Arkitekturkritikk vs. demokratisk forvaltning

I innlegget mitt argumenterte jeg for at «en standard vurderingsmetode kan etablere et minimumsgrunnlag for en felles forståelse av visuelle kvaliteter og bidra til effektiv og forsvarlig saksbehandling». Dette er kanskje noe smalere, mer overfladisk eller «mindre ambisiøst» enn å søke en mer generell kulturforståelse, men kan være et skritt på veien.

Jeg ser uansett ingen motsetning mellom forståelsen av visuelle kvaliteter på den ene siden og kulturforståelse på den andre.

Rubing påstår at jeg ikke har tenkt gjennom hva forslaget mitt gjør med arkitekturfaget, men der kan jeg berolige. Jeg har tenkt mye og lenge på estetikkens betydning for arkitekter, både innenfor og utenfor plan- og bygningslovens rammer. 

I innlegget mitt advarte jeg «mot en fullstendig automatisering av slike vurderinger», noe som blir stadig mer realistisk i lys av den eskalerende implementeringen av KI i offentlig forvaltning. Det er derfor viktig at vi også hegner om menneskets aktive rolle i kvalitetsvurderinger. 

Hvis det er noe jeg etterlyser, er det en mer artikulert og opplyst offentlig samtale om arkitektur og estetikk. Dette vil kunne gi oss bedre plan- og byggesaksvedtak, og kan muliggjøre mange spennende diskusjoner, om alt fra kvalitetsvurderinger i offentlig saksbehandlingen til hva det vi bygger forteller om oss.

Betydningen av estetisk kvalitet i de bygde omgivelser blir stadig tillagt vekt fra lovgivers side, blant annet med begrunnelsen om at «kvaliteter i omgivelsene gir viktige premisser for enkeltmenneskets oppvekstvilkår og livskvalitet» (NOU 2003:24). God utforming av omgivelsene stimulerer til verdifulle kulturopplevelser og folkehelse.

Kommunene har et stort spillerom i å utforme en fleksibel og romslig praksis, men kan også legge føringer for hvordan de mange viktige hensyn for samfunnsutviklingen skal vektlegges. Poenget er at en fast metode ikke trenger å være så rigid at den medfører determinisme eller skaper «en forventning om at vi kan forutbestemme arkitektonisk utforming til det fulle».

Jeg tror ikke en drøfting av intensjonalitet er nødvendig for behandling av en rammetillatelse. Det ville i så fall kreve enda mer av saksbehandlerne enn i dag, for ikke å snakke om politisk ledelse.

I et eldre rundskriv om estetikkbestemmelsene anmodet departementet kommunene om å systematisere sin vurderingspraksis:

«Enkeltsaker må vurderes på et selvstendig grunnlag, men samtidig er det viktig at kommunene framover utøver en konsekvent praksis når hovedrammene for estetisk utvikling er klarlagt. Dermed vil man unngå at det i enkelte saker kan oppstå en følelse av vilkårlig saksbehandling hos søker som eventuelt blir nektet byggetillatelse».

Departementet skriver at fyldige begrunnelser for vedtak vil «være til hjelp for kommunen i senere saker, ved at de kan sammenholde nye saker med tidligere vedtak for å se hvordan man har vurdert tidligere. Derved vil man over tid få etablert en fastere praksis i slike saker. I tillegg vil det for sakens parter kunne være lettere å forstå og akseptere et vedtak som gir en klar framstilling av premissene for resultatet og bygger på en klar og entydig praksis». Forslaget mitt bygger altså på tidligere anbefalinger.

Grunnleggende sett handler det om rettssikkerhet og demokrati. Kommunens utøvelse av forvaltningsmessig skjønn skal sikre forutsigbarhet, etterrettelighet og likebehandling. Alle utenfor det formelle saksbehandlingsapparatet kan likevel mene og ytre hva de måtte ønske.

Og slik skaper vi et felles rom for å vurdere og diskutere arkitektur, med stammespråk eller ikke.

Så fortsett med arkitekturkritikk, og belys etter hjertens lyst hvilken betydning byggverkene har som kulturobjekter og hva de kan fortelle om oss og vårt samfunn. Treffende kritikker kan til og med sette spor i kommunal vurderingspraksis!