen foregikk på veldig mange måter, og vi brukte modellbygging, sang og teater for å utvikle prosjektene.

– Hvordan balanserte du rollen som ekspert utenfra med de lokales behov?

– Da er nøkkelen nettopp dugnad. Istedenfor at jeg kommer utenfra, jobber vi på en måte som allerede eksisterer – man blir en deltaker. Samtidig har jeg en kompetanse som arkitekt, som er viktig, men den blir bare ett av mange bidrag i en større dialog.

Motkraft til markedet

Samtidig er Furunes også opptatt av å ikke skjønnmale dugnaden.

– Det er ikke bare flott og greit å jobbe sammen. Det er også litt slitsomt, men samtidig forstår jeg den norske dugnaden bedre etter å ha opplevd dugnad i Filippinene.

Han viser også til hvordan ordet «dugnad» ble brukt under pandemien, men mener alle må være kritiske når maktpersoner ber oss stille opp i dugnad.

– Dugnaden er, og må være, gjensidig om det skal være dugnad. Det beskrives som et felles løft, men spørsmålet er om vi alle virkelig løfter like tungt. Tradisjonen er tvetydig, og ofte har nasjonalstaten brukt ordet koblet til identitet på en romantiserende måte. Det så vi i både Norge og Filippinene under pandemien, hvor begrepet ble brukt for å styrke politiske ambisjoner.

Furunes har nettopp levert doktorgraden «Learning from Bayanihan/Dugnad» ved NTNU hvor han utforsker dugnad som motmakt.

– Det jeg ser på i oppgaven, er den andre siden av dugnaden: «Nedenfra og opp»-dugnaden hvor metoden blir brukt på bakken enten det er i kamp mot klimaendringer, kamp mot undertrykkende regimer eller som sosialt sikkerhetsnett.

Han mener dugnaden eksisterer som et alternativ som komplementerer både politiske og økonomiske maktstrukturer.

– Markedsøkonomien handler om krav om økonomisk vekst, men verdigrunnlaget på bakken handler om verdier som solidaritet og gjensidighet – om å ivareta fellesskapet eller om å bevare ressursene til neste generasjon. Det ligger derfor et enormt potensial i dugnaden som en makt på tvers av eksisterende maktstrukturer.

– Hvordan kan dugnadsbegrepet overføres til en mer vanlig arkitekthverdag, som jo foregår i en markedsøkonomisk verden?

– Det ene utelukker ikke det andre, men det er viktig å ha et kritisk blikk på hvilke verdier som styrer våre handlinger. Dugnad og markedstenkning er to sammenvevde størrelser, men vil utbyggere ha reelle medvirkningsprosesser, bør alle aktører være med på å formulere hva vi skaper, hvorfor vi skaper det, og sammen utforske hvordan vi gjør det. Her kan dugnad gi et handlingsrom hvor folk både kan ta avgjørelser og implementere dem.

Russiske anarkister

Det er derfor ikke overraskende at det ikke er historiens klassiske stjernearkitekter som dukker opp som inspirasjonskilder for Furunes. Han viser heller til folk som den radikale brasilianske pedagogen Paulo Freire (1921–1997), kjent for boka «De undertryktes pedagogikk», og de russiske anarkistene Léon Metsjnikov (1838–1888) og Pjotr Kropotkin (1842–1921) for å finne noen av sine teoretiske utgangspunkt.

– Både Freire, Metsjnikov og Kropotkin er interessante skikkelser. Freire snakket om elevens potensial og utfordret ideen om lærerens ovenfra-og-ned-leksjoner. Kropotkin argumenterte i sin bok «Mutual Aid, a Factor of Evolution» at det var gjensidighet og samarbeid fremfor den darwinistiske konkurransen som sikret overlevelse blant dyr under de sibirske vintrene. Metsjnikov studerte den japanske dugnaden, men brukte også arbeidet til sin egen bror Ilja, en mikrobiolog, til å forklare at samarbeid er selve naturtilstanden. På samme måte som vi er avhengig av bakteriene i magen vår, så overlever alle arter på grunn av samarbeid med andre arter.

Utsatte biennalen

I fjor var Furunes kurator for den filippinske paviljongen i Venezia-biennalen og viste frem egne prosjekt fra Brasil, Vietnam, Norge og Filippinene. For arbeidet mottok han og hans kompanjong, Sudarshan Khadka, hederlig omtale fra Gulløven-juryen. Furunes bodde i biennalebyen i fire måneder og ble så godt kjent med både byen og biennalen at han ikke bare visste hvor det var nachspiel, men endte også opp med å arrangere flere samarbeid på tvers av de nasjonale paviljongene.

– Du omtales som en meget god nettverksbygger?

– Ja det sosiale er viktig, både internasjonalt og lokalt handler det om å bygge nettverk på tvers. Under biennalen viste vi også at dette nettverket hadde makt, da vi som kuratorer gikk sammen for å legge press på ledelsen om å utsette åpningen av biennalen i 2020 på grunn av pandemien. Det handlet om solidaritet og å støtte hverandre i en pandemi preget av sterke ulikheter.

Akkurat som dugnaden eksisterer disse nettverkene horisontalt på tvers av institusjoner og systemer, påpeker han.

– Det er denne måten å jobbe på som interesserer meg. Jeg er interessert i andre mennesker og deres interesser, på hvilken måte engasjementet deres har noe til felles, og hvor det er konflikter. Samtidig handler det om å lære av hverandres ulike interesser slik at vi sammen blir sterke.

– Hvorfor ble du ikke arkitekt på et helt vanlig norsk arkitektkontor?

– Arkitektur er et uttrykk for måten vi lever på. Som en utenforstående der jeg jobber, har ikke jeg denne forståelsen, og samarbeid blir da helt nødvendig. Når noe er ukjent, vil resultatet også bli helt uforventet. I Filippinene skjønte vi med en gang at vi ikke kunne ha full kontroll som arkitekter. Vi kunne strukturere og planlegge, men resultatet måtte bli noe helt annet enn det vi kunne forestille oss. Den usikkerheten gjør arkitektur spennende for meg, den finnes sikkert på norske kontorer også, men jeg har foreløpig ikke jobbet for et, så jeg vet ikke.

Flere av samarbeidene ute i verden er blitt permanente for Furunes, som med Sudarshan Khadka i Fillippinene og de brasilianske kunstnerne han jobbet med på Sletteløkka. Likevel er håpet nå å bli involvert i større prosjekter i Norge.

– Det hadde vært kjempespennende å få brukt disse dugnadsmetodene på en medvirkningsprosess på et større norsk prosjekt. Det er drømmen nå fremover.