Folk / Portrett
Siri Jæger Brudvik kan å skape møteplasser: på drabantbybiblioteker, i samfunnsdebatten og på Arkitektenes hus. Nå takker OAF-lederen for seg – for denne gang.
Før hun ble leder i Oslo arkitektforening, og før hun jobbet med store prosjekter for kontorer som A-lab, Base arkitekter og Mad, samt arbeidet for Ecosistema Urbano i Madrid, tok Siri Jæger Brudvik saken i egne hender.
Gjennom kontoret Heimstadlære arkitekter, som hun drev sammen Ulrika Berner Staugaard, initierte hun selv flere prosjekter i Groruddalen, som resulterte blant annet i prosjektet «Tomme lokaler» og i det kunstbaserte stedsutviklingsprosjektet Bok på Veitvet, startet opp i 2011.
– Vi var nok ganske «tidlig ute» med den type nabolagsprosjekter, hvor man jobber tverrfaglig med arkitektur og kunst. Det begynte med at vi så de tomme lokalene gjentatte steder i Groruddalens nærsentre og tenkte at det kunne være en ressurs i stedsutvikling for et annet type innhold enn det rent kommersielle, som jo åpenbart ikke fungerte. Dermed laget vi en kartlegging og analyse, med forslag til hva sentrene kunne fylles med for også å kunne fungere som møteplasser i lokalmiljøet, sier hun.
Slike møteplasser har vært mangelvare i drabantbyene, som både er preget av stort mangfold av kulturer, men også en god del levekårsutfordringer. Brudvik og Staugaard skrev innlegg i avisen, lagde bok og seminar, der temaet ble løftet opp på agendaen hos både eiendomsutviklere, bydeler og politikere.
– På Veitvet resulterte dette i at vi ble involvert i flere prosjekter i samarbeid med bydelen og eierne av senteret. Bok på Veitvet var ett av disse; et åpent, offentlig bibliotek basert på tillit, med 20.000 bøker donert, midt på det overbygde torget på den gang nedslitte og utdaterte Veivet senter, som få andre så noe særlig potensial i. Med gjennomtenkte, små grep endret vi bruken av senteret radikalt, tilførte en annen atmosfære preget av tillit og omtanke, og skapte et trygt og åpent offentlig rom med lave kostnader, forklarer Brudvik.
Bok på Veitvet fikk en viktig lokal funksjon som gratis møteplass og arrangementssted.
– Vi koblet på et profesjonelt kunst- og kulturmiljø fra «sentrum», samt drift via frivillige. Selve det fysiske prosjektet var bygget med gjenbruksmaterialer fra KHiO og fikk en form og materialitet i kontrast til det sterile overbygde torget, som dog hadde beholdt Selvaag skulpturene fra sin storhetstid på 50-tallet, sier Brudvik.
Endelig omforent
I juli tiltrer Oda Ellensdatter Solberg som ny leder av Oslo arkitektforening (OAF). Det betyr at Siri Jæger Brudviks to år som OAF-leder har kommet til veis ende, og vi tar derfor en liten prat med Brudvik om veien videre.
– Det er alltid litt rart å avslutte noe. De to årene har vært intense og det har gått veldig fort. Nå prøver jeg å lukke saker og gjøre overgangen grei for ny leder, sier Brudvik.
På tampen går det i møter i Norske arkitekters landsforbunds representantskap og med Plan- og bygningsetaten om bedre byggesak.
– Det jeg er mest stolt av er at vi virkelig har fått sving i OAF etter at samfunnet åpnet opp igjen etter pandemien – og at vi har kommet et godt steg videre i Arkitektenes hus-saken. Det har vært den viktigste saken jeg har jobbet med på vegne av OAF, og i vinter fikk vi det omforente vedtaket med NAL om å planlegge utviklingen av eiendommen.
– Utrolig stolt
– Hva er status per i dag?
– NAL og OAF er i gang med å planlegge en arkitektkonkurranse for eiendommen med utgangspunkt i konseptet «Arkitekturens hage» fra mulighetsstudien. Det lages også fremdriftsplan, tilstandsanalyser og så videre som en del av planleggingsfasen vedtatt i vinter.
Brudvik ser mye potensial i eiendommen som OAF og NAL eier sammen, og mener det er ganske utrolig å tenke på, med dagens eiendomspriser i Oslo, at dette stedet ble kjøpt av medlemmer på dugnad på 1950-tallet.
– Det skal vi være veldig glade for! Vi som har holdt på med saken i mange år har drømt mange drømmer om hva dette huset kan bli som et møtested for arkitekter og arkitekturinteresserte.
Under Brudviks ledelse har OAF fått et mye mer tettpakket program og satset på en rekke nye aktiviteter, som filmvisning på Frogner kino, befaringer, arrangementsserien arkitektur og filosofi i Hagestuen og utstillingsserien «Nye stemmer».
– Vi har gjort en innsats for å utvide programmet i OAF med befaringer, debatter og ukentlige arrangementer. Takket være alle de dyktige og engasjerte frivillige i foreningen, har vi blitt mye mer profilert ute i media og det kommer masse folk på arrangementene. Spesielt må jeg takke Espen Heggertveit (koordinator) og Karsten Lunde (kommunikasjonsansvarlig) som med svært begrenset stillingsprosent har levert mer enn hva man kan forvente. Jeg må si at jeg er utrolig stolt av hva vi får til og det høye faglige nivået som leveres på basis av frivillig engasjement, sier Brudvik.
Tilbake til prosjektene
Brudvik vokste opp i Bærum og yrkesmessig er hun arvelig belastet, med en far som er arkitekt.
– Jeg ble nok en del påvirket derfra. I minnebøkene fra begynnelsen av barneskolen står det at jeg ville bli enten arkitekt, kunstner eller designer, så valget ble tatt tidlig, sier hun.
Før hun ble leder, var Brudvik nestleder i OAF i ett år, OAF-styremedlem i to styreperioder. Hun har også sittet i styret til Oslo arkitekturtriennale (OAT) og vært styremedlem i Arkitektenes Hus Eiendom.
– Nå skal jeg ikke ha noe nytt verv med det første, bortsett fra å være vara i styret i Arkitektenes Hus Eiendom. Men det blir sikkert ikke siste gangen jeg involverer meg, sier hun.
Brudvik tror det er gunstig at vervet går over to år fordi det gjør at mange kan ha mulighet til å ta på seg ansvar.
– Det gir et avbrekk fra den vanlige arbeidshverdagen som arkitekt, hvor du får jobbe litt annerledes med arkitektur og bidra til å løfte det opp på agendaen hos politikere. Det er veldig gøy og lærerikt, og det er en mulighet som jeg håper flere kan tenke på som del av en lang karriere, sier hun.
Under tiden som OAF-leder har Brudvik vært i permisjon fra jobben som arkitekt hos Mad, og jobbet med egne, mindre prosjekter ved siden av.
– Nå skal jeg tilbake til de store prosjektene. Før permisjonen jobbet jeg mest med transformasjon av bygninger, som for eksempel den vernede Trekantblokka, men jeg gjorde også ulike konkurranser for boligprosjekter som en del av bymessig utvikling her i Oslo. Nå vet jeg ikke ennå hva jeg skal begynne på over sommeren, men det er veldig mye spennende på gang i Mad om dagen!
– En uavhengig arena
I våres etablerte OAF en ny debattkomite, og i løpet av kort tid har det medvirket til at OAF er mer på banen også i byutviklingsdebatten i Oslo. Brudvik skulle gjerne ønske OAF hadde hatt enda mer ressurser for å kunne delta mer aktivt og synlig i pågående fagdebatter.
– Det er et behov for at arkitekter er mer synlige og snakker om arkitektur og byutvikling i offentligheten. Jeg tenker det er viktig at det finnes en arena hvor diskusjonen om arkitektur og byutvikling foregår på faglige premisser, og ikke kun i regi av aktører som har egeninteresser. Arkitektenes hus skal være den uavhengige arenaen i Josefines gate, hvor vi som arkitekter og arkitekturinteresserte kan sette premissene for debatten på en annen måte med kritiske perspektiv, sier Brudvik.
– Du har viet mange år av karrieren så langt til OAF. Er du et typisk vervmenneske?
– Nei, jeg definerer meg ikke som noe typisk organisasjonsmenneske, men kanskje er jeg faktisk det likevel? Jeg er i hvert fall oppvokst med å bidra med frivillig innsats og jeg har «alltid» vært samfunnsengasjert.
Men det er nok først og fremst det faglige engasjementet for arkitektur og byutvikling som har vært motivasjonen for å være med aktivt i OAF, tror Brudvik.
– Når man jobber med prosjekter kan man pushe grenser for å få til kvalitet innenfor de rammene som ligger der. Men jeg mener man er helt nødt til å jobbe mer overordnet med faget for å endre rammebetingelsene vi som arkitekter opererer innenfor – for å kunne skape bedre og mer klima- og miljøvennlig arkitektur i stor skala, og ikke kun forbildeprosjekter. Og vi har hastverk! Her er det mer en nok å ta tak i for både OAF, NAL og de andre lokalforeningene: det gjelder alt fra å bidra til å etablere gode overordnede planer med visjoner på fylkes- og kommunenivå, endre teknisk forskrift til å fungere bedre for transformasjon av bygg, få på plass by- og fylkesarkitekter rundt om i landet, samt i andre enden, å få til mer egnede entreprisemodeller, sier hun.
Hundre tomme bygg
Engasjementet fra Veitvet-prosjektet har hun fortsatt med seg. I en tid der mangfoldet er stort og ulikhetene øker i Oslo, trengs det flere slike ukommersielle møtesteder både inne og ute, mener Brudvik.
– Hvis kommunen kan bli litt smidigere i fasilitator-rollen, tror jeg vi kunne fått opp et mylder av kreative nabolagsinitiativ, som samlet faktisk kan bidra til å skape en mer inkluderende og bærekraftig by. Jeg skulle gjerne ønske at det var lettere for private aktører og grasrotinitiativ å få litt støtte til små tiltak, samt at samarbeid med kommunen var enklere og mindre fragmentert: det er mange aktører i kommunen man må forholde seg til, selv i små initiativ, sier Brudvik.
Det ligger også et stort potensial i kommunens egne hundre tomme bygg, noe OAF stadig prøver å løfte fram i offentligheten.
– Det beveger seg litt, men det går for sakte! Tenk for et potensial det kan være for Oslo som by om vi kunne fylt disse med ulikt innhold – det er jo mye mer bærekraftig enn å bygge nytt!