Arkitekter – hva vil dere med NAL?

Mer synlighet, økt anseelse og gjennomslag står på ønskelisten. Men NAL er organisert på en måte som gjør at dette er vanskelig å oppnå.

Av Annicken Vargel

Mer synlighet, økt anseelse og gjennomslag står på ønskelisten. Men NAL er organisert på en måte som gjør at dette er vanskelig å oppnå.

Av Annicken Vargel

Annicken Vargel er kommunikasjonssjef i NAL.

Foto: Marte Garmann

Før helga la Trond Markussen ut en oppdatering på LinkedIn. Han melder at han i november ikke tar gjenvalg, etter 12 år som president i Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (Nito). Han har sittet 26 år i organisasjonens hovedstyre.

Jeg er kommunikasjonssjef i NAL. Jeg er ikke arkitekt, men jeg kan en hel del om kommunikasjon, politikk og hvordan man får gjennomslag og synlighet. På fredagens representantskapsmøte i NAL spurte jeg forsamlingen: Hvorfor sitter dere ikke lenger?

Ved hvert RS-møte er det grovt sett halvparten av forsamlingen som er der for første gang, og den andre halvparten for siste. Selv om det finnes noen unntak, så er det mange lokalforeningsledere som ikke tar gjenvalg når de er ferdige med sin periode på to år.

Det er mye å sette seg inn i for de ferske, alle lokalforeninger har et eget organisasjonsnummer, vedtekter og styre, og er altså formelt sett ikke en del av NAL. Nye mennesker skal lære eller finne på rutiner, forstå hvordan foreningen skal driftes, hvilke arrangementer som er populære og ikke, hvordan man publiserer på nettsiden, fører regnskap, sender ut nyhetsbrev, hva som er poenget med å skrive en årsrapport – og hva i all verden er egentlig RS? En nyvalgt leder fortalte om et halvt års jobb for å få endret styresammensettingen i Brønnøysund og dermed kunne få tilgang til foreningens konto.

Og akkurat når de har kommet opp i fart, går de videre.

På samme RS-møte opplevde vi at et landsstyremedlem som har sittet i fire år, ble byttet ut, fordi «rullering» sees på som en fordel. Med Navid Navid forsvant også det eneste styremedlemmet med distriktsperspektiv, og som representerte en mindre lokalforening. Fredag var han den eneste i rommet, bortsett fra administrasjonen, som kunne huske den forrige presidentens avskjedstale og anbefalinger. Alle andre var nye.

I nåværende styre er det Ellen de Vibe som har lengst fartstid – med sine tre år – og skal tjene som styrets hukommelse. Ingen var her under pandemien og påfølgende nedbemanning, vet hvorfor tidsskriftene ble omorganisert eller kjenner innenfra til helt prehistoriske hendelser som arbeidet med First House-rapporten eller hvorfor egentlig sammenslåingen av organisasjonene havarerte.

Hva kunne vi ikke ha fått til sammen om folk bare hadde blitt litt lenger i posisjonene sine.

Uten sammenligning for øvrig: Representantskapet i OBOS har satt en øvre grense på 20 år for sine representanter. Mange sitter selvfølgelig kortere, men ønsket er at gruppen også teller de som husker langt tilbake. Som kjenner til tidligere avgjørelser og prioriteringer, og kan ta med seg lærdom fra disse. Ved årets generalforsamling i OBOS ble ingen styremedlemmer byttet ut, fordi valgkomiteen så viktigheten av kontinuitet. Styreleder har sittet siden 2016, og det ferskeste styremedlemmet fra 2022.

Alle ønsker seg mer synlighet og mulighet for påvirkning. Avtroppende president har, som sine forgjengere, sittet i tre år. På veien ut døra fikk han disse kommentarene med seg fra samarbeidspartnere: «Skal du slutte nå? Vi har jo endelig blitt kjent og kommet i gang med samarbeidet!»

Jeg har nå jobbet i organisasjonen gjennom to presidentperioder. De har begge to vært ekstremt kunnskapsrike, hadde landsstyreerfaring fra tidligere og kjente godt til organisasjonen. Likevel må jeg si (forhåpentlig uten å fornærme noen av dem) at det tar tid å komme inn i rollen. Å bli klar til å håndtere en diskusjon i Dagsnytt 18, å sitte i en panelsamtale som representant for en hel organisasjon, å kunne svare på alle henvendelser fra medlemmer om «hva NAL gjør».

Jeg vil tro at de begge erfarte at de etter den bratte oppstartsperioden kanskje fikk halvannet år i god flyt, før ting begynte å haste og tiden deres var omme.

Både Løkken og Harambasic har argumentert for at presidentrollen må organiseres på en annen måte. Mye tid går med til forberedelse til styremøter, både for dem og administrasjonen. Jeg vet at noen tenker at løsningen er å ha en president i 100 prosent, det vil da føre til en leder som står helt utenfor yrket hen skal representere.

De to tidligere presidentene mente rollen ville bli mer attraktiv for flere, om den var i 25 prosent. Jeg vil legge til: 25 prosent ville kanskje ha gjort det attraktivt for noen å sitte mer enn tre år. Tenk hva vi kunne ha fått til med mer kontinuitet og mindre tro på at løsningen alltid ligger i nytt pågangsmot.

Så kjære alle sammen: Bli her litt til.