– Arkitektur skal være et speilbilde av oss som samfunn, og et samfunn i utvikling trenger variasjon

Kampen om identitet

Da jeg i mitt forrige innlegg, «La oss ikke gjøre Bergen til en kopi av Trumps estetikk», løftet debatten om hvordan estetikk kan bli brukt som et politisk virkemiddel, ønsket jeg å belyse faren ved å tvinge arkitektur i en spesifikk retning.

Nå ser jeg at diskusjonen har utviklet seg, blant annet i responsen «Nytt lavmål i arkitekturdebatten». Jeg vil derfor utdype mitt synspunkt og diskutere hva som står på spill for fremtidens byutvikling.

Arkitekturopprøret løfter en viktig debatt. Når jeg går rundt i byen, kan jeg selv føle den frustrasjonen mange gir uttrykk for: sterile bygg, fargeløse fasader, anonyme gaterom. Vi har alle stått foran et bygg og følt på en slags sorg – over det tapte, over mangelen på karakter.

Men så tenker jeg på andre byer, der forsøk på å gjenskape klassiske byrom har ført til det motsatte av det vi søker. I Tyrkia står de nå 300 identiske mini-slott – en bydel som ser ut som en parodi på fortiden, som et Disneyland for de velstående. Er det dit vi vil?

I USA ser vi noe av det samme, hvor klassisk arkitektur har blitt et symbol på noe langt mer autoritært enn byens identitet. Da Donald Trump signerte sin executive order «Why so many architects are angered by ‘Making Federal Buildings Beautiful Again’» om å gjøre føderale bygg «vakre igjen», var det med et klart politisk budskap: Arkitektur kan bli et maktmiddel.

Vi ser lignende trekk i flere land hvor autoritære regimer omfavner klassisk arkitektur som et virkemiddel for å forene nasjonal stolthet og historie. I Norge har Arkitekturopprøret, heldigvis, ikke den samme politiske ladningen. Men vi bør være oppmerksomme på faren ved å gjøre arkitekturen til en kamparena for nostalgi.

Likevel ønsker jeg Arkitekturopprøret og innbyggerstemmen velkommen. Debatten er viktig, men vi trenger flere hjertesaker på bordet for å skape en bredere diskusjon om arkitekturens rolle som premissgiver for adferdsendring og god byutvikling. Arkitekturen må ikke bare handle om hva som er pent, men også om hvordan den kan skape bærekraftige, funksjonelle og inkluderende byer.

Vi trenger en samtale som omfatter flere perspektiver – fra arbeidsplasser og innovasjon til fellesskap og samskaping. Dette viser at arkitektur ikke bare handler om stil eller nostalgi, men om hvordan vi former våre omgivelser og samfunn.

Fremtidens byer – der vi hører sammen 

Når jeg ser ut over Bergen, ser jeg noe annet enn bare bygg. Jeg ser mennesker – småbarnsfamilier som haster gjennom gatene, eldre som slår seg ned på benker i solen, studenter som sitter på kafé og diskuterer framtiden. Byen er mer enn summen av sine bygninger; den er en vev av menneskeliv, drømmer og historier.

Arkitekturens rolle i denne veven er å skape rammer som fungerer, både visuelt og funksjonelt, slik at folk kan trives, jobbe og skape innovasjon. Vi trenger byer hvor arbeidsplasser, innovasjon og samskaping blomstrer, og hvor framsnakking av nye ideer og løsninger er like viktig som byggenes estetikk.

Byen må fungere som en dynamisk, levende plattform for menneskelig samhandling, og her spiller arkitekturen en avgjørende rolle i å forme atferd, skape identitet og bygge fellesskap.

Det er her Arkitekturopprøret kanskje overser noe vesentlig. Å tvinge frem en bestemt stil, enten det er klassisk eller moderne, overser kompleksiteten i byutvikling. Vi står overfor utfordringer som strekker seg langt utover estetikken: klimaendringer, sosial ulikhet, befolkningsvekst.

Arkitektur må speile vår tid og våre behov – den må være bærekraftig, funksjonell og bidra til fellesskapet. Det kan den bare gjøre gjennom dialog og samarbeid på tvers av fagfelt, hvor også økonomiske og teknologiske hensyn spiller inn.

Bygging for fremtiden – ikke bare for nåtiden Å jobbe med byutvikling er som å plante trær for kommende generasjoner. Det vi bygger i dag, skal stå der i tiår, kanskje århundrer. Vi må tørre å skape noe som ikke bare er pent, men som fungerer i møte med fremtidens krav.

Her kan ikke arkitektene stå alene, men må få støtte fra politikere, utbyggere og innbyggere. Samtidig må vi være varsomme med hvordan vi styrer arkitekturen. Kan vi politisk vedta hva som er pent? Det er et spørsmål med dyptgripende konsekvenser.

Jeg tror ikke på det å styre estetikken med jernhånd. Estetikk er subjektivt, og det som er vakkert for én generasjon, kan bli avleggs for den neste. Jeg tror på mangfold, på innovasjon, og på å åpne opp for at byene våre kan være eksperimentelle laboratorier hvor vi prøver og feiler – hvor vi bygger både klassisk og moderne, side om side.

Arkitektur skal være et speilbilde av oss som samfunn, og et samfunn i utvikling trenger variasjon.

Til deg som skal ut i bransjen

Til arkitektstudenter som nå er på vei ut i den virkelige verden, vil jeg si: Ikke vær redd for å utfordre det etablerte, men heller ikke for å samarbeide på tvers av fagfelt. Arkitektur handler om å løse komplekse, sammensatte problemer. Du må kunne lytte til ingeniører, politikere, byplanleggere og økonomer – men mest av alt til menneskene som skal bo og leve i de byene du er med på å forme.

Arkitekturens fremtid ligger ikke i å se bakover, men i å favne fremtiden. Det handler om å skape byer som fungerer for oss alle – uansett alder, bakgrunn eller inntekt. Det er den virkelige utfordringen. Den handler ikke bare om hva som er pent, men om hva som er rett for tiden vi lever i, og for de fremtidige generasjonene som skal vokse opp i disse byene.