Moseng Poulsen: For store friheter

Ventet på turistveger

Kontoret startet i 2007 da de ble prekvalifisert til Nasjonale turistveger, og vant to konkurranser. De hadde møttes som kolleger hos Jensen og Skodvin, men jobbet begge andre steder da utlysningen kom, og Poulsen foreslo at de skulle satse på turistvegene.

– Da tenkte vi: nå skal vi få bygget! Vi var utålmodige og ville få bygget noe, og ha noe å vise til, forteller Poulsen.

De jobbet med de to prosjektene i flere år, men det ble ikke det de hadde sett for seg.

– Vi fikk noen forespørsler om boligprosjekter fra private byggherrer, og tok dem mens vi ventet på turistvegprosjektene. Men med dem skjedde det ingenting. Etterhvert glemte vi det vi ventet på, og ble revet med av det vi holdt på med. Sånn sett har vi kommet litt baklengs inn den veien kontoret har hatt. Vi har aldri hatt noen strategi, sier Moseng.

Kanelbollebaking

Nå er de imidlertid prisvinnende arkitekter. Da OAF annonserte vinneren av sin årlige arkitekturpris i vår, var det for tilbygg og anneks til et funkishus på Berg i Oslo, som ble fremhevet som et utmerket eksempel på fortetting innenfor Oslos omstridte småhusplan. «Prosjektet viser at gode arkitekter håndterer både småhusplanen, beboernes behov, estetikk, samt naturgitte og historiske forhold på en inspirerende måte» heter det i begrunnelsen fra Oslo-foreningen.

Det føltes naturlig å gjøre intervjuet i disse omgivelsene, og med særdeles gjestfrie byggherrer, som ifølge arkitektene har fått så mange henvendelser og forespørsler om befaring siden prosjektet var ferdig at husets ene beboer kontinuerlig har bakt kanelboller til skuelystne gjester.

– Det har vært veldig mye interesse, men folk er også overrasket: Kan man gjøre sånn i dag, sier Moseng.

– Det er ikke så vanlig i småhusområder. Naboer og andre er ofte skeptiske til fortetting. Da er det veldig hyggelig å oppleve det motsatte, særlig for de som bor her, sier Poulsen.

– Det er få beboere som tenker, jeg vil gi noe til nabolaget, nå skal jeg bygge litt ekstra på tomta mi. Men det er jo vår forpliktelse som arkitekter, at man må etterstrebe å skape et positivt bidrag til omgivelsene, i tillegg til å treffe bestillerens behov, sier Moseng.

Synlig konstruksjon eller ikke?

Det firkantede huset, tegnet av Ragnar Nilsen på slutten av 1930-tallet, stod alene oppe på en litt gold kolle, med en bratt skråning ned til veien. Både tilbygget med kjøkken og arbeidsrom, og annekset med dansestudio (den ene byggherren er danser), hybel og garasje har fått runde former, som både utgjør en kontrast til den originale delen, men også nikker til de ulike geometriske formene i funksjonalismen.

– Det er noe vi prøver å få til i flere prosjekter, at det er en tvetydighet der. Vi vil gjøre noe helt nytt, men samtidig ha en navlestreng til det som er der fra før, å spinne videre på en identitet som finnes fra før. Det er ganske uinteressant for oss å bygge en stilkopi, sier Moseng.

En av diskusjonene med byggherrene handlet om synlig konstruksjon i danserommet.

– Det måtte vi jobbe for. Man opplever nok ting forskjellig, og vi tenkte at rytmen og gjentakelsen i konstruksjonen hadde en slags rytme og ro i seg, mens hun som skal bruke rommet nok var redd for at det skulle skape en uro, sier Moseng.

– Den diskusjonen har vi ofte. Folk ser gjerne for seg et rom konstruksjonsløst, kanskje med en farge. Men vi prøver jo å vise fram konstruksjonen, sier Poulsen.

Et typisk arkitekttrekk, vil mange tenke. Men arkitektene gjør det vel ikke bare for sin egen del?

– Man må jo tenke at det har en verdi for andre og. Jeg tror at selv om man ikke klarer å uttale det, så blir opplevelsen av et rom preget av linjene i konstruksjonen, at man kan se hvordan det er bygd opp og står der. Det høres kanskje arkitektnerdete ut, men man må jo ha tro på at det påvirker folk, sier Moseng.

Å jobbe mest med private kunder og deres egne boliger kan også være slitsomt.

– Det er jo menneskers liv, og man kommer veldig tett på, på godt og vondt. Vi vil jo også at de skal fortelle hva de ønsker, og ikke legge bånd på seg, forteller Poulsen.

– Man blir forhåpentligvis bare bedre med mennesker med årene. Og så tror jeg det gjelder å være både kompromissløs og villig til å inngå kompromisser på samme tid. At dette rommet skulle ha synlig konstruksjon, det ga vi oss ikke på. Ofte gjelder det bare å vise mange nok alternativer.

Måtte male tre

Mange av prosjektene deres er tilbygg eller transformasjon av boliger fra forskjellige tidsperioder.

