Meninger / Debatt
Hva er arkitekturpolitikk?
Av Tarald Lundevall
Arkitekturpolitikk – nå!
NAL har stor mulighet til å påvirke både stat og kommune slik at det legges større vekt på erfaring og kvalitet enn pris, hvis de virkelig ønsker kvalitet i omgivelsene.
Av Ole Wiig
NAL har stor mulighet til å påvirke både stat og kommune slik at det legges større vekt på erfaring og kvalitet enn pris, hvis de virkelig ønsker kvalitet i omgivelsene.
Av Ole Wiig
Ole Wiig er faglig leder i NSW Arkitektur.
Foto: privatErik Collett skrev i Arkitektur i slutten av august at arkitektene i Norge har en bekymringsfull svak posisjon i organisasjons- og samfunnslivet. Dette bør rettes opp slik at arkitektenes ellers gode prestasjoner samsvarer med en sterk arkitektorganisasjon.
Caroline Støvring oppfordret NAL til å innhente synspunkter i aktuelle saker, eksempelvis i debatten om Arkitekturopprøret og ved utarbeidelse av klare høringsuttalelser.
Det har vært mange innlegg om organiseringen av NAL i den senere tid, men burde vi ikke heller fokusere på fraværet av arkitekturpolitikk i Norge?
For at arkitektene skal kunne styrke sin posisjon i samfunnet, som Erik Collett etterlyser, var det et forsøk på å danne en paraplyorganisasjon med NAL, NIL, NLA og AFAG for noen år siden, men som strandet i 2016. På begynnelsen av 1990-tallet ble det vedtatt å slå sammen NAL, AFAG og NPA (nå: Arkitektbedriftene) til én felles organisasjon, men vedtaket ble dessverre omgjort.
Det er fortsatt behov for å utvikle en omforent løsning for en klar og slagkraftig organisasjonsmodell for NAL. Mens vi venter på at det skal skje, er det ingen grunn til å sitte med hendene i fanget og bruke mye tid og energi på å diskutere organisasjonsstrukturen!
Tarald Lundevall skriver i et innlegg at vi må få en ny arkitekturpolitikk i Norge, men ser ikke helt hvordan. Han gir støtte til argumentet om at arkitekturpolitikk blir velment, men effektløst svada dersom det ikke forutsetter at de to berørte departementene ansetter arkitekturkompetanse.
Et aktuelt eksempel er den pågående diskusjonen om Nationaltheatret skal forbli hvor det er med tilbygg, om det skal flytte til Tullinløkka, eller være etablert begge steder. Kulturdepartementets oppdrag for Statsbygg for Nationaltheatrets utbygging på Tullinløkka er foretatt uten noen arkitekturfaglig ramme eller forutsetning for oppdraget, og det synes ikke å være noen i departementet som kan vurdere utredningen som leveres. Hvorfor tar ikke NAL tak i dette?!
Tarald Lundevall tar også opp det han mener er grunnen til at det legges større vekt på pris enn på erfaring i offentlige oppgaver. Han nevner at det er et resultat av EUs konkurranseregler og liberalismens økte fremvekst. Han påpeker samtidig at det er en bekreftelse på fravær av en statlig politikk på området.
Det offentlige velger ofte pris fordi de ikke har kompetanse til å evaluere kvalitet. Det krever både kompetanse og skjønn. Det er derfor enkelt å legge pris som hovedkriterium. Det fører også til færre protester og mindre krangling etterpå.
Her har NAL en stor mulighet til å påvirke både stat og kommune slik at det legges større vekt på erfaring og kvalitet enn pris, hvis de virkelig ønsker kvalitet i omgivelsene.
Tarald Lundevall skriver videre at en dyptenkt, ny statlig politikk er mulig å utvikle – nå – for den virkeligheten vår stand opplever i dag. Han nevner at Regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vist økt uenighet om en fornuftig nasjonal arealpolitikk.
Hvordan staten skal utvikle en realistisk og god politikk er mulig å utvikle – nå – får den virkeligheten som vår stand opplever i dag. Hvilke kanaler enn statsråder eller departementer har vi egentlig, spør Tarald.
Selv om Lundevall betviler det, mener jeg at arkitektmiljøet har ingen klare alternativer her enn et betydelig engasjement og påvirkning overfor myndighetene. Og her er det mange muligheter!
Arkitekturopprøret har de siste årene stilt både engasjerende og provoserende spørsmål ved hvordan vi former våre omgivelser. Hvorfor bygger vi slik?
Det er ingen grunn til at moderne arkitektur skal være kjedelig. Som andre av nåtidens kulturelle uttrykk, som musikk og visuell kunst, skal den kunne vekke nysgjerrighet, utfordre og tilby variasjon og nytenkning. Da holder det ikke at arkitekter skylder på byggherren, kommunen eller staten.
Arkitektur i våre felles rom er et politisk ansvar og en klart pålagt oppgave for våre folkevalgte. Det står tydelig i Plan- og bygningsloven at det er et politisk ansvar å påse at det som bygges er av høy estetisk kvalitet og er tilpasset sine omgivelser.
La oss kjempe for en ny arkitekturpolitikk nå, og med NAL som pådriver!
