Betydningen av byarkitektene

I stedet for å fremsnakke arkitektur, bruker Gaute Brochmann anledningen til å trekke ned den skjøre konstruksjonen byarkitekter er, skriver Henrik Lundberg, byarkitekt.

Av Henrik Lundberg

I stedet for å fremsnakke arkitektur, bruker Gaute Brochmann anledningen til å trekke ned den skjøre konstruksjonen byarkitekter er, skriver Henrik Lundberg, byarkitekt.

Av Henrik Lundberg

Henrik Lundberg, byarkitekt i Stavanger.

Foto: Sigrun Sætrevik

Under overskriften «Byarkitekter: Feil svar på riktig spørsmål?» drodler Gaute Brochman i en kommentar i Morgenbladet litt småslapt rundt temaet etter at nyheten om nedlegging av byarkitekten i Bergen ble kjent. Kommentaren evner ikke å beskrive hva som er byarkitektens virke eller problematisere hvorfor denne typen stillinger er «feil». Ei heller peker han på alternativer.

Da er lett å bli oppgitt. Man kunne forvente mer av en som også er redaktør av arkitektenes fagtidsskrift. I stedet for å fremsnakke arkitektur, bruker han anledningen til å trekke ned den skjøre konstruksjonen byarkitekter er – vel vitende om at det er et av få tiltak for å løfte bevisstheten om arkitektur i samfunnet.

I stedet for å utrykke støtte til denne nyskapningen på lederplass i eget blad, distanserer han seg på en liksomsmart måte i Morgenbladet.

Kanskje kjenner han ikke ansvaret, kanskje forstår han ikke hvordan arkitektur blir til. Begge deler kan være grunn til å komme seg ut av Josefinesgate. Eller kanskje var innlegget et lett klønete oppspark til en diskusjon. Jeg håper på det siste.

I en ideell forvaltningsverden er det kanskje ikke behov for byarkitekter. Der er det plan- og bygningsloven som gjelder, og alle aktører – utbyggere og innbyggere, forvaltning og politikere – forstår, er enig i og følger denne. Kanskje er det som i tiden før new public managment tok over i administrasjonene i kommunene, at det er en byplansjef med arkitektkompetanse som er faglig sterk, proaktiv og stiller krav. Men slik ser ikke kommune Norge ut. Vi har en utviklerstyrt, prosjektbasert byutvikling der profesjonaliseringen av eiendomsutviklingen har redusert det arkitektfagliges posisjon, både i forvaltning og hos forslagstillerne.

Utvikler- og utbyggeleddene definerer en langt større del av beslutningsgrunnlaget. Der premissene tidligere kom fra arkitekter, er rammene nå definert av folk med annen kompetanse. Samarbeidet mellom offentlige og private aktører er blitt mer krevende. Selv om kommuneplaner og plan- og bygningsloven inneholder mange bestemmelser om kvalitet og estetikk, mangler ofte disse egenskapene i det som bygges.

Erkjennelsen av at det må nye virkemidler til for å nå målene for byutviklingen har ført til opprettelsen av byarkitekter i flere kommuner. Hensikten er å bygge ned avstanden mellom kommunen som forvalter og utbyggeren som aktør. Byarkitektens rolle er å komme i dialog i tidligfase, rådgi i utviklingen og forsøke å dytte prosjektene i riktig retning. Et viktig verktøy er lokal arkitektur- og byformingsstrategi som illustrerer prinsipper for ønsket byutvikling, og er et dialogverktøy overfor både utviklere og deres arkitekter.

Byarkitektene har ingen vedtaksmyndighet og slik heller ikke formell makt. De er rådgivere på samme måte som byantikvarene, men uten deres tunge kulturminnelovgining i bunn. Suksessen til byarkitektene ligger i deres evne til å kommunisere merverdien av godt planlagt arkitektur. Aktørene må motiveres til å satse på mer gjennomtenkte løsninger. Arbeidsformen er mild overtalelse. Det kan kalles mykt makt.

Dette er en rolle som ikke fylles av andre slik forholdene nå er for tiden. Det kan tenkes at vi som samfunn kan utvikle en sterkere designkultur, slik det er i noen av våre naboland. Det krever en større utbredelse av arkitektkompetanse både hos private og offentlige aktører. Og det krever at noen snakker opp verdien av arkitektur som verktøy til å løse samfunnsutfordringer. Foreløpig ligger dette hos byarkitektene.