Nina Berre: Grønn instituttleder

Flytende overganger, nødvendige skillelinjer?

Nina er en av dem som ikke kan plasseres i én bås. Som arkitektutdannet med doktorgrad i arkitekturhistorie, kurator og formidler, tidligere direktør i Norsk Form (nå DoGA), avdelingsdirektør for arkitektur ved Nasjonalmuseet og instituttleder ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), stiller hun med tung og variert erfaring.

Sømløse overganger mellom kreative fag kommer tydelig frem når hun reflekterer rundt landskap, arkitektur og kunst:

– Noen ganger er de grensene så flytende, og det tror jeg ikke gjør noe, bare man ivaretar hovedforskjellene. For landskapsarkitekten utdannet fra Ås er den naturvitenskapelige kunnskapen kjempeviktig, sier hun.

– Som utdannet arkitekt, hva tenker du om skillet mellom bygg og landskap?

– Skillelinjen mellom arkitektur og landskapsarkitektur er ikke nødvendigvis så viktig. Som Thea Kvamme Hartmann nylig sa i arkitekturseminaret ved Nasjonale turistvegers 30-årsmarkering, det er ikke alltid man kan vite om det er en kunstner, arkitekt eller landskapsarkitekt som er hovedforfatteren bak et prosjekt. Det viktigste er at det er bra og fungerer.

Det tverrfaglige samarbeidet i fakultetet for landskap og samfunn var en motiverende faktor til å søke stillingen, forteller hun.

– En av de viktigste grunnene til at jeg hadde lyst til å komme hit var at jeg var lei av den grønnvaskende retorikken man finner nesten overalt. Men ved NMBU drives forskning og undervisning med reell betydning. Landskapsarkitektenes kompetanse er sentral i omstillingen av eksisterende fysiske omgivelser til byer og steder sett som økologiske systemer og grønne landskap.

Landskapsarkitekter forvalter våre felles ressurser

– Mange studenter som starter i 1.klasse synes det er vanskelig å forstå hva landskapsarkitektur er. Hvordan vil du beskrive faget?

– På mange måter kan man si at landskapsarkitektene forvalter våre felles ressurser. Både arkitekter og landskapsarkitekter arbeider med romlige kvaliteter og form, landskapsarkitektene som regel i friluft og med et materiale som lever og endrer seg. Det som i hovedsak skiller landskapsarkitekten fra arkitekten, er jo hele den naturvitenskaplige tyngden som man får her på Ås. Mye dreier seg nå om det grønne skiftet, og her ligger det et enormt potensial i faget.

Videre trekker Nina frem hvordan profesjonen i Norge sprang ut av hagebruk og hagekunst like etter forrige århundreskiftet.

– Så når Ragna Berg ved Planteskolen arbeider med Roseklonarkivet der hun tar vare på norske historiske roser, inngår det i fagets tradisjoner samtidig som viktige arter opprettholdes for framtida. Dette er bare ett eksempel på den plantekunnskapen studentene må tilegne seg her og som danner grunnlag også for de store plangrepene landskapsarkitekten skal gjøre.

Faget og utdanningen rommer mange elementer, nivå og skala, mener hun.

– Det historiske arkivet ved instituttet, samlingen av tegninger, fotografier og dokumenter, danner et glimrende utgangspunkt for økt forskning på feltet og undervisning i teori og historie. Jeg tror også at formgivningsdimensjonen og konseptforståelse bør forsterkes ved instituttet. Studentene herfra skal kunne verne, utvikle og forme omgivelser i vid betydning, de skal ha kontroll på små og store plangrep, og de må kjenne tradisjonene fra hagekunsten, landskapsarkitekturen, byplanhistorien og arkitekturhistorien.

Fra kortklipte plener til blomsterrike enger

I 2019 feiret landskapsarkitektur 100 år med utstillingen UTESTEMME på Nasjonalmuseet. Her bidro Nina med kapittelet «Med og uten have. Landskapsfaget i tidlig norsk arkitektutdanning».

Det er tydelig at Nina legger stor vekt på å bevare og bygge videre på den historiske kunnskapen. Hun forteller:

– Arbeidet med katalogen til utstillingen ga meg en ny erkjennelse av landskapsarkitekturhistorien. For eksempel at bygartner Marius Røhne samarbeidet tett med Harald Hals, men det er Hals som er mest kjent. Og Marius Røhne var sentral i å utvikle parkene i Oslo tidlig på 1900-tallet og gjøre dem til offentlige velferdsgoder. Nettet av grøntstruktur er resultat av Røhnes visjon om å bedre folkehelsen ved å gjøre byens grønne områder tilgjengelig for alle. Dette perspektivet får ny relevans når byområder nå er under press.

Tid er en betingende faktor i alle ledd i landskapsarkitekturen. Her har den nye instituttlederen et bevisst forhold til det som har vært før, og skal med bredt blikk ruste fremtidens studenter.

– Kunnskapen om natur blir bare mer og mer viktig. Den tørkeperioden vi nettopp har hatt nå er bare en påminnelse om klimaendringene som er i gang.  Korte plener blir brunsvidde, mens artsrike blomsterenger, som er så viktig for å ta vare på viltvoksende markblomster og for insekter og pollinering, er frodigere fordi de tåler tørkeperioder bedre.

UTESTEMME var en vekker om at «det tar tid å bygge med grønt, og at det grønne skiftet har pågått i det stille i hundre år» (Nasjonalmuseet, 2019). I forbindelse med utstillingen ble landskapsarkitekters rolle i den offentlige debatten diskutert. Budskapet var å bruke en sterkere utestemme for å nå fram til beslutningstakere, ta større plass i byutviklingsdebatten for å fremheve de skreddersydde løsningene landskapsarkitektene designer.

– Du som har erfaring som formidler. Hvordan kan landskapsarkitekter rope høyere?

– Det dreier seg ikke nødvendigvis om å rope høyt, men å gjøre gode prosjekter. Viktige prosjekter er ikke alltid så synlige og åpenbare. I utstillingen Rast, som nylig oppsummerte 30 år med nasjonale turistveger, var et mål å vise mangfoldet i et 150-talls prosjekter som er gjort. Da kunne man legge merke til et lite og tidlig prosjekt tegnet av landskapsarkitekt Arne Moen, hvor det ser ut som eksisterende steiner bare er flyttet litt på for å gi en liten rasteplass. Jeg synes det er et nydelig og lite inngrep og god ressursforvaltning basert på stedets geologi og landskapsformer. Landskapsarkitektenes rolle i ledelse og forvaltning innebærer nødvendigvis ikke det spektakulære, men kan ha enorm betydning for hvordan vi skjøtter omgivelsene. Kunnskapsformidling er selvsagt viktig, det kan skje på utallige måter, men de fysiske resultatene trenger ikke holde utestemme-volum.

Landskapsarkitekter i lederposisjoner

Under en av masterpresentasjone, der Grønlikaia var case, ble det poengtert fra sensor at vi må slutte med store tomme ord og beskrive hva vi faktisk får til, og hva vi ikke får til. Kan alger bidra til å fange såpass mye karbon i Grønlikaia slik at det vil være et effektivt klimatiltak? ble det spurt. Gro Sandkjær Hanssen, forsker og professor ved NMBU, etterlyser i et intervju med Arkitektur «en klimavasking av skolene», og vil ha «slutt på tabula-rasa-utbygging som fører til naturtap og klimakrise».

– Hva tenker du om det som tas opp her?

– Vi skal i hovedsak gjenbruke og transformere det som allerede er bygget, det gjelder også natur- kultur- og industrilandskapet. Landskapsarkitekten må verne om naturområder som skrumper, ha mer fokus på natur- og kulturforvaltning, reparering og stedsbasert utvikling. Det gjøres fortsatt inngripende landskapsmessige tiltak som skal erstattes og vel så det. Vi vet jo nå at vi er i ferd med å forbruke og ødelegge kloden.

– Hvordan skal vi få til dette i praksis?

– Landskapsarkitekter som utdanner seg nå, må ta ledende roller! Det er mange eksperter som skal arbeide sammen og det er enormt potensial for landskapsarkitekten å gå inn i lederposisjoner i denne omstillingen. Landskapsarkitekter har en lang tradisjon i å forvalte våre felles ressurser og bør kunne sørge for at fellesområder i alle skaler blir ivaretatt, reparert og omskapt i det grønne skiftet.

Transformasjon, bevaring og naturrestaurering er nøkkelord for noe av det vi kan forvente får mer fokus i utdanningen fremover.

«Soldiers of the future»

Nina gleder seg nå aller mest til «å bli bedre kjent, med fagene, kolleger og studenter. Og det er en ren glede å gå rundt på Norges vakreste campus».

– Et spennende prosjekt verdt å nevne er at instituttet har fått midler fra Sparebankstiftelsen til å restaurere og transformere de gamle vakre veksthusene ved Planteskolen. Det er et prosjekt som blir utviklet i samarbeid med Ås kommune for å få en base for utadrettet formidling. Her kan spisskompetente eksperter og studenter vise frem hva instituttet holder på med, men også reflektere, diskutere og få til dialog med et større publikum, sier hun.

Med tanke på datateknologiens sin posisjon i faget er ikke Nina så bekymret. Det er nødvendige verktøy man også må ha et profesjonelt og kritisk forhold til, mener Berre.

– Samtidig som landskapsarkitekten må fortsatt ha nærhet til jorda, plantene, materialene og stedet. Studentene må lære seg å se gjennom å dokumentere, tegne for hånd og formidle sine ideer og konsepter raskt. Selv i en digital tidsalder er det viktig å holde den blyanten i hånda.

For å avslutte seremonien i roseklonarkivet og starte feiringen som ferdige landskapsarkitekter har Lovisa Mokrosinksi-Hoel inntatt podiet. Med glimt i øyet og lett latter i forsamlingen avslutter hun talen med at dagens studenter er fremtidens «soldiers of the future».

Lovisa har nettopp avsluttet sitt 5-årige utdanningsløp på institutt for landskapsarkitektur, og er klar for å tre inn i arbeidslivet. Til tross for at hun ble anmodet av sensor til å gå videre med masteroppgaven til doktorgradsnivå utbryter hun: «vi lider jo av imposter syndrome, så håper at de som ansetter meg vet hva de gjør».

Dette blir møtt med enda mer humring og støttende tilrop fra resten av avgangsstudentene.

Studentene beskriver fantastiske år hvor de har holdt sammen gjennom pandemi, pugget hundre steiner og tusen botaniske navn, vært på studieturer, blødd for modellbygging og blitt «mestere i døgning og stressarbeid». De takker for kunnskapsrike emne-ansvarlige, og er klare for å gå fra å være medstudenter til å bli kolleger. Det er vanskelig å la være og bli smittet av engasjementet og håpet for fremtiden.

Det er et stort potensial og ansvar utdanningsinstitusjonene har. Det ansvaret er Nina Berre bevisst.

Vi blir enige om å ta et nytt intervju om et år eller to for å stikke fingeren i jorda, og sjekke om vi er på rett vei.