Å beskrive bygg med ord

Mer og mer tekstbasert tolkning av arkitektur er en utfordring, spesielt når den tekstbaserte vurderingen kombineres med alt for bokstavelig tolkning av regelverket. Det bør være lovens ånd, og ikke dens bokstav, som gjelder.

Av Ørjan Tynkkynen

Ørjan Tynkkynen er sivilarkitekt MNAL.

Foto: privat

Min store landsmann Alvar Aalto, var så dyslektisk at han bare med nåde kom gjennom slutteksamen ved gymnaset. En annen nordisk helt, Jørn Utzon, sleit også med de samme lese og skrivevanskene, og var årgangens dårligste student ved sitt gymnas.

Felles for begge var interessen for frie former, flytende rom, nærmere sagt allmenn mangel på faste regler.

Det finnes selvsagt også mange arkitekter som er veldig glade i å skrive. Som student ble jeg blant annet utsatt for Aldo Rossi sine tanker. For ham var ikke bare bygninger men også hele byer samlinger av ord, eller riktigere sagt artefakter som kan beskrives med ord: fatti urbani; urban artefacts.

Dertil har det alltid funnets arkitekturkritikere, og det finnes også en lang rekke arkitekter som har gjort en karriere av å sett komplekse ting i system, som sverger til det rigorøse og firkantede.

I det siste har helt nye skriveglade grupper fått mer og mer å si i bransjen. Nå som alle investerer i eiendom har flere og flere advokatspirer skjønt at den tidligere så avskydde byggejussen definitivt er noe å satse på. Dermed finnes det unge jurister ved alle plan- og bygningsetater.

Interessant blir det når de begynner å tolke byggeregler. Tolkning av plan- og bygningsloven er for seg greit nok, men reguleringsplaner, skrevet av mindre språkinteresserte arkitekter, kan føre til overraskende tolkninger. De færreste arkitekter har hatt en veldig bevist holdning til bisetningenes rekkefølge og lignende spissfindigheter, samtidig som tolkning av den tredimensjonale virkeligheten fremstilt i todimensjonale tegninger kan være en utfordring for en jurist.

Når lønningene er såpass mye høyere i det private og det offentliges oppgave er redusert til kontroll, er det i det heletatt vanskelig å finne hverken arkitekter eller ingeniører som vil jobbe i det offentlige. Mens de unge juristene bare har tenkt å bli et par år, er en jobb i det offentlige for mange det eneste alternativet.

Grunnen kan være utdanning i et fag der det er vanskelig å finne jobb i, eller at man først nylig har kommet til landet. Som innflytter vet jeg godt at det tar tid å bli kjent med både de offisielle og uoffisielle reglene. I mange kulturer blir regler dessuten tolket veldig strengt, uten unntak. Arkitekter derimot, er opplært til å finne kreative tolkninger av regler.

En utfordring er at saksbehandlere med kort fartstid, og eventuelt lite byggfaglig kompetanse, er livredde for å gjøre feil. Dermed blir enhver regel tolket bokstavelig, fordi enhver tolkning kan bli tolket som feil. Samtidig er regelverket nødvendigvis full av gråsoner og enhver sak vil kreve en grad av tolkning.

Takterrasser — Hvordan definerer man en takterrasse?
Illustrasjon: Ørjan Tynkkynen

Et aktuelt eksempel er tolkning av ordet takterrasse. I regelverket finnes det ikke noen definisjon på hverken takterrasse eller altan. Dermed tyr man til de definisjoner som finnes i tekstform, i leksika, veiledere mm.

For meg, som arkitekt, er en takterrasse noe som står på toppen av et bygg. For en saksbehandler kan derimot også terrasser og altaner på lavere plan være takterrasser, så lenge det et rom under. Den hittil strengeste tolkningen er jeg blitt presentert har vært i Bærum kommune, der gressplen på nivå med eksisterende terreng, over en underjordisk garasje, blir tolket som en takterrasse. Og takterrasser er per definisjon forbudt i Bærum.

Jeg vurderte å bli jurist, men det ble arkitektur isteden. Ironisk nok har jeg måttet konstatere at som prosjekterende arkitekt bruker jeg mer og mer tid på drøfting av juridiske spørsmål. I og med enhver oppdragsgiver har et begrenset budsjett, betyr dette mindre tid på prosjektering.

Enkelte problemstillinger er vittige og interessante, dessuten er enhver godkjent tolkning en fjær i hatten, som bidrar til nye oppdrag og gir tillitt i nye utfordringer. Samtidig er det vanskelig å unngå tanken om at det må være mulig å forenkle byråkratiet.

Det er også noe grunnleggende udemokratisk i at kun de som har råd til gode nok rådgivere, og multiple runder med saksbehandling, kan få sine komplekse saker gjennom.