Arkitektene i ingeniørenes verden

Hvorfor blir de store større?

«Så hvorfor holder bransjen på, på denne måten», spør Hilde Nordskogen og svarer selv: «Vår verden blir stadig mer kompleks. Vi må vekk fra frimerkeplanlegging og tenke helhetlig rundt byutvikling.» Men dette er ikke en særlig troverdig forklaring. Det er andre krefter enn «tenke helhetlig» som driver utviklingen hvor ingeniørvirksomheter kjøper opp arkitektvirksomheter, mener jeg.

Hvorfor arkitektene skal være integrert i eller eid av en ingeniørvirksomhet for å «få lov til å designe arkitektur i større sammenhenger», som Legernes uttrykker det, er også uklart. Tåpelige utsagn som «Det er en myte at det ikke finnes kreativitet ved de store kontorene» (Legernes) kan vi la ligge, og konsentrere oss om å diskutere faktiske fenomener:

De store blir større: Arbeidsplasser akkumuleres og konsentreres i større og større virksomheter innenfor veldig mange områder. For vår bransje betyr dette at når det ikke er flere uavhengige ingeniører å kjøpe opp (kjenner du til mer enn en håndfull frittstående selskaper?), er neste logiske oppkjøpskandidat landskapsarkitektene, etterfulgt av arkitektene.

Markedsmakt: Vertikal integrasjon, å inkludere alle fag fra tidligfase plan til byggjennomføring, gjør det enklere å dominere markedet. Fire-fem store selskaper kan dele de store kontraktene mellom seg, og «smulene» – private oppdrag og mindre spekulasjonsprosjekter – kan plukkes opp av små-selskapene.

Byråkratisering: Det er nesten umulig å oppfylle alle offentlige byråkratiske krav uten en stor stab. Les en utlysning fra det offentlige, og det er ett til to ukeverk bare å sette sammen informasjon virksomheten allerede sitter på, selv for relativt banale oppgaver. Byråkratiene hos de store, multidisiplinære speiler og forsterker gjensidig dette «offentlige monsteret». Tone Selmer-Olsen er inne på det samme: Kontraktene krever virksomheter som «er rigget for å oppfylle krav om leveranser på opptil 30 personer innen 17 ulike fagområder.»

Norge er ei melkeku: Store, offentlige kontrakter, dryppende av oljepenger, hvor kvalifikasjonen er avhengig av å være i et team med bred kompetanse, det vil si. med de multidisiplinære, som også ofte er eid fra Sverige/Danmark. For ytterligere å forsterke tendensen, har det vært opportunt for (de utenlandske) eierne å kjøpe norske arkitekter, og integrere de i virksomheten.

Det er vanskelig å pensjonere seg, men skal du gjøre det er det fristende å selge til høystbydende: Mange av de store arkitektkontorene som har blitt kjøpt opp kunne gått gjennom et tradisjonelt generasjonsskifte for partnerne, men ved et salg kan eierne cashe ut helt andre summer.

«If you can’ t beat them, join them»: Når store (offentlige) kontrakter utlyses med så sammensatte krav at det kun er mulig å bli med i samarbeid med fem-seks aktuelle selskap (de største multidisiplinære), blir selskapene portvoktere. Til eksempel var det bare de arkitektene som klarte å få med minst én av de fem-seks store som kunne søke på Regjeringskvartalet. Etter ørten utmattende ringerunder for å skrape sammen ønsket kompetanse er det kanskje like greit å la seg kjøpe opp?

Noen direkte konsekvenser for arkitektene som jobber hos de multidisiplinære

Det er vanskelig å bedømme hva oppkjøpene betyr for bransjen. Men det er fullt mulig å overskue hva som skjer med arkitektene som integreres hos ingeniørene, siden dette allerede er et velkjent fenomen. Hvordan blir det å jobbe der – for arkitektene?

Timeprisene går ned: Med bedrifter som er too big to fail, underbyr de store hverandre. Det er bare å sjekke timeprisutviklingen mellom cirka år 2004-2020 for store samferdselsprosjekter. Timeprisen på ingeniørfag gikk ned, i samme periode som arkitektprisene gikk opp.

Du må jobbe mer: Noe som sjelden nevnes og som fortjener å trekkes mer fram: Arkitekter – og nesten hele samfunnet – jobber 7,5 timer pr dag. Ingeniører jobber 8. Det er rett og slett ofte slik at ingeniørene har lavere timelønn, men jobber mer. (Og kanskje mindre effektivt? Mye tyder jo på at man får gjort like mye på 6-timersdag som på 7-timersdag, 8-timersdagen er vel neppe en oppskrift på effektivitet.) I løpet av tre uker jobber ingeniører og arkitekter hos ingeniørene altså én hel ekstra dag fordelt på tre uker. Når skal TEKNA/NITO ta tak i dette, og hvordan kan arkitektene stå imot «åttetimersidiotien» når de kjøpes opp?

Du blir usynlig: Arkitekter hos de multidisplinære har problemer med synliggjøring, både ekstern og internt. Rambølls grep med å overføre sine norske arkitekter med flere til Henning Larsen-«brandet» kan forstås som en løsning på dette. Arkitekter i Norconsult, COWI/Arkitektema med flere – kanskje noen i framtiden vil legge merke til hva dere driver med? For øyeblikket er det (nesten) ingen som vet.

Du jobber for danske og svenske «koloniherrer»: Utenlandske selskaper ansetter og kjøper opp i Norge. Det kan bli fine prosjekter, men hva er poenget når de mest interessante designavgjørelsene tas i utlandet og faglig utvikling dermed stagnerer mens økonomisk overskudd forsvinner ut av landet?

Den faglige profilen forvitrer: Når du blir en del av en multidisiplinær virksomhet med 1000+ ansatte, blir CV-en benyttet i tilbud hvis den er bra. Men som fagperson er det nokså tilfeldig for deg (og oppdragsgiver) hvem som faktisk blir satt til en bestemt jobb. Å utvikle eller vedlikeholde en faglig profil for et arkitektkontor under slike forutsetninger er nesten umulig. Det beste du kan håpe på er å levere anstendig corporate architecture. 

Arkitekturen blir skadelidende: Selv britiske Arup, som vel har hatt arkitekter innomhus siden 1960-tallet, er primært kjent som «super-ingeniører». Går man gjennom ressurser som arkitektur.no og Archdaily.com, er det svært tydelig at prosjekter fra de arkitektdrevne virksomhetene er i flertall blant prosjekter som andre arkitekter ser til for inspirasjon.

Sjefen din har en sjef som har en sjef som har en sjef: Du blir del av et vanvittig byråkrati, med fem-seks ledelsesledd bare på kontorstedet ditt. Hverdagen din styres av noen andre, fra andre steder eller i andre land.

Hva oppkjøpene betyr for oss andre

Hva det betyr for de av oss som ikke jobber som underbruk hos ingeniørene, gjenstår å se. Men noe kan vi vel tenke oss til:

Arkitektrollen forvitrer (ytterligere): «Ingen» vet hva arkitektene kan, resten av samfunnet er vant med at de bare er ett av mange ansiktsløse fag i en diger bedrift som leverer tjenester innen bygg og anlegg.

Kontoret ditt blir presset ut: Det er vel ingen særskilt grunn til at arkitektene skal være integrert eller eid av en ingeniørvirksomhet for å «få lov til å designe arkitektur i større sammenhenger» Men sånn blir det nok. De multidisiplinære har «sine egne» arkitekter.

Du kveles av administrasjon: Det offentlige krever mer og mer, både generelt for å drive kontor, og for å søke på offentlige oppdrag. Til slutt må du kapitulere, og står igjen med en nokså tom appell ala Stian Schjelderup: «Ikke glem alle de små, flinke, progressive, fargerike, viljesterke og tilpasningsdyktige arkitektene da!»

Hvorfor skal de ingeniørdrevne virksomhetene få rigge hele systemet?

Der arkitekten tradisjonelt er generalisten med overblikket og helheten som sitt arbeidsfelt, er det nå nesten ikke mulig å tegne en strek uten et tivolifølge av «tverrfaglig kompetanse». Framfor å la arkitekten få spillerom til å tegne gode, helhetlige løsninger, legges først såkalte «premisser» fra alle mulige og umulige fag. Arkitekten reduseres nærmest til planløsningsleverandør innenfor allerede definerte rammer. Først spesialistene, så kan arkitektene lage et slags prosjekt som først og fremst skal ha høyest mulig utnyttelse (definert av eiendomsmegler i samråd med utvikler eller for den saks skyld Helse Øst).

Arkitektens hedersmerke har tradisjonelt vært å være på prosjektets side: Løsninger skal optimaliseres, både for oppdragsgiver og samfunnet som helhet. Arkitekten, og her slår jeg gjerne et slag for å utvide det til også å gjelde landskapsarkitekten, er den eneste som har ansvar for helheten. Tradisjonelt har arkitekten hatt høy troverdighet og kompetanse som ansvarlig for løsningsutvikling av fysisk form. Det er rett og slett vanskelig, og krever årevis med utdannelse og praksis, å forene praktiske, økonomiske, estetiske og ofte politiske motsetninger gjennom fysisk form. Det er simpelthen dette som er arkitektarbeid.

Hilde Nordskogen holder fram «helhetlig planlegging» som en slags forklaring og begrunnelse for samrøre på eiersiden for arkitekt- og ingeniørvirksomheter. Men det har vel ingenting å bety hvilket firma man jobber for? Det spiller vel ingen rolle om det er konsulenten fra firma A eller firma B som lager overvannsrapport, dagslysberegning, LCC-beregning, trafikkanalyse eller hva det måtte være? Det er oppdragsgiver, og eventuelt det offentlige, som må sørge for å inkludere størst mulig bredde og tverrfaglighet der dette er nødvendig. Arkitekten kan påvirke og foreslå – men det er vel ikke særlig rasjonelt at alle oppgaver skal løses av en enorm komité fra et stort rådgiverselskap som rykker inn ved enhver anledning?