Meninger / Debatt
Arkitekturpolitikk – noe nytt?
Av Ole Wiig
Arkitekturpolitikk, del II
Hvilke kanaler mot statsråder eller departementer har vi egentlig, spør Tarald Lundevall i et svar til Ole Wiig om en ny arkitekturpolitikk.
Av Tarald Lundevall
Hvilke kanaler mot statsråder eller departementer har vi egentlig, spør Tarald Lundevall i et svar til Ole Wiig om en ny arkitekturpolitikk.
Av Tarald Lundevall
Tarald Lundevall er arkitekt, professor em. ved AHO og styremedlem i Snøhetta.
Foto: Privat«Arkitekturpolitikk – noe nytt?», skriver Ole Wiig på arkitektur.no, den 25. juni i år. Et viktig spørsmål for arkitektstanden – takk til Ole Wiig for innlegg.
Han skriver mest om sine minner fra 1990-tallet, og mener at jeg burde nevnt flere viktige aktører. Svært mange har imidlertid helt siden 1960-tallet betydd mye for statens og samfunnets holdninger til arkitektur.
Jeg kunne gjerne skrevet om Peter Butenschøns store innsats på 1990-tallet, om mange andre, kanskje også om NAL og forbundets presidenter. Men det ville blitt en helt annen artikkel.
Nedenfor vil jeg derfor kommentere Ole Wiigs forslag for fremtidig arkitekturpolitikk, også sett i lys av mine forslag: En «politikk» for statens egen byggevirksomhet, og en interdepartemental gruppe som «eies» av et sentralt departement.
Jeg er enig med Ole Wiig i at staten og kommunene «i dag legger større vekt på pris enn på erfaring.» Dette er et resultat av EU sine konkurranseregler og liberalismens økte framvekst – og er samtidig en bekreftelse på fraværet av en statlig politikk på området.
Rammebetingelsene for arkitekters konkurranser har skiftet over tid. Regjeringen vedtok i 1996 en veileder for statlige byggherrer – selvfølgelig var den preget av 1990-tallets maktforhold og virkelighet. Men jeg mener altså at en dyptenkt, ny statlig politikk er mulig å utvikle – nå – for den virkeligheten vår stand opplever i dag!
1990-åra er lenge siden. Alle ressursspørsmål har fått stigende betydning. Det er også slik at regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vist økt uenighet om en fornuftig nasjonal arealpolitikk. Hvordan staten skal utvikle en realistisk og god politikk for både arealbruk og bygninger krever virkelig ny kraft.
Kommunaldepartementet, som «eier» Plan- og bygningsloven, står i sentrum her, og må være med i arbeidet! Helst med en ildsjel som også forstår vårt fag. Og temaet – «det staten selv gjør» – vil være kjernen i enhver politikk for arkitektur – «det første som må håndteres».
Ole Wiig mener at det nå kreves «mye mer for å oppnå god statlig arkitektur enn en høflig oppfordring til staten om å danne en interdepartemental gruppe». Men han har ingen klare alternativer her, annet enn betydelig «engasjement i arkitektmiljøet». Slikt engasjement har dessverre vist seg å ikke føre fram. Og det er jo nettopp saken her: Hvilke verktøy er gode, hvordan kan man skape et klart, samlende krav om et operativt verktøy?
Og det var altså dette «verktøyet» jeg beskrev i min forrige artikkel. Etter godt forarbeid og ett møte ble det min oppgave i Kulturdepartementet å «drive» denne gruppen i flere år. Kulturdepartementet erfarte at nettopp varigheten var viktig. Jeg skrev også her at ildsjelene var viktige. Men hvordan få inn, eller påvirke til, at en ildsjel som forstår også vårt fag, ansettes i et departement. Hvilke kanaler mot statsråder eller departementer har vi egentlig?
Det er tidligere foreslått at en nasjonal arkitekturpolitikk starter med bare to elementer, i alle fall som en start! Nå legges det til at en bred arkitekturpolitikk neppe starter uten en departementsansatt fagperson med betydelige evner til improvisasjon og diplomati. Gjerne en ildsjel.
