Marit Hovi: Foreningspilaren

Synliggjøring

Mye har forandret seg siden slutten av 1990-tallet også, da lønnen ble utbetalt fra kjøkkenbordet til kassereren i NLA. Arbeidsplassen var mørke kontorlokaler i kvadraturen, hvor også interiørarkitektene i NIL og Norsk Form holdt stand.

– Det var den spe barndom, men da NLA flyttet til Arkitektenes hus i 2003 var det et veldig stort løft å bli samlokalisert med de andre arkitektorganisasjonene. Siden den gang har faget gradvis fått større plass. Samtidig har medlemstallene i NLA økt, og våre egne fagarrangementer vokst. Det har blitt en tydelig sosial og faglig arena, forteller Hovi.

Et av de første strategiske grepene Hovi var med å iverksette, var hvordan faget kunne synliggjøres ytterligere. Uten tilstrekkelig publikasjon, dokumentasjon og omtale var det vanskelig å nå ut til ulike samfunnsaktører. Årboken var den første publikasjonen som ble opprettet, og har for mange medlemmer blitt et samleobjekt.

Siden har det kommet flere bøker, og med tiden kom den første landskapsarkitekturprisen.

– Det har vært spesielt inspirerende og motiverende å arbeide med utdelingen av landskapsarkitekturprisen. Vi ser den har fått en status som mediene plukker opp, og det er med på å bringe faget ut i samfunnet. Det tok noe tid å få prisen på plass, da det var en stor diskusjon i styret om det var riktig å opprette en slik pris. Til slutt, med Rainer Stange som viktig pådriver, ble den første landskapsarkitektur prisen utdelt i 2015, forklarer hun.

NLA+NAL+NIL = Sant?

At faget vokser speiles naturligvis i at antall utdannede fagfolk øker, og det stadig voksende studietilbudet ved NMBU, AHO og UIT.

– Dette ser man også på hvordan fagstanden utvikler seg, og hvordan arkitekter ser nytten i landskapsfaget og dreier kompetansen sin deretter, sier Hovi.

Men selv om de ulike fagmiljøene stadig vokser nærmere både i samarbeid og kunnskapsoverføring skulle en sammenslåing av foreningene NLA, NIL og NAL vise seg svært vanskelig.

Hva hadde skjedd om en sammenslåing hadde blitt vedtatt?

– Det er helt umulig å svare på. Det som skjedde, var at vi ble kjent med hverandre på en ny måte. Vi kom tettere på hverandre, men det avdekket også problemstillinger. NLA var blant annet redd for å bli et hjørne borti den ene foreningen. Likevel skal det sies at det var både Oslo arkitektforening, sammen med NLA sitt årsmøte i 2014, som satte den endelige kroken på døren for det prosjektet.

Samtidig har Hovi reflektert over ideen om at vi «hadde stått sterkere om vi var en samlet organisasjon. Det er ikke til å komme forbi at man som en ganske liten organisasjon lider under å være for få ansatte».

Hovi beskriver det som en tilstand av kontinuerlig underbemanning, som igjen utspiller seg i kontinuerlig overarbeidet. Påtroppende daglig leder kan heldigvis glede seg over en nyopprettet stilling i NLA, som gir tre ansatte til organisasjonen. Hovi håper dette vil bidra til å øke mengden arbeid organisasjonen får utrettet, og tilbud til medlemmene.

Det internasjonale samarbeidet

I 2019 ble IFLAs verdenskongress avholdt i Oslo. Kollegaer fra hele verden samlet seg i hovedstaden for tre dager med stappfullt program under temaet Common Ground.

– Det kjentes som å bli ti år eldre på de fire årene vi brukte på å forberede kongressen. Heldigvis sa Anita Veiseth seg villig til å ta jobben som prosjektleder for IFLA 2019. Det hele resulterte i et kjempesvært løft for foreningen og faget. Presidenten kalte det en landskapsbevegelse.

På spørsmål om hvordan Norsk landskapsarkitektur posisjonerer seg i verdensbildet, er Hovi overbevist om at vi for mange er et forbilde å trekke lærdom fra grunnet den sterke fagstanden og de tilgjengelige ressursene vi har til å arbeide med faget i Norge. Parallelt ser vi også at stadig flere kontorer fra Norden etablerer avdelinger i Norge.

– Jeg tenker det er et tegn på at det er plass til flere, samtidig bidrar det til skjerping og innovasjon blant de norske aktørene.

Hvor er vi på vei?

Fra hagearkitekter til byutviklere er spranget stort, hva er det neste steget?

– Fra å være et fag for spesielt interesserte, er vi blitt mer allment kjent. Faget har utviklet seg i tråd med de utfordringene som samfunnet står overfor, sier hun engasjert og fortsetter:

– Vi må kunne håndtere utfordringene vi har med klima- og naturmangfoldskrise. Det gjelder både landskapsarkitekter og arkitekter. Vi må klare å si nei til de prosjektene som går på tvers av en bærekraftig fremtid. Prosjekt som ikke er bra for samfunnet, men kun tjener kortsiktig kapitalinteresser. Å klare å stå imot sånne type oppdrag er selvfølgelig ideelt, og der har vi en viktig rolle.

Samtidig er det ikke alltid et alternativ å si nei til oppdrag, og en sentral del av jobben er å bistå oppdragsgivere med vår kompetanse. Landksapsarkitektene skal ha mange tangenter å spille på, og mye handler om formidling, mener hun.

– Noen kontor får tilsynelatende uløselig oppgaver, men klarer likevel å vri prosjektene til å få oppdragsgiver med på løsninger som er mer i tråd med bærekraftige prinsipper. Da skal man også ha gode evner til å presentere og snakke frem de gode grepene. Det er faktisk helt nødvendig i denne sammenhengen. Norge står ovenfor store utfordringer og interessekonflikter når det kommer til arealbruk, forvalting av landområder og naturressurser. Vi vet også at tapet av natur og biologisk mangfold er kritisk. Da må vi som fagstand inn i førersetet og bidra der beslutningene tas på overordnet nivå. 

Landskapsopprør

Hovi peker på en systemsvikt: Plansaker behandles ikke i tråd med klima og miljø, og statsforvalteren har mistet stor grad av innsigelsesretten. Det krever stor politisk kraft med endring. Hovi er redd vi allerede har tøyd strikken for langt.

– Endringsblindheten gjelder ved at de små negative endringene kommer litt etter litt. Vi sager av grenen vi sitter på, og innser det ikke før det er for sent, sier hun.

– Vi trenger et landskapsopprør mot nedbygging av natur, det gjelder veibygging så vel som hyttebygging. Alle de store arealkrevende tiltakene. Det er rett og slett en katastrofe at vi ikke har klart å stoppe de enorme veiprosjektene. Det å sette en fjellgrense burde bli tatt opp som et tema i alle hyttekommuner. Heldigvis kan det virke som at vi nå går i en annen retning ved at vanlige mennesker begynner å reagere på naturinngrepene.

Revolusjoner offentlig sektor

En viktig kjepphest for Hovi er å få flere landskapsarkitekter inn i det offentlige. Fremdeles kan det være en gjentagende frustrasjon at landskapsarkitekten kommer for sent inn i en byggeprosess.

– Kommunens arealplaner gir mange av premissene, derfor er det nødvendig med landskapsarkitekter også i offentlige stillinger. Det offentlige lider under mangel på fagfolk, men det er en ekstremt viktig og undervurdert rolle.

– Det gir seg blant annet utslag i de sterkt kritiserte nye bydelene, hvor det ikke er antydning til spor av vårt fag. Da snakker vi planprosess. Det er kortsiktig byggeri som skaper gjennomtrekk. Det er for sent å komme etterpå med stemorsplanter.

Dagsrevyen hadde nylig et innslag fra Oslo om en nysatsning på Nabolagskoordinator som et verktøy for gode bomiljø, men er det bare et plaster på såret fordi vi bygger så tett?

– Byen ville stått seg på en annen type planlegging, det går an å bygge tett samtidig som man lager gode nabolag. Det har Oslo og andre norske byer gode eksempler på fra tidligere.

Marit Hovi skal lede NLA en siste høst, og i desember trår det erfarne organisasjonsmennesket ut av kontorlokalene i Josefines gate for siste gang. NLA er en annen og bedre organisasjon.

– Vær stolt av å ha valgt verdens beste yrke, sier hun som et siste råd til unge, aspirerende landskapsarkitekter.

– Vi har verktøyene til å påvirke samfunnsutviklingen i en positiv retning. Samtidig krever det at landskapsarkitekter engasjerer seg lokalt og hever stemmen sin offentlig. Slik når vi ut i samfunnet med vår kompetanse.

(Portrettet ble publisert den 15. juni, 2023)