– Jo nærmere man kommer vår tid, jo dårligere er som regel utgangspunktet. Det mest utfordrende er kataloghus fra nært vår tid. Typehusene fra 1960-tallet er som regel ikke så godt tilpasset tomten, men har likevel noen åpenbare kvaliteter, blant annet i materialbruken. Det er jo trist at utviklingen er sånn.

Huset på Berg er fullt av farger, som mange andre av kontorets prosjekter. Ingen kan anklage dem for å være typisk trauste, fargefiendtlige arkitekter.

– Jeg tror vi har blitt stadig mer trygge på det opp gjennom årene. Å male nydelig treverk ville vi aldri foreslå, men noen ganger må ting ha en farge. Vi har ingen streng fargeteori, men vi syns det er gøy å prøve ut forskjellige fargeprøver. Det verste er når det blir sånn slapt beig cappuccino, sier Moseng.

– En vei inn kan ha vært å jobbe med pigment i olje. Vi er jo av den gamle skolen, og vil at man skal kunne lese konstruksjonen og materialene, sier Poulsen.

I dansestudio er tregulvet malt gult, men arkitektene understreker at malingen var et funksjonskrav: for å få den riktige friksjonen å danse på.

– Vi følger jo med på diskusjonene, og har fått med oss at det er veldig riktig å bruke farger for tiden. Så dogmatiske er ikke vi. Når man påstår at all nyere arkitektur er grå og trist, så tenker jeg, betong er grått, det er det det er, på en måte. Vi vil ikke plasseres inn i den Farge-Dagny-ideologien, selv om vi liker farge, ler Moseng.

– Mye spennende i tørt stoff

På vei rundt anneksen peker de på en baldakin i cortenstål som støttes opp av en skjermende vegg i samme material. Veggen var nødvendig for å skjerme for støy fra ringveien, på andre siden av t-banelinjen, påpekte ingeniøren.

– Vi elsker å få sånne baller inn fra siden, det er deilige med sånne hindringer, sier Moseng.

– Det er noe vi savner fra å jobbe på større kontorer, og være del av prosjekteringsgruppe, det er vi nesten aldri nå. Å få en støyrapport, innspill fra en ingeniør, som vi må forme etter, det er veldig gøy. Det er mye spennende i tørt stoff, sier Poulsen.

Tar store friheter

At Mopo er blitt så gode på transformasjon og tilpasning i en tid der dette er på alles lepper, er egentlig litt tilfeldig.

– Jeg syns vi har holdt på med transformasjon ganske lenge. Det er selvfølgelig riktig å bruke det man allerede har, men for oss var det vel også det vi hadde tilgang på.

I 2019 vant de også en Sintef-konkurranse om energioppgradering av typehus i tre fra 1960-tallet. Prosjektet ga dem mye erfaring i hva som skal til for å få eldre bygg til å fungere.

I flere prosjekter har de også jobbet med omprogrammering av vernet bebyggelse.

– Jeg tenker at det har noe til felles å jobbe med natur, som i turistvegprosjektene, og å jobbe med antikvariske myndigheter som By- og Riksantikvaren. Det er sårbare steder, hvor man må finne ut hvilke ressurser man har og hva man kan gjøre. Det er også en god erfaring i de små, private prosjektene, sier Poulsen, før Moseng skyter inn.

– Men vi tillater oss også å ta store friheter. Vi tenker ikke at alt skal vernes. Det er en balanse der: Hva er lurt, hva er viktig, og hva sier vårt faglige blikk. Mye handler om reparasjon.

Ny småhusplan

Som OAF påpekte i sin prisbegrunnelse, er huset på Berg et eksempel på fortetting innenfor småhusplanen i Oslo, som man nå, etter mye om og men, har fått et politisk flertall for.

– Det som har gjort fortettingen i småhusområdene så problematisk er jo at det har vært veldig utbyggerstyrt, og man har makset alle reglene for å få mest mulig profitt. Det har jo med den helt grunnleggende politiske situasjonen i Norge å gjøre, å selge eiendom videre har så stor gevinst, sier Moseng, og fortsetter.

– 28 000 eiendommer omfattes av planen. Det har gjort den veldig komplisert. Når den skal anvendes på alle de eiendommene er man dømt til å mislykkes.

Huset på Berg har tett opp mot 24 prosent utnyttelse, altså godt over de 18 prosentene som nå er ute på høring.

– Jeg tror ikke så mange er misfornøyd likevel. Det handler jo om måten man gjør det. Her har vi heller ikke forsøkt å skaffe flest mulig boenheter, sier Moseng.

Poulsen er lettet over at utnyttelsesgraden er dratt ned, og at man da kan bevare mer grønt. Samtidig er det jo et behov for flere boliger i Oslo.

– Men å få bukt med den teppebombingen av raskt oppførte kasser i eplehager rundt omkring, det er helt klart nødvendig. Men det går jo mot at det skal være plass til flere i byen, sier Moseng.

– Vi vil ikke bli sett på som dyre arkitekter som fremmer dyre løsninger. Idealet vårt er ikke det. Man kan si at det er mer kostbart å bygge en kurve enn en firkantet boks. Men vi jobber tett med budsjetter, og vår erfaring er at om man går flere runder med en entreprenør finner man gjerne fram til noe som er innenfor budsjett. Kanskje kan man også bli bedre på å tenke smartere på liten plass, i stedet for å alltid legge til.