Arkitektens identitetskrise

Klima- og miljøkrise har ført til at samfunnet anerkjenner behovet for gode og grønne uterom og økt biologisk mangfold. Det som er igjen mellom bygninger, er på mange måter et viktigere resultat av vårt arbeid enn bygget.

Faget vårt er i tillegg blitt mer spesialisert og vi besitter ikke alene all kompetansen. Arkitekter må jobbe mer tverrfaglig og samtidig bli flinkere til å skrive pamfletter, vitenskapelige artikler, kronikker, bøker og organisere frokostmøter. I tillegg kommer de økonomiske nedgangstidene.

Med alle disse utfordringer og forventninger til oss selv, er det ikke rart at vi føler på en eksistensiell krise. Dette påvirker selvsagt hvordan vi fremstår i offentligheten, og det er ikke rart om vi både er litt vinglete og virker noe desillusjonerte.

Hva skal vi gjøre da? Hvordan gjenvinner vi troen på oss selv og vår rolle i samfunnet?

Arkitekten bør bli flinkere til så mye ... eller kanskje ikke?

Når ting er uoversiktlige, så det alltid lurt å gå tilbake til essensen. Hva er det vi arkitekter kan best og hva er det vi kan som ingen andre er like flinke til. Det er godt mulig at KI vil endre hvordan vi bruker tiden vår. Vi må lære oss et nytt språk for å kommunisere med KI-verktøy og for å styre formgivningen dit vi ønsker. Men det vil til syvende og sist kun være et langt mer avansert verktøy enn det Archicad eller Photoshop er i dag.

Om vi er ærlige med oss selv, så er vi best til å formgi. Vi kan gi form til hva som helst. Tradisjonelt har vi formgitt bydeler, bygninger, infrastruktur, uterom, møbler, dørhåndtak … Vi bør også kunne være de beste til å formgi en god prosess i et prosjekt.

Det innebærer at vi må lære oss å leve med at vi ikke er de eneste som holder pennen. Vi driver som regel med en liksom-medvirkning hvor vi til slutt sitter alene og tegner for å så komme tilbake og selge inn det vi har skapt. Brukere, oppdragsgivere og folkevalgte forventer i dag en reel medskapning. Resultatet vil mest sannsynlig bli annerledes, men vil også gi oss kunne gi oss andre og nye ideer.

Men kanskje aller viktigst: bringe oss tilbake og nærmere de som er sluttbrukere av vårt arbeid. 

Hvem er vår egentlige oppdragsgiver?

Historien viser at vi stort sett har holdt oss til oppdragsgivere som har makt i samfunnet, enten det er konger, staten, sterke ledere eller velstående enkeltkunder. Av mange grunner så er nok tiden etter andre verdenskrig, og vårt bidrag til felleskapet og samfunnsbygging da, den epoken vi som faggruppe oftest romantiserer og kanskje ser tilbake på som den som ga oss mest.

Det skyldes delvis datidens fremtidstro og en klar politisk visjon for samfunnet hvor det var vilje til å legge vekt på felleskapet og ikke enkeltes interesser. Arkitekter fikk store oppgaver og vi ble hørt uten at vi nødvendigvis behøvde å forsvare våre valg.

Denne virkeligheten har sakte, men sikkert forsvunnet i vår del av verden, og vår hverdag preges nå i mye større grad av kortsiktighet. For mange av oss er det også uklart hvem sine ambisjoner og visjoner vi skal gi form til.

Fremtidstroen i samfunnet er relativt laber. Folkevalgte (og dermed staten og det offentlige) tenker for kortsiktig og blant private oppdragsgivere er det noen veldig gode og visjonære, men kanskje flere middelmådige. I tillegg har rollefordelingen i samfunnet mellom de private og offentlige blitt betydelig mer kompleks.

Jeg har tro på at det finnes en vei til en posisjon og rolle for oss, med et tydelig samfunnsoppdrag. Muligens må vi oftere definere det oppdraget selv og ikke bare vente på at den som har makta definerer det for oss.

Vi ser at mange arkitekter finner frem og initierer egne oppdrag med en tydelig tanke om samfunnsoppdrag. Som prosjektene Sofienbergparken Øst og Sofienberg kirke av Stian Schjelderup og hans kontor.

TYIN tegnestue har vært pionerer i et forsøk til å redefinere vårt samfunnsoppdrag og måte å arbeide på, gjennom egne selvinitierte prosjekter. Det er også organisasjonen Gyaw Gyay, grunnlagt av landskapsarkitekt Line Ramstad (og nyvalgt direktør i Oslo arkitekturtriennale), med sine bærekraftig bygdeutviklingsprosjekter på grensa mellom Thailand og Burma.

Det gjenstår å finne frem til gode modeller for finansiering som gjør disse modellene mer levedyktige.

En annen viktig måte å utføre vårt samfunnsoppdrag, er å se verdien av å jobbe i offentlige stillinger. Dette er et tema Arkitektforbundet har arbeidet med over lengre tid, og det kan virke som om forståelsen og interessen har økt betydelig hos studenter og nyutdannete. Sikkert godt hjulpet av vanskelige tider.

De siste ti årene har flere arkitekter fått og tatt fremtredende roller innen utvikling hos seriøse og store private utbyggere. Det er også viktige roller å ta, fordi vi må øke vår tilstedeværelse og innflytelse i alle rom hvor det tas beslutninger som påvirker og definerer premissene for vårt virke. 

Til slutt så har vi oss som stort sett lever av å tegne hverdagsarkitektur. Der er det dessverre bare én ting å gjøre. Vi må være villige til å være ærlige rådgivere og dermed også risikere å miste noen jobber. Det må til om vi skal gjenvinne et større handlingsrom i fremtiden og få tilbake noe av den tapte selvtilliten